Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Farge: Passe lys og passe uklar.
Nese: Syrlig, med fruktighet og litt malt.
Smak: Friskt og syrlig, jeg synes det har et hint av litt umoden honningmelon. Et dempet, men tydelig preg av salt, særlig når jeg slikker leppene etterpå.
Kommentar: En bra standard gose, fint tilskudd til «tørstedrikkehylla», særlig siden den var hyggelig priset også.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Her har vi en kuriositet. Men vi starter med ølet, som er en singlehop (Nelson Sauvin) saison.
Nese: Det lukter saison, med litt ekstra tørt humlepreg og appelsinskall.
Smak: Frisk, veldig sitruspreget saison. En del appelsinskall, men også en blanding av appelsin-, klementin- og grapefruktjuice. Bak kan man ane malten, men den er litt fjern.
Kommentar: Friskt og godt på mange måter, men jeg synes maltølet drukner litt i all sitrusen, og så får jeg litt for mye appelsinskall og lette assosiasjoner mot muggen sitrusfrukt. Mulig jeg ville likt det bedre på verandaen i august enn i januar med Tor hvinende rundt husveggen.
Så har vi kuriositeten som visst har fått navnet General Nelson: Overkarbonert Caporal Nelson som har blitt destillert på en Holstein still (eid av Inderøy destilleri, Berg gård) og deretter lagret på 40-liters eks-bourbonfat fra 22. juni til 4. desember 2015. Noe over fem måneder på ganske lite fat, altså. Dette er batch 1 og den er på 40 %.
Nese: Råsprit og litt ginaktige krydder, et slags hint av røyk finner jeg faktisk også. Gin-likheten blir nesten bare mer påtagelig med vann, vanilje dukker opp, men er det humla som gir det krydderpreget på destillatet, mon tro? Etterhvert finner jeg appelsinskall på lukta.
Smak: Lett fruktig, men også ginaktig på en eller annen måte. Ung sprit, men med forholdsvis lite fusel. Det meste forsterkes med vann, jeg finner litt frisk appelsin sammen med ginkrydderet, og etterhvert appelsinskall også på smaken.
Kommentar: Definitivt ikke det dummeste eksperimentet jeg har vært borti. Jeg får assosiasjoner til fatlagret gin, som jeg ofte liker veldig godt, og også dette er moreish. Ungt er det, ok, men destillatet er såpass rent at det kanskje ikke gjør noe.
Bryggeren mener at de bør smakes sammen, så det er neste steg, og visst, jeg kan gi ham rett i det, de komplementerer definitivt hverandre. Det eneste er at ølet smaker litt tynt etter en slurk av spriten, og joda, det høres kanskje selvsagt ut, men det smaker rett og slett litt vann-aktig, jeg sitter og ønsker meg litt mer maltfylde, og det var jo forsåvidt det jeg etterlyste når jeg smakte ølet for seg selv, så helt inkonsekvent er jeg altså ikke.
Alt i alt håper jeg eksperimentet gjentas, og at jeg får smake resultatet igjen. Det hadde vært spennede å se hvordan spriten utvikler seg med lenger tid på fatet, men for min del er lenger lagring ikke en nødvendighet, jeg synes dette var godt drikkandes som det er.
Vel. Det var gøy. Og sykt travelt.
Som i fjor var bryggerifestivalteltet på torget (ikke «gjemt bort» i Tordenskioldparken som i 2013), i nord-østlige kvadrant. Siden matfestivalen også var flyttet vestover i år og hadde torget som et slags sentrum lå bryggerifestivalen midt i smørøyet. Arealet var åpnere enn det tidligere har vært, med to innganger, den ene i en naturlig forlengelse av fortauet langs Kongens gate fra enden av Nordre, den andre fra midt på torget. Fordelen med det var at fler folk «forvillet» seg inn på festivalområdet, ulempen var at mange hadde gått glipp av at de måtte kjøpe glass og Oi! (plastmynter til å betale med) før de kom til baren for å bestille øl. Med litt bedre skilting neste år tror jeg den ulempen kan mer eller mindre elimineres (noen leser ikke skilt, dem er det vanskelig å nå), og fordelene virket uansett større enn ulempene. Med såpass åpne utganger blir det også ekstra viktig med årvåkne vakter som kan hindre at folk vandrer utenfor sjenkeløyveområdet med øl i glasset, men det virket å være godt håndtert i år.
Hvordan besøket var på torsdag vet jeg ikke (men antallet innsjekk på Untappd torsdag oversteg det totale antallet innsjekk i 2013, selv om det muligens sier vel så mye om Untappd sin utbredelse som om festivalens popularitet).
Fredag gikk jeg på vakt når festivalen åpnet klokka 12 og sto hovedsakelig bak Dahls-tappetårnet fram til jeg måtte stikke klokka seks. Der var det trafikk, men ikke overveldende mye, jeg sto ofte uten kunder (selv om det fantes mer spennende ting enn Dahls på standen, blant annet den nye Polarisen og Sorachi Ace og Top Spin fra Brooklyn). Likevel var det ikke vanskelig å konstantere at det var travelt. Til venstre for meg var Namdalsbryggeriet og til høyre Røros bryggeri og mineralvannfabrikk og begge steder var det trafikk stort sett hele tiden. Ved bordene inne i teltet, under tak, var det stappfullt fra kort tid etter åpning, og tross regnbyger og ganske kjølig vær satt det jammen meg godt med folk ved bordene ute på plassen også.
Lørdag var det knallvær og da tok det av helt. Jeg var på plass fra tolv igjen, først ved Dahls-tårnet som dagen før, men så ble jeg huket tak i for å hjelpe til hos Austmann og der var det jevnt trøkk hele ettermiddagen og det føltes ikke som om jeg gjorde annet enn å tappe øl eller hjelpe folk med å velge hvilket øl de skulle prøve. Det yrte av folk på hele området og man måtte gå i sikksakk mellom glade ølentusiaster samme hvor man skulle bevege seg. Samtidig virket det som om logistikken var godt skalert, for selv om plassen var full var den ikke overfull og selv om det var kø ved baren var det bare 1-3 mennesker i kø hele tiden og køen gikk fort unna, ikke slik at folk måtte stå en halvtime for å få seg en øl.
I sekstiden kom det fem-seks frivillige som skulle starte kveldsvakt, så da benyttet jeg sjansen til å takke for meg litt tidlig (jeg var satt opp til sju) for å hvile ryggen og få meg noen få øl før jeg måtte hjem for at Arve skulle kunne dra på jobb (vanlig jobb, ikke frivilligjobb). Da kunne jeg konstantere det jeg hadde hatt følelsen av, nemlig at tross folkemengden var det slett ikke frustrerende å få servering, både glass/Oi!-kjøp og ølhenting gikk problemfritt. En annen ting er at enkelte av bryggeriene begynte å gå tomme for øl.
Monkey Brew måtte kaste inn håndkleet først (dere finner dem på Taps på Bakklandet, folkens!), Namdalsbryggeriet fulgte ikke lenge etter. 7 fjell gikk visst også helt tomme før kvelden var omme, og jeg hørte rykter om at Klostergården kjørte til Tautra etter ekstraforsyninger lørdag ved middagstid. Men med 21 bryggerier (23, kan man argumentere, siden «Ringnes» talte som ett selv om de hadde med seg både Dahls og Brooklyn-øl i tillegg til øl produsert på Gjelleråsen, tre bryggverk = tre bryggerier) var det likevel nok øl å velge i, skulle man tro.
Kort sagt, jeg tror Bryggerifestivalen 2015 var en suksess.
Som kuriosa på tampen har Atle Frenvik Sveen hentet ut data fra Untappd fra alle tre festivalene. Høyest rated er gjennomsnitt av alle innsjekk (på festivalen), så kikk på antallet innsjekk før du utroper en vinner. Atle har forøvrig en annen artig, Untappd-basert, side, nemlig Øl i Trondheim. Den anbefales.
Flere bilder (advarsel, man kan bli tørst av å se dem).
Siste brygg ute fra Marienborg i Trondheim er en ny runde med solbærporter. Den forrige var på 7% og jeg rakk ikke å smake den. Denne er noe svakere.
Farge: Svart som natten, med et lett og mørkt skum.
Nese: Tørr duft med preg av kaffe, lakris, sjokolade og muligens litt røyk. En såvidt merkbar fruktighet som sikkert skyldes solbæra.
Smak: Lett fjøspreg og med en frisk solbæraroma. De vanlige portersmakene av kaffe, lakris og halvbitter sjokolade er også å finne. Solbæra balanserer godt og gir en god dybde i smaksbildet.
Konklusjon: En grei og enkel porter der solbæra gir en god dybde i smaken.
Innkjøpt: Vinmonopolet Valentinlyst, Trondheim
Siste brygg fra mikrobryggeriet ved jernbaneverkstedet i Trondheim har hentet inspirasjon fra Tyskland. Dunkelweissen var lenge standardølet i Tyskland men men lageren og pilsnerens overtagelse gikk også tyskere over til å foretrekke den lysere og lettere hefeweissen.
Flasken er fra batch #114.
Farge: Mørk brun, lekkert og tykt brunt skum.
Nese: Freia kakao. Mørke hvetetoner med litt modne, røde frukter kommer litt etterhvert.
Smak: Tørr og lett sjokoladepreg med ett lett og elegant hvetepreg. Smaker strengt tatt mer som en sjokoweissen. Også et mer markant humlebitt enn det man forventer i de mest tradisjonelle hveteølene, Litt skarp smak som muligens kan tilskrives kullsyren. Kaffe og lær kommer krypende sammen med stigende temperatur.
Konklusjon: En artig og frisk variant av et meget klassisk brygg. Gjør seg nok godt i nærheten av en varmekilde da den iskald er lett, frisk og sjokoladepreget – mens de tyngere og rikere aromaene kommer med økt temperatur.
Innkjøpt: Meny Tillertorget, Trondheim
Marienborgs stolthet kommer titt og ofte med nye øl og får sakte med sikkert en bredere distribusjon.
Dette brygget er en stout av irsk type med bl.a. umlatet korn (direkte avskrift fra etiketten).
Farge: Mørk brun, nesten helt mot svart. Herlig brunfarget skum som bli liggende som et tynt lokk.
Nese: Lett sjokolade og røstet preg. Lett fruktighet og et særpreg som kjennetegner To Tårn.
Smak: Rimelig skarpt tørrhet og med et lett røstet preg. En lett fruktighet er også å spore. Hint av mørk sjokolade og et visst røykpreg finnes også. Totalt sett veldig lett.
Konklusjon: En lett og enkel stout. Ingen fylde å skryte av men helt grei. En stout man kan drikke mye av.
Innkjøpt: Meny Lade, Trondheim
En tur innom Meny Lade resulterte i ett nytt brygg fra To Tårn. Dette er en tysk øltype av typen kölsch.
Farge: Uklar strågul mot gylden.
Nese: Sitrus og malt. En hel del krydderier man ofte finner i To Tårns brygg. Gjærpreget er der også, men godt integrert.
Smak: Fruktig anslag med ett litt tørt og krydret preg. Lett med smaksrik likevel. Kort og karbonert ettersmak.
Konklusjon: Et virkelig godt drikkeøl, leskende og med akkurat nok smak til at det holder interessen.
I et av Norges mest tradisjonsrike øldistriker, Stjørdalen, har inntil nylig ikke hatt noen brygg som ble solgt på det åpne markedet. Men nå er det flere bryggerier på gang i Stjørdalen og omegn. Et av disse er Stjørdalsbryggeriet som nylig har sluttet kontrakt om bryggverk fra Tyskland. I mellomtiden brygges deres øl hos et av Trondheims nyeste bryggerier – To Tårn.
Casino er deres første butikkøl (Blonde Ale) som er tilgjengelig hos Coop Mega og Coop Extra i Stjørdal såvidt undertegnede er klar over. Navnet stammer fra et danselokale som okkuperende tyskere oppførte i som velferdsbygg på Værnes Flystasjon i 1944. Lokalene fungerte som kulturhus i Stjørdal i nær 30 år etter krigen før det ble revet på midten av 70-tallet.
Farge: Lett uklar gullfarge.
Nese: Korn med hint av bitterhumle.
Smak: Bitter, frisk med et visst fjøspreg. Råvarepreg så det holder, korn og humle. Stilmessig har det et To Tårn-preg (må smake dette opp mot To Tårns Cream Ale).
Konklusjon: Dette er det første butikkøl fra Stjørdalsbryggeriet og det lover godt. Framtiden ser lys ut for denne gjengen når de en gang i oktober får sitt eget bryggverk.
Et lite gjensyn i kveld med To tårns Cream Ale og Rug-Ipa, for å se om jeg har skiftet mening når jeg ikke er grepet av stundens alvor (forårsaket av nettopp å ha blitt vist rundt i bryggeriet og ikke minst ha klatret i leidere. Riktignok har jeg ikke høydeskrekk, men klatring er klatring).
Cream Ale: Dette er fortsatt godt, men litt kjedelig. Det egner seg forsåvidt godt som sommerøl, så sesongmessig er det kanskje på høyden. Jeg testet først uten «bunnfall», og da blir det i letteste laget for meg, etter å ha virvlet opp litt gjær og slikt og helt resten av ølet i glasset synes jeg straks det får mer karakter.
Rupa: Etter å ha uttrykt sånn entusiasme for Cream Ale med gjær i under smakingen fikk jeg gjær i resten av ølene mine også. I kveld tester jeg derfor Rupaen først uten sedimenter. Den har en langt mer spennende nese enn Cream Alen, men i dag får jeg mer av de normale, blomstrete notene og mindre bær og bærbusk. Det er godt med syrlighet også, og jeg vil notere appelsin som ny lukt for meg i dag. Smaken er som før balansert, men også denne blir litt kjedeligere uten sedimenter. Litt gjær gjør susen, og også på nesa blir det en anelse mer dybde. Smaksmessig oppfatter jeg det som hakket mindre balansert med gjær, men også mer spennende, så kan man jo velge hva man foretrekker. Syrligheten fra rugen er tydelig, og her heller det faktisk mot sitron, men det ligger noe vegetalsk fra humla og balanserer dette.
Fortsatt godt øl, altså.
Når man skal ha utdrikkingslag for en ølentusiast er det den naturligste sak i verden å inkludere et besøke på et nærliggende bryggeri. Derfor befant jeg meg på To tårn bryggeri i Trondheim forrige lørdag, i godt selskap (nei, jeg var hverken brud eller forlover).
To tårn bryggeri er under oppstart på Marienborg i Trondheim. Det som en gang var vann- og sandtårn som forsynte damplokmotivene har stått tomt og forfalt i over 30 år, men er nå pusset opp på forbilledlig måte og har blitt et særdeles lekkert lokale. Selve bryggingen skal skje i det ene tårnet, utstyret er snart på plass. John Sunde og Børge Barlindhaug, begge erfarne hjemmebryggere, står bak bryggeriet. I opptakten har de brygget først i 50-liters anlegg på Lian, og nå i 100-liters anlegg på Marienborg. Når bryggeriet er ferdig blir tankene på 1000 liter, noe som jo er litt av et sprang. Det blir spennende å se hva som skjer da.
Anders Christensen var på besøk på To tårn nylig og skrev utførlig om det på sin blogg, så jeg skal ikke gjenta alle detaljene, de kan du like gjerne lese der. Her skal du heller få litt bilder, og så notater for det ølet vi fikk smake.
Man kommer inn i bryggeriet gjennom vanntårnet, som rommer en knøttliten «pub» i første. Her er det betalingsterminal, noe som kan være greit å vite om du skal på besøk. To tårn har også løyve til å selge sine egne øl (de på butikkstyrke vel og merke) fra kjelleren, så det er mulig å kjøpe med seg veiamat.
Mellom vanntårnet og sandtårnet ligger «gildehallen», et lekkert rom med stor takhøyde som er innredet til smaks- og foredragsrom. Men først går vi bare rett gjennom, for å komme dit det er action…
Når man skal besøke To tårn er det en fordel om man ikke har høydeskrekk. For å komme seg til alle etasjene i brygghuset er det nemlig klatring i leidere som teller.
Heldigvis er det gittergulv, og rommet er ikke større enn at med litt volum på stemmen (noe Børge hadde) kan man fint stå på bakkeplan og høre hva han forteller, noe flere i vårt selskap valgte å gjøre.
Både kjøling og oppvarming er tenkt gjort med et lukket system med glykol. Anlegget ble testkjørt mens vi var der, og vi kunne bevitne at kjølingen holdt mål, i alle fall.
Vi endte til slutt i Gildehallen – uten hverken fall eller besvimelser i leideren – der vi fikk en liten leksjon om hvordan øl brygges og hva som påvirker smaken før vi fikk smake øl. Leksjonen var forøvrig meget kort, tre av seks damer brygger selv, to av oss andre er eller har vært i styret i Det gode øls klubb. Generelt er det vel ikke så ofte man finner et utdrikkingslag bestående hovedsakelig av kvinner det nerdefaktoren på øldiskusjonene blir såpass høy som den her ble etterhvert.
Så, til ølet:
Cream Ale, 4,5 %
Nese: Malt og fruktig humlepreg.
Smak: Mildt og snillt, litt kjedelig. Lett humlebitterhet, lite frukt på smaken i forhold til nesa.
Kommentar: En av de andre hadde fått gjærrester i sitt glass, og det gjorde ølet betraktelig mer interessant etter min smak.
De to første glemte jeg i forfjamselsen å ta bilde av, forresten.
Pale Ale, 5,1 %
Nese: Malt. Mindre fruktig og mer sødme enn på Cream Ale’n.
Smak: Noe mer bitterhet, men balanserende sødme.
Rug-Ipa «Rupa» 4,5 %
Nese: Humle, syrlig, solbær, stikkelsbærbusk.
Smak: Syrlig og bittert, litt parfymepreg/blomstrete, men ikke for mye.
Kommentar: Meget godt balansert.
India Pale Ale, Versjon 1.0, 5,8 %
Nese: Blomster og syrlighet.
Smak: Grei.
Kommentar: Også godt balansert. Grei IPA (jeg er ingen IPA-fan, det bør nevnes).
Milk Stout 5,1 %
Nese: Litt fjøs (eller silo…), det burde kanskje være negativt, men det er det ikke.
Smak: Rundt og godt. Kaffe.
Kommentar: Godt øl!
Kuriositet: Dette ølet fikk Kongen og Dronninga servert til desserten når de var på besøk på Frøya nylig.
Belgisk Høy & Mørk 8,6 %
Nese: (ingen notater)
Smak: Tendens mot mint, faktisk. Malt i massevis.
Kommentar: Farlig god.
Nå har det seg vel slik at et utdrikkingslag litt utpå dagen etter en del glass champagne kanskje ikke er de mest ideelle forholdene for å skrive givende ølnotater. Dere får ha meg tilgitt. Men jeg kan oppsummere med at dette var særdeles lovende. Jeg skulle gjerne drukket mer av nesten alle ølene (IPAen untatt. Jeg kunne drukket mer av den også, men jeg satt ikke og ønsket meg mer). Jeg benyttet sjansen og kjøpte en halv kasse av de to som var å få, Cream Ale og Rug-Ipa, litt for å kunne smake senere i ro og mak, litt for at mannen skulle få smake. To tårn tapper på 0,33-flasker, og prisen var 56 kroner flaska. Hadde det vært mulig hadde jeg nok kjøpt de andre også, men der får man smøre seg med tålmodighet.