Etter mange uker med mer generelt tematiske vinspalter – noen av dem gode, for all del, slik som den om alkoholfritt i forbindelse med konfirmasjon – kom det plutselig to skikkelige vinskolespalter på løpende bånd, en om flint (vel, mineralitet) og en om chablis. Sistnevnte må jeg nok myse på bestillingsutvalget før jeg tester, men mitt lokale pol hadde to av tapningene fra flintspalten (de hadde tre, faktisk, men jeg nøyde meg med to), så i dag skal jeg drikke stein.
I forbindelse med et whiskysmaksnotat for mange år siden fikk jeg spørsmålet: «Har du faktisk smakt stein?» Spørsmålet var flåsete ment, og det egentlige svaret er selvsagt at når man skriver i et smaksnotat at noe smaker stikkelsbærbusk, for eksempel, mener man at det smaker slik stikkelsbærbusk lukter, som om du sitter med nesen langt inne i en på sensommeren mens du forsøker å finne de bærene som har gjemt seg bort. Stikkelsbærbusk har jeg hatt under «smak» i smaksnotater mange ganger, men nei, jeg har aldri smakt på en stikkelsbærbusk. Jeg mistenker faktisk at å tygge på en stikkelsbærbusk ville smakt helt annerledes enn det lukter.
Men stein? Stein har jeg smakt. Mange ganger. Det vil si, jeg har puttet stein i munnen og sugd på dem som på sukkertøy. Det er ganske mange år siden nå, jeg tror jeg fortsatt gikk i barnehagen sist jeg forsøkte, men jeg husker fortsatt smaken (godt hjulpet av hvordan stein lukter, selvsagt). Flint og skifer tror jeg kanskje ikke jeg har smakt på, det var nok helst granitt som var tilgjengelig der jeg ferdes (og de mest fristende steinene var de runde, så skifer ville nok utgå uansett).
Det er selvsagt ikke dermed sagt at jeg er bedre til å gjenkjenne mineralitet i vin enn den jevne amatør, men jeg skjønner i alle fall hva vinkjenneren mener når hen sier at vinen har et preg av skifer, eller kalk. Det er ikke mer fremmede smaker dét enn frukt. I følge Ingvild er mineralitet riktignok også «en strukturell følelse i munnen (…) I hvite viner kjennes det ofte som en saltaktig tørrhet på tungen og innsiden av kinnene.» Men jeg må innrømme at jeg har problemer med å skille «saltaktig tørrhet» fra generell tørrhet, og det er vel ikke slik at alle tørre viner er mineralske? Dagens mineralske viner skal legge grunnlag for Chablissmakingen senere, så forhåpentligvis lærer jeg noe mer om hvordan jeg skal kjenne det igjen når det dukker opp i vinen.
Jeg forsøkte meg først på dette i går kveld, men da hadde jeg hatt problemer med tett nese og nyseanfall hele dagen og ingen av vinene luktet noenting og begge smakte bare syrlig, ikke noe annet, så da måtte jeg til med Vacuvin og la dem stå til i dag. Med en god dose antihistamin innenbords har nesa berget i dag og vinen lukter faktisk noe. Men jeg tar forebehold for at nesa ikke er helt i toppform. Det forebeholdet kan jeg forøvrig ta fra april til juli, uansett, og så større deler av året ellers når jeg enten har vært borti noe jeg er allergisk mot, for eksempel støv, eller er småforkjølet, noe som skjer like ofte med meg som med de fleste småbarnsforeldre. Vel, til saken:
Kruger-Rumpf Schiefer Riesling Trocken 2013
Farge: Blek grålig strågul
Nese: Dempet, gule plommer, sitron og vag petroleum.
Smak: Syrlig, tørt eplepreg og, hm, umoden nektarin? Sitron og litt grapefrukt på ettersmaken.
Munnfølelse: Slank, middels intensitet.
Kommentar: Frisk og god sommervin, men jeg oppfatter den som rimelig enkel. Mineraliteten er der, men jeg må lete etter den.
Bailly Pouilly Fumé Les Vallons 2012
Farge: Lett grålig strågul
Nese: Petroleum og kalkstein. Det er frukt der også – sitron, stikkelsbærkart og grønne druer – men minerallukten er overveldende.
Smak: Lett bitre gule epler. Mango. Petroleum på ettersmaken. Etter en stund dukker plutselig stikkelsbærene (med vekt på bærene, ingen busk her) opp.
Munnfølelse: Ganske fyldig, føles på sett og vis tykk.
Kommentar: Dette var noe annet, ja. Her treffer mineraliteten midt i fleisen, i alle fall den bokstavelige «lukter og smaker som». Dette med munnfølelsen vet jeg ikke om jeg helt har teken på ennå. Jeg må nok øve mer. Å, hvilken ulykke! Uansett, denne vinen var god.
Farge: Dyp strågul.
