Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eplesider, eplemost, men med umiskjennelig siderpreg. Litt fatpreg også, selv om «draught» på flaskesider er en vits.
Smak: Halvtørr, lett og lettdrikkelig eplesider. Litt tørt epleskallpreg.
Kommentar: Ingen store fiksfakserier, men enkel og god, og «moreish».
Kjøpt på København Ølfestival.
Nese: Røde, melne epler, uten at det lukter søtt. Litt steinstøv.
Smak: Syrlige epler, men fortsatt får jeg inntrykk av at de er røde.
Kommentar: Lett perlende. Smaker som en skikkelig god eplemost, med et lite ekstra bitt. Jeg heller nok mot at det er for mye alkohol til eplemost å være, men godt er det, det skal de ha.
Kjøpt i Irma (Magasin), København.
Denne flasken ble med på en polbestilling sammen med en rekke sidere, rett og slett fordi jeg ble nysgjerrig. Hva er Tarongino, egentlig? Produsentens nettside er bare delvis hjelpsom, selv med oversettelse.
NO es un vino de uva. NO es un licor. NO es una cerveza. NO es un refresco.
Entonces, …¿Qué es Tarongino?
es PASIÓN es BELLEZA es DISFRUTAR
es ENTUSIASMO es SEDUCCIÓN
es DIVERSIÓN es COMPARTIR
es OPTIMISMO es LIBERTAD
SÍ es VIDA.
Tarongino es Único, como TÚ
Med Googles hjelp kan vi derfor få forklart at: «Det er ikke en vin. Det er ikke en likør. Det er ikke en øl. Det er ikke en brus. Så … Hva er Tarongino? Det er lidenskap, det er skjønnhet, det er å nyte, det er forførelsen. Det er entusiasme. Det er moro, det er å dele, det er frihet, det er optimisme, det er livet. Tarongino er unik, som du.»
Og da kan man jo lure på om de egentlig selv vet hva det er. Men det er altså gjæret appelsinsaft, en slags sider laget av appelsinjuice, med andre ord. Og det finnes det vel ikke noe ord for, så da er det kanskje ikke så rart de strever.
Nese: Umiskjennelig sitrus, både appelsin, sitron og klementiner. Litt assosiasjoner til toalettrens med sitronduft, desverre.
Smak: Ganske syrlig, sitron og umoden appelsin. Litt rengjøringsmiddel her også, men mindre enn på lukta.
Kommentar: Lukta balanserer på en veldig tynn line mellom sitrusduft og «offentlig toalett der noen har brukt ekstra mye duftfrisker for å overdøve den inngrodde lukta av piss», og faller dessverre for ofte ned på feil side. Ikke heeelt venner med den. Smaken er egentlig ganske god, men blir i sitronsureste laget sånn helt for seg selv, og den klarer i alle fall ikke å veie opp for lukta. Jeg må dessuten huske å ikke snuse inn samtidig som jeg tar en slurk, anstrengende i lengden. Litt skuffende, jeg hadde håpet på en ny, stor greie, her. Det er det ikke, for det er rett og slett ikke drikkelig.
Kjøpt på Vinmonopolet (bestillingsutvalget).
Nese: Granskudd og einer. Sisselrot, koriander og lett sitrus. Currypreget, koriander, kardemomme og spisskumen, blir tydeligere med et par dråper vann.
Smak: Curry! Koriander, kardemomme og spisskumen, granskudd og einer, noe parfymert, muligens fersk ingefær.
Kommentar: Så ekstremt krydderpreget at det er vanskelig å gjøre noe annet enn å smatte og smake og forsøke å identifisere alt. Det smaker som om de har helt halve innholdet i krydderskapet rett i flaska. Klassisk gin er det vel kanskje ikke, men gin er det (einerbærene er i aller høyeste grad til stede, men mer dominerende på lukt enn på smak), og jeg synes det er kjempegodt. Kan bli en ny favoritt.
Glencraig er sprit destillert på Lomond stills som fantes på Glenburgie fra 1958 til 1981, det er altså sprit av en helt annen karakter enn potstill-produsert Glenburgie.
Nese: Smør, og danske smørkjeks. Lime og noe vegetalsk, (løv)krattskog om våren og seljefløyter. Med vann får den blomsterpreg, syrin og appelsinblomst.
Smak: Vanilje og vaniljebitterhet, treflis, men også friskere noter av bær. Etterhvert melkesjokolade, men fyllt sjokolade, med noe syrlig, fruktig fyll. Vann demper bitterheten og trepreget, det som henger igjen er noe tørt, nesten sandaktig, melkesjokoladen og frukten.
Kommentar: Jeg likte denne langt bedre enn jeg hadde ventet på forhånd. Lomond-stills produserer sjelden sprit jeg liker, og alderen er heller ikke i utgangspunktet noe pluss i min bok, men kombinasjonen fungerer bra.
Nese: Sitron, nyklipt gress, friske urter av noe slag. Lynghonning og appelsinskall med vann, et vagt hint av noe jeg ville kalt røyk, men som kanskje heller mot pepper.
Smak: Skarp og litt bitter, mye alkoholstikk. Litt treverk og hint av honning. Med vann blir den mye bedre, og får fruktighet – honningmelon – og litt nøttetoner.
Kommentar: Ingen stor whisky, men med vann er den en helt ok dram, og det er artig å smake en såpass gammel tapning av Glenburgie (1978+17 blir 1995, den har tilbragt fler år på flaske enn på fat, med andre ord).
Jeg må få lov å krangle litt på navnsettingen på denne. «Ren Hyldeblomst Cider»? Enten er det ren sider eller så er det ren gjæret hyldeblomstsaft (og da er det ikke sider, sider er laget av eple, dermed basta). «Ren hyldeblomst og æble cider», «Æblecider med hyldeblomst» eller bare «Hyldeblomst cider» hadde vært langt bedre beskrivelse. Ellers er det finurligheter i ingredienslista også, der står det nemlig «Ingredienser: Gæret æblejuice og hyldeblomst, citronsyre og gær», og jeg lurer derfor på om de har tilsatt gjær etter at eplejuicen har gjæret?
Nuvel, vi smaker:
Nese: Jeg synes det lukter rognebær, jeg. Selsomt.
Smak: Eplemost med et friskt, lett syrlig preg av hylleblomst.
Kommentar: Jeg vil ha den tørrere, selvsagt. Det er godt, forsåvidt, men smaker for likt eplemost. God eplemost, for all del, men det blir som med (rus)brus: Jeg vil ikke ha alkohol i eplemosten min heller.
Kjøpt i Føtex i København.
Denne sideren er fra Sheppys «Single variety»-serie, og er altså laget av bare en epletype, nemlig Falstaff. Falstaff er et såkalt dessert-eple, og da skulle man jo tro at sideren ble for søt (normalt er siderepler ikke spise-epler). Sheppys kaller sideren «medium-sweet», og med skandinavisk bakgrunn (der «halvtørr» er søtere enn Mozell) høres det avskrekkende søtt ut, men denne er tross alt britisk…
Nese: Melne, røde epler, petroleum og voks.
Smak: Røde epler, lett petroleumspreg.
Kommentar: Spesiell. Det er mye sødme her, men ikke brus-sødme på noen som helst måte. Petroleum/voks tror jeg aldri jeg har notert på en sider før, så det var en overraskelse. Godt er det.
Kjøpt på København Ølfestival.
Enkeltfatstapning fra destilleriet selv, fatet var first fill eks-sherry.
Nese: Umiskjennelig sherryfat, lett svidd gummi, men også lær og tørket frukt. Jeg kjenner også kaffetoner og karamellpudding (med ekte brent sukker som saus), og et sted bak der lurer noe sitrus. Med vann blir sitrusen tydeligere og noe friskere frukt, kanskje tropisk, dukker opp. Lett gummipreg over det hele fortsatt.
Smak: Fatet tar litt overhånd på smaken, og jeg tenker først bare brent gummi, men på ettersmaken kommer det karamellpudding og mørk sjokolade.
Kommentar: Arve har sluttet å like røyka whisky, jeg har sluttet å like sherryfat. Akk ja. Nesa på denne er faktisk veldig god, til tross for gummien, men smaken faller gjennom. Det blir for mye fat og for lite whisky.
Takk til Håvard for smaksprøven.
Det er Ardbeg Day i dag. Ardbeg Perpeteuum er egentlig lansert i anledning dagen, men den har jeg jo allerede publisert smaknotater for, så jeg måtte finne noe annet. Her kommer derfor notater for en tiåring tappet i 2007 (det er det L7 betyr, om du klarer å finne batchmerkingen på en Ardbegflaske).
Nese: Skifer og bålrøyk. Tørt lær. Overmoden banan. Sand. Vann henter fram gjærbakst og maritimt røykpreg.
Smak: Bål, saltvann og fjære, tjære. Et eller annet fruktig i bakgrunnen. Med vann blir frukten mer konkret; umoden banan.
Kommentar: Klassikeren, og veldig, veldig godt. 2007 er «gammelt» i Ardbegsammenheng. Jeg må se å få kjøpt en nytappet tiåring og sammenligne.