Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Sitron, malt og sure gelegodter. Med vann får den et grønnere preg, et vagt urtehagepreg, det lukter urter, men av ubestemt type og ikke særlig intenst.
Smak: Malt og vanilje. Sure gelegodter her også. Grønne sådanne. Mer trepreg med vann, men mest malt.
Kommentar: Glencadam markedsføres som «Rather Delicate» (™ må vite), og det er vel ganske passende. Et godt eksempel på en lett highland whisky med minimalt med fatpreg. Godt er det også, men kanskje litt kjedelig i lengden.
Amundsens Bryggeri (og Spiseri) åpnet for fire år siden ved rådhuset i Oslo og ble raskt et populært sted for både ølnerder, matglade og generelt sosiale mennesker – med andre ord et sted man trygt kunne ta med sine ikke fullt så øl-glade venner og bekjente.
Flaskeøl er et rimelig ferskt påfunn fra Amundsen og når Fru drikkelig.no var i Oslo fikk hun grafset med seg noen flasker.
Første brygg ut er en ufiltrert og upasteurisert saison med koriander og svart pepper. Flasken (Batch N0091) ble åpnet med et smell og et svært ivrig brygg som ville ut av flasken.
Farge: Lys og bleik gylden. Myye skum som forsvinner ikke alt for land tid.
Nese: Lett og frisk med et lite krydderpreg som harmonerer godt med gjærpreget. Hint av avbarket seljekvist og litt sitronella.
Smak: Lett, frisk og med et spennende smaksbilde. Krydderier, er godt tilstede og en god fruktighet med fersken og litt annanas. God ettersmak som varer en stund.
Konklusjon: Et snadderaktig øl som jeg mistenker kan passe utmerket til mye av den maten som serveres på Amundsens Bryggeri & Spiseri.
Innkjøpt: Meny Oslo City, Oslo
Det er ikke hver dag man kommer over et øl som er brygget for et av Oslos kjøpesentre og som, så vidt jeg vet, kun selges der.
Grythyttans Brygghus bygger på tradisjonene til det gamle bryggeriet som lå på samme sted og ble opprinnelig grunnlagt i 1933. Dagens utgave stammer fra 2012 og bruker det orginale telefonnummeret til bryggeriet (117) som navn til alle sine øl.
Brygget er en pilsner som ifølge etiketten er brygget av kokker og somelierer som holder til i Grythyttan – sikkert i samarbeid med Måltidens Hus i Norden (de er flinke på å late som de er store disse svenskene) der det bl.a. undervises i tre fag som ligger under Örebro Universitet.
Farge: Uklar (herlig ufiltrert) strågul.
Nese: Lett malt og sitruspreg, hint av assorterte friske urter (litt som når man går forbi disken med friske urter i dagligvarebutikken).
Smak: Frisk og sitrusaktig med hint av sitrongress som går mot såpe. Grei fylde til lager/pils å være men mangler litt det humlebittet en god pils bør ha. En viss maltsødme er tilstede men bedøves av sitronsåpa.
Konklusjon: En grei pilsner for de som liker det med en dråpe sitronsaft eller tre. Ingenting å kaste seg på første fly til Oslo for å få tak i. Strengt tatt ingen krise om den får stå igjen på hylla om man er det heller.
Innkjøpt: Meny Oslo City, Oslo
Nese: Umiddelbart mer lukket enn The Pioneer. Hvetebakst med urter. Jeg har laget rosmarinboller en gang, det lukter litt sånn. Litt sitron finner jeg også, og støvete maltloft. Vann henter fram litt fusel og grønnsåpe, men fortsatt mye urter, treverk og sitron.
Smak: Det første jeg tenker er at “Dette liker jeg!” Appelsinkaramell og einerbær, malt og tørre kvister. Med vann får jeg litt syrlige epler og tørt tre.
Kommentar: Jeg hadde egentlig tenkt at jeg bare skulle kjøpe en flaske av The Challenger. Nå er jeg i grunn ganske fornøyd med at jeg ombestemte meg når jeg satt der klar med fingeren på mustasten på weblanseringen. Dette er godt.
Dette er en tapning fra et privat Box-fat, et såkalt «ankare». Fatet – eller rettere sagt innholdet – tilhører Tobias Johnsson, som forteller at «Lengyel Utca 9 betyder Polengatan 9, min första adress i Szeged, Hungary, där jag bodde 92-94 (studier)! Därför jag köpte ett ungerskt ekfat! Sentimentalt…» Stor takk til Tobias for smaksprøven, det fikk meg til å bli mer sugen på mitt eget ankare når resultatet kan bli så bra.
Nese: Einer og fat. Sitron og eikestaver. Mer krydder med vann; rosmarin og timian, vanillin, kanel og eik.
Smak: Beskhet og bitterhet fra fatet, vanillin og eik, men også mørk sjokolade. Med vann får også denne noe pepper og beskheten temmes.
Kommentar: Det eneste problemet med denne er at alt krydderet i kombinasjon med vaniljen gir meg assosiasjon til duftlys, og jeg er slett ikke glad i duftlys, det er en uting. Ellers er whiskyen aldeles utmerket, og mye bedre enn de andre ungarsk eik-utgavene jeg har smakt. Den holder seg pent i destilleristilen og fatpreget er velintegrert på en helt annen måte enn småfatspreg ofte er.
Fyllt på fat 20.05.2011, tappet 15.09.2014.
Nese: Rosmarinkvast og sitron. Kanel og eik. Med vann finner jeg mørk sjokolade og korianderfrø. Støv og svart pepper.
Smak: Melkesjokolade, brent sukker, einertre og eikestaver. Med vann blir sjokoladen til kokesjokolade og treet får selskap av krydder; laubærblad og pepper.
Kommentar: Det er trist at jeg ikke har en flaske eller tre av denne. Dette var en sample og nå er den vekk. Akk ja. Godt var det mens det varte.
Nese: Eik, einertre og tørkede tranebær. Med vann dukker vanillin opp og det lukter badstue og innsiden av et fat.
Smak: Eik og tørkede bær. Vann henter fra vanilje og noe vagt krydder.
Kommentar: En trivelig kosewhisky. Jeg konkluderte med at den var en god kandidat til sommerens hyttewhisky, jeg regnet med at den ville være relativt rimelig på grunn av den unge alderen. Det er den, forsåvidt, men den står som utsolgt fra leverandør i pollistene, så det kan være det blir vanskelig.
Jau, da. Egentlig hadde jeg gitt Arve forbud mot å kjøpe med seg flere butikkstyrke svenske sidere, siden så mange av dem endte i vasken etter å ha blitt bedømt ikke drikkelige, men en julevariant av Rekorderlig lot jeg meg likevel friste av så han plukket med seg en flaske når han var på svipptur over for å hente Box The Challenger til meg (og, jada, det kommer smaksnotater for den også etterhvert).
Nese: Det lukter eplelukt, det vil si det lukter som Fairy Liquid (oppvasksåpe) med eplelukt, bare uten såpelukta. Godt, men kunstig. Lett syrlig eple med en bilukt av sitron. Kanelen klarer jeg ikke å finne.
Smak: Vinterepler, og, ok, et svakt hint av kanel.
Kommentar: Denne var faktisk ikke så ille. Mer brus enn sider, javel, men ikke så mye verre enn for eksempel Magners eller Bulmers. Men den passer bedre iskald på en varm sommerdag enn i trøndersk vinter, det være seg til jul eller i «jula-varer-helt-til-påske»-perioden, så markedsføringsmessig treffer den ikke blink. Men den er ikke udrikkelig, i alle fall, det skal den ha.
Nese: Røde epler, vingummi, konjakkuler og fat. Med vann finner jeg sukkerspinn og lakris, mot sisselrot, og noe sitron.
Smak: Jeg vet ikke, jeg får litt konjakkassosiasjoner her også, det kan være fatpreget som gjør det. Treverk, lakk, noe vanilje. Med vann kommer noe av bitterheten jeg ofte finner på Bruichladdich, men også epler og epleskall,
Kommentar: Kjedelig kan man ikke si den er, men den er litt for uharmonisk til å være veldig god. Helt ok, dog.
Takk til Leif Olav for smaksprøven.
Byggen som er brukt til denne tapningen ble dyrket på åkrene Achaba og Achfad ved Kynagarry farm, Islay.
Nese: Malt, smørkaramell og sitron. Med vann får den en ganske spesifikk lukt som jeg sliter med å sette ord på. Grønt, er det i alle fall. En eller annen urt? Bærbusker? Det er også mye sødme, og jeg tenker på sukkerstenger med grønnfarge. Limesmak, kanskje? Eller stikkelsbær?
Smak: Mye malt, litt maltsukker, en litt uggen bismak og et kick av pepper. Den ugne bismaken forsvinner med vann, og det dukker opp litt ubestemmelig krydder.
Kommentar: Slett ikke ueffent. Nesa er spennende og smaken, sett bort fra den lille unoten, er god.
Takk til Stian T for smaksprøven.