Nese: Tørt. Epleskall og eplebinge i kjelleren. En syrlig tone.
Smak: Litt syrlig, veldig tørt. Tydelig eplesmak, litt granny smith, litt gulere epler (men uten sødme).
Kommentar: Hadde jeg fått denne blindt hadde jeg slett ikke gjettet på spansk, dette ligger nærmere det jeg forbinder med english farmhouse. Her er det bare å nyte.
Nese: Ekstremt syrlig-tørt, grønne epler, et snev av fersken.
Smak: Grønne epler, halvbittert epleskall, syrlig siderpreg, noe tørrhet, et snev av funk.
Kommentar: Now we’re talking. Dette er the shit. Jeg skulle sikkert ha helt denne fra en høyde også (eller gjelder det bare i Baskerland, det, kanskje?), men den smaker utmerket helt i glasset på normal måte også. Anbefales.
Nese: Lett, friskt eplepreg, gulgrønne epler. Jeg tenker «lyse epler», men det er vel ikke en ting?
Smak: Svært syrlig, lett bitter og lett vinøs eplemost.
Kommentar: Dette er nok en sider som egner seg mer som aperetif fra små vinglass enn til å drikkes «by the pint». Hvilket er greit nok, men upraktisk når jeg er bare én og flaska er 0,75 cl.
Jeg har fått det forklart, både i kommentarer her og på Twitter, at jeg har drukket spansk/baskisk sider feil. Det har jeg forsåvidt vært fullt klar over, det vil si: Jeg har vært fullt klar over at den tradisjonelt serveres i det man vel må kalle «vanlige kjøkkenglass», helles i glasset fra en viss høyde (30 cm til en meter) og drikkes med en gang, mens den forsatt har luftbobler i seg.
Det er det bare så j**lig vanskelig å ta bilde av, i alle fall med det oppsettet jeg vanligvis bruker. Men jeg måtte jo gjøre et forsøk, og samtidig også teste smaken, hvor stor forskjell utgjør det egentlig? Siden det kom en ny sider fra Petritegi på polet i mai virket det som en god anledning. Konklusjon en: Det hadde kanskje vært en fordel å ha en medhjelper som sto for selve filmingen. Konklusjon to: Å helle fra en høyde er visst noe man må øve seg på. På den annen side mistenker jeg vel at den integrerte «helletuten» i korken på denne flasken er ment å kompensere for høyden og skape samme effekt (altså å få blandet inn luftbobler) selv om man heller på mer normal maner.
Nese: Eple og syre.
Smak: Grønne epler – Granny Smith – tørt og syrlig. Syrligheten tipper nesten over i eddikaktig, men holder seg på rett side av grensen. I mitt vanlige smaksglass blir eddiken hakket mer fremtredende, samtidig får det fram en smak av eplekart og vinterepler som ikke er der så tydelig i den «riktige» versjonen.
Kommentar: Den var god, denne, servert både på den ene og den andre måten. Eddiken truer med å ta overhånd, men gjør det aldri, og det er mye smak av eple, i flere inkarnasjoner, som holder meg interessert også etter at de første inntrykkene er skriblet ned.
Dette ble skrevet i mai 2017. Det viste seg at det ikke bare var filmingen som var vanskelig, terskelen for å gjøre noe med videoene slik at de kunne lastes opp var tydeligvis høy. I dag har jeg ryddet i kladder, og da tok jeg endelig grep og lastet ned redigeringsprogramvare. Så nå har jeg også lastet opp min første video på YouTube. Det betyr nok ikke at det blir vlogging heretter, til det er jeg alt for lite glad i å høre min egen stemme – ikke følger jeg vloggere selv, heller, jeg foretrekker å lese tekst framfor å se videoer. Men av og til er lyd og bevegelige bilder på sin plass. Inkludert den utilsiktede kommentaren når sjenkingen ikke går som den skal.
(Merk: Produktene er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktene eller for hva jeg skriver.)
Barlovento Smoke Imperial Stout 10,4 %
Nese: Litt sur kaffe, røykpreg.
Smak: Kaffe, lakris og… skifer? Og litt tjære.
Kommentar: Overraskende behagelig smak. Jeg pleier ikke å være noe fan av røykøl, men her gir røyken mer tjære og stein på smaken enn «røyk» og det kler imperial stout-stilen godt. Både spennede og god, det er ikke hver dag.
Mistral Imperial IPA 8,7 %
Nese: Tørr, metallisk, litt gressaktig humle.
Smak: Det smaker salt lakris. Skal det det? Det var i alle fall ikke det jeg ventet. Noe humlebitterhet er det også, men ikke nok til å overdøve lakrisen.
Kommentar: Vel, om all imperial IPA hadde smakt salt lakris hadde jeg likt ølstilen langt bedre. Denne scorer kanskje ikke så høyt på typeriktighet, med andre ord, men jeg liker den til gjengjeld veldig godt.
(Merk: Produktet er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
Beskrevet som «Oaked Golden Ale» så jeg så for meg at den har vært lagret på eikefat, men det viste seg – når jeg åpnet flaska – at eika rett og slett fulgte med i form av en stav satt fast i korken. Orginalt, det skal de ha.
Nese: Parfymert og blomstrete, med malt i bunnen.
Smak: Veldig spesielt. Det er gjenkjennelig som golden ale, men med blomstertoner fra syrin og rose som dominerende karakteristikk.
Kommentar: Om modningsmetoden var orginal er da ølet blitt orginalt også. Jeg tror det er første gang jeg smaker roser og syrin i et øl. Men ut over overraskelsesmomentet har ølet kanskje litt lite å fare med. Det er helt ok, men ikke mer enn det, som drikke-øl snarere enn nippe-øl, og når det kommer på 0,75-flaske bør det liksom helst være noe man har lyst til å drikke mer enn et lite glass av.
Jeg tror vi har en flaske av denne i kjelleren. Den skal få stå noen år, så får vi se hvor mye påvirkning eikestaven har over tid.