Nese: Eple, tydelige hageepler til å begynne med (når den helles opp), mer standard eplesider i glasset.
Smak: Rimelig standard engelsk butikksider.
Kommentar: Ser ikke helt poenget med «vintage», men… helt grei.
Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Hjemmebrygget sider av eplemost gjæret med champagnegjær. Siden jeg har tenkt å teste siderbrygging selv er det ekstra interessant å smake hjemmebrygg fra andre.
Nese: Tydelig eplelukt med fint siderpreg. Tørt, epleskallaktig.
Smak: Syrlig, definitivt. Minner litt om ripssyrlighet, men det er mye eplesmak her. Granny smith epler og sitronsaft.
Kommentar: Slett ikke det dummeste jeg har smakt. Om jeg skal kritisere noe er det at den er syrlig snarere enn tørr. Hvordan man retter opp det vet jeg ikke (men har tenkt å lære meg det). Jeg skal ta meg en prat med bryggeren for å finne ut hva han har gjort for å få et så bra resultat, definitivt.
Farge: Lys strågul
Nese: Toner av sitron og tropisk frukt, ananas tror jeg nok. Vanilje og eikekrydder og noe som kan være hint av røyk. Mer frukt med vann, ananas, definitivt, men også umoden banan, grønne epler og bruspulver.
Smak: Lett bålpreg, vanilje, et streif av noe surt, appelsinmarmelade. Tydeligere eikepreg med vann, et litt bittert stikk, litt mer vann og jeg finner bruspulver og hermetisert fersken.
Kommentar: Ut fra fargen forventer jeg eks-bourbon-preg, og finner det, så kan man jo diskutere om det er en selvoppfyllende profeti eller ikke. Jeg tipper moderat alkoholstyrke, 46 % eller så, middels tenåra i alder og, vel, ingen anelse når det kommer til destilleri. Noe sier kyst, men jeg vet ikke helt hva. Clynelish? IB Highland Park?
Fasit: Den årvåkne leser vil ha lagt merke til at det er en whiskybase-id på den ellers anonyme etiketten. Tallet er 17138 og jeg var ikke så veldig nær geografisk: Craoi na Móna NAS, irsk, tappet av Berry Brothers & Rudd i 2007, og på bare 40 %.
Nese: Syrlig av pære, litt grønne epler.
Smak: Syrlig, sitronaktig, pærekart og et snev av bitterhet og pæreskalltørrhet.
Kommentar: Aldeles ok denne også, men Oliver’s vinner på mindre sitronsyrlighet.
Kjøpt på Mother Kelly’s, Bethnal Green, London.
Gjæret med villgjær i følge etiketten.
Nese: Fruktig med lett vinøst preg.
Smak: Skall av conference pærer, sitrus, litt appelsinskall. Tørr og frisk.
Kommentar: Se det var perryen sin, det, i motsetning til det skvipet Waitrose hadde fått tappet. Kunne med fordel vært enda tørrere, men ellers er hovedproblemet at flaska er så alt for liten.
Kjøpt på Mother Kelly’s, Bethnal Green, London.
Farge: Også svart som natten. Fint skum, men sank til det halve ganske fort.
Nese: Krydder. Jeg sier nellik, det sier etiketten også. Like greit.
Smak: Krydret lakris. Beksvart kaffe. Läkerol orginal halspastiller.
Kommentar: Litt fersk? Men, jo, dette går an. Definitivt en kandidat for kjellerboden.
Farge: Svart som natten. Fint skum.
Nese: Krydder. Jeg ville sagt koriander og nellik, etiketten sier kanel. Ok da. Brent malt. Litt kaffe.
Smak: Krydderkake, tørt, appelsinskall og lett såpepreg.
Kommentar: Litt mye bitterhet og litt mye såpe for meg. Litt ferskt, også, kanskje? Mulig kandidat for lagring i kjelleren noen år for å se hva som skjer.
Nese: Mørk sjokolade, kaffe og cognackuler. Spritpreg, altså.
Smak: Ganske lett øl. Maltsødme, men ikke så mye, mørke karameller og spritpreg.
Kommentar: Tja. Jeg vet ikke helt, jeg. Jeg synes nok ølet er for lett til å tåle fatpreget. Det blir mer sprit enn fat. Om problemet er at alkoholstyrken på ølet er så lav eller om det er andre årsaker vet jeg ikke, men jeg kunne ønsket meg et langt fyldigere øl. Jeg kjøpte en flaske til som jeg hadde tenkt å «glemme» i kjelleren i noen måneder, men akkurat det hjelper vel neppe på fylden.