Jeg har tidligere smakt på alen i denne serien, og i likhet med den er også dette ølet brygget av Nils Oscar og den er kun å få gjennom Ica i Sverige.
Farge: Svart. Lite skum som forsvinner kjapt.
Nese: Kaffe, sjokolade og lær men alt sammen er rimelig lett og en anelse vannaktig. Et lite kandisspreg finner jeg også sammen med et hint av fruktighet.
Smak: Lett, tørr og med et visst brent preg. Hint av melkesjokolade, tynn (men fersk) traktekaffe og litt røde frukter. Ingen fylde å snakke om.
Konklusjon: Liten, lett og enkel stout. Ingenting å skrive hjem om men ingen feil å finne heller- et velbrygget øl. Absolutt et alternativ å plukke med seg fra butikkhylla i Sverige.
Vi fortsetter berettelsen fra drikkelig.no does Sweden, etter et ganske langt opphold. Vi besøkte Gammelstilla 16. juli 2014.
Hos Gammelstilla hadde vi en avtale med Sarah Winges (en av grunnleggerne) på ettermiddagen. Vi var på Furuvik (fornøyelsesparken/dyrehagen) først og det tok lenger tid å finne frem enn beregnet (advarsel: Google plasserer Gammestilla på feil sted, muligvis på forretningsadresse snarere enn besøksadresse) så vi var forsinket. Heldigvis var Sarah også forsinket, hun kom rett fra jobb, så vi kom omtrent samtidig.
Først fikk vi en introduksjon til historien til bruket. Gammelstilla er en del av «järnriket» og det var smijernsproduksjon her fra midten av 1600-tallet, og stålproduksjon fra rundt 1850, men andre produsenter i området hadde bedre patenter på stål og det ble slutt på stålproduksjonen i 1914. Gammelstilla var tidlig ute med elkraftverk, kraftverket forsynte et mekanisk verksted slik at bruket hadde flere ben å stå på. Først i 1971 opphørte all aktivitet på bruket, og bygningene fikk stå og forfalle.
I 1990 fikk lokale krefter i gang stiftelsen Gammelstilla Bruk og gjennomførte renovasjon, og i dag er det blant annet kafédrift og teatervirksomhet i brukets lokaler.
Når en gjeng venner ville starte destilleri i området falt øynene deres på bruket. Først ble det prosjektert med å bruke en stor mursteinsbygning som Gusander brukspatron fikk bygd på slutten av 1800-tallet som bevis på egen storhet. Bygget er utført i egenprodusert murstein. Dessverre gikk Gusander konkurs på grunn av konkurranse fra Sandvik bruk (som hadde bedre stål), så bygget ble aldri ferdigstilt. Destillerientusiatene hadde stjerner i øynene og hele bygget planlagt før det ble klart at bygget ikke kan brukes som det er, da treverket inneholder mer bly enn det som er tillatt i et bygg som skal brukes til matvareproduksjon i dag.
Flott, men i nåværerende stand ubrukelig, bygning
Først fikk entusiasmen seg en knekk, før noen påpekte at Gammelstilla også hadde en annen bygning som ikke var i bruk, kanskje destilleriet kunne huses der? På lang sikt håpes det at mursteinshuset kan renoveres og likevel brukes, men enn så lenge er Gammelstilla vel plassert.
De kjøper urøkt malt fra Sveriges eneste malteri, Viking malt. Washen lager de med et mikrobryggeri arvet fra en av grunnleggerene, og de bruker tørrgjær i produksjonen.
Pannene har de designet selv, og de er produsert i Sverige på Beckströms Mekaniske. Washstillen rommer 500 liter, spiritstillen 300. Den første spriten rant fra pannen i april 2012, så det er bare et par måneder til Gammelstilla kan skåle i egen whisky.
Noen justeringer er foretatt, blant annet fikk washstillen tilført en midtdel for å gjøre den høyere i 2013. Når vi var der produserte de bare ca 50 liter i uken, det er en kjøring. De har bare kunnet kjøre enten brygging eller destillering på grunn av for dårlig kapasitet i el-nettet, men det hadde de nettopp fått fikset.
Det var ikke så mye uutnyttet plass i destilleriet, så jeg kan se for meg at de kan få kapasitetsproblemer etterhvert, om de da ikke får orden på den andre bygningen.
I dag er det GSW som eier kraftverket, og det forsyner det nasjonale nettet, noe som sikkert ikke er negativt for økonomien.
Det er ikke hver dag man kommer over et øl som er brygget for et av Oslos kjøpesentre og som, så vidt jeg vet, kun selges der.
Grythyttans Brygghus bygger på tradisjonene til det gamle bryggeriet som lå på samme sted og ble opprinnelig grunnlagt i 1933. Dagens utgave stammer fra 2012 og bruker det orginale telefonnummeret til bryggeriet (117) som navn til alle sine øl.
Brygget er en pilsner som ifølge etiketten er brygget av kokker og somelierer som holder til i Grythyttan – sikkert i samarbeid med Måltidens Hus i Norden (de er flinke på å late som de er store disse svenskene) der det bl.a. undervises i tre fag som ligger under Örebro Universitet.
Farge: Uklar (herlig ufiltrert) strågul.
Nese: Lett malt og sitruspreg, hint av assorterte friske urter (litt som når man går forbi disken med friske urter i dagligvarebutikken).
Smak: Frisk og sitrusaktig med hint av sitrongress som går mot såpe. Grei fylde til lager/pils å være men mangler litt det humlebittet en god pils bør ha. En viss maltsødme er tilstede men bedøves av sitronsåpa.
Konklusjon: En grei pilsner for de som liker det med en dråpe sitronsaft eller tre. Ingenting å kaste seg på første fly til Oslo for å få tak i. Strengt tatt ingen krise om den får stå igjen på hylla om man er det heller.
Nese: Umiddelbart mer lukket enn The Pioneer. Hvetebakst med urter. Jeg har laget rosmarinboller en gang, det lukter litt sånn. Litt sitron finner jeg også, og støvete maltloft. Vann henter fram litt fusel og grønnsåpe, men fortsatt mye urter, treverk og sitron.
Smak: Det første jeg tenker er at “Dette liker jeg!” Appelsinkaramell og einerbær, malt og tørre kvister. Med vann får jeg litt syrlige epler og tørt tre.
Kommentar: Jeg hadde egentlig tenkt at jeg bare skulle kjøpe en flaske av The Challenger. Nå er jeg i grunn ganske fornøyd med at jeg ombestemte meg når jeg satt der klar med fingeren på mustasten på weblanseringen. Dette er godt.
Dette er en tapning fra et privat Box-fat, et såkalt «ankare». Fatet – eller rettere sagt innholdet – tilhører Tobias Johnsson, som forteller at «Lengyel Utca 9 betyder Polengatan 9, min första adress i Szeged, Hungary, där jag bodde 92-94 (studier)! Därför jag köpte ett ungerskt ekfat! Sentimentalt…» Stor takk til Tobias for smaksprøven, det fikk meg til å bli mer sugen på mitt eget ankare når resultatet kan bli så bra.
Foto: Tobias Johnsson
Nese: Einer og fat. Sitron og eikestaver. Mer krydder med vann; rosmarin og timian, vanillin, kanel og eik.
Smak: Beskhet og bitterhet fra fatet, vanillin og eik, men også mørk sjokolade. Med vann får også denne noe pepper og beskheten temmes.
Kommentar: Det eneste problemet med denne er at alt krydderet i kombinasjon med vaniljen gir meg assosiasjon til duftlys, og jeg er slett ikke glad i duftlys, det er en uting. Ellers er whiskyen aldeles utmerket, og mye bedre enn de andre ungarsk eik-utgavene jeg har smakt. Den holder seg pent i destilleristilen og fatpreget er velintegrert på en helt annen måte enn småfatspreg ofte er.
Nese: Rosmarinkvast og sitron. Kanel og eik. Med vann finner jeg mørk sjokolade og korianderfrø. Støv og svart pepper.
Smak: Melkesjokolade, brent sukker, einertre og eikestaver. Med vann blir sjokoladen til kokesjokolade og treet får selskap av krydder; laubærblad og pepper.
Kommentar: Det er trist at jeg ikke har en flaske eller tre av denne. Dette var en sample og nå er den vekk. Akk ja. Godt var det mens det varte.
Jau, da. Egentlig hadde jeg gitt Arve forbud mot å kjøpe med seg flere butikkstyrke svenske sidere, siden så mange av dem endte i vasken etter å ha blitt bedømt ikke drikkelige, men en julevariant av Rekorderlig lot jeg meg likevel friste av så han plukket med seg en flaske når han var på svipptur over for å hente Box The Challenger til meg (og, jada, det kommer smaksnotater for den også etterhvert).
Nese: Det lukter eplelukt, det vil si det lukter som Fairy Liquid (oppvasksåpe) med eplelukt, bare uten såpelukta. Godt, men kunstig. Lett syrlig eple med en bilukt av sitron. Kanelen klarer jeg ikke å finne.
Smak: Vinterepler, og, ok, et svakt hint av kanel.
Kommentar: Denne var faktisk ikke så ille. Mer brus enn sider, javel, men ikke så mye verre enn for eksempel Magners eller Bulmers. Men den passer bedre iskald på en varm sommerdag enn i trøndersk vinter, det være seg til jul eller i «jula-varer-helt-til-påske»-perioden, så markedsføringsmessig treffer den ikke blink. Men den er ikke udrikkelig, i alle fall, det skal den ha.
Fra Mackmyras produktside: «amerikansk och svensk ek, sherry och bourbonfat tillsammans med slutlagring på fat som innehållit svenskt vin gjort på björksav».
Nese: Spesiellt. Det er definitivt noe kvae- eller sevjeaktig her. Jeg får også litt lyng- og honningassosiasjoner. Kanskje litt søt tobakk også? Med vann får den litt halspastillkarakter, mint lurer og et hint av salmiakk og pepper.
Smak: Honning her også, og kvae. Vanilje og koriander. Mer treverk på smaken med vann, men også litt av tobakken fra nesa.
Kommentar: Spesielt, men veldig godt. Spennende nese og kompleks, men velkomponert smak. Det blir litt sånn «Men er det whisky?»-følelse, men når det er så vellykket er jeg ikke sikker på om jeg bryr meg.
Håndverksøltrenden har de siste årene begynt å bevege seg inn på svenske dagligvarebutikker (som jo er begrenset til å selge øl opp til 3,5%). Nå har også den ene kjeden fått produsert sitt eget øl, som av alt mål ikke er en lys lager.
Det er Nils Oscar som står for bryggeringen mens ICA står for salget. Første øl ut i er en Ale.
Farge: Gylden.
Nese: Lett og nærmest fraværende. Litt malt og floral sitrus.
Smak: Lett med en frisk og enkel maltkarakter. Florale toner er det som dominerer etterhvert med et lite sitrushint.
Konklusjon: En enkel og grei ale (ifølge andre bloggere skal det være en amerikansk pale ale). Grei tørstedrikk og lavalkoholholdig matdrikke.
Farge: Svart. Lite skum som forsvinner kjapt.
