Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Datert: 21. august 2012, sluttlagret på ex-bourbon, AM/FR yard aged oak
Nese: Marsipan, honning, frisk koriander.
Smak: Lakris og krydder. Med vann får jeg metallisk smak, fusel og olje (som i bensin eller noe, ikke en god ting).
Kommentar: Vann åpner nesen, men henter frem en del ganske ubehagelige smaker. Uten vann er det en hyggelig dram, men jeg vil nok klassifisere den som «lovende» heller enn «oppnådd perfeksjon».
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Tørr, 2004-årgang, degorgement dato 30. mars 2012. Limited edition, flaske nummer 361 av 500.
Nese: Frisk, ren epleduft med en myk, krydderaktig sidesmak.
Smak: Følger opp bra. Ren og frisk med en nesten tyggbar epletørrhet.
Kommentar: Jeg er offisielt imponert. Alt jeg har smakt fra Astrakan tidligere har vært intetsigende og brusaktig, så en ordentlig sider er en positiv overraskelse. Litt mer dybde og den hadde vært bortimot.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Fra Ulvik frukt & cideri, tørr i følge etiketten.
Nese: Veldig sideraktig, tørr, skarp og frisk.
Smak: Jøss. De tuller ikke når de sier tørr. Om det er sukker her er det godt forkledd. Desverre er det ikke noe videre bak tørrheten.
Kommentar: Jeg tipper den kan funke til mat. Sånn for seg selv er det litt mye tørrhet og ikke nok kompleksitet til å ha videre appell.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Gjærdeig og hvete.
Smak: Generisk «whisky». Vann gir meg et hint av nøtter.
Kommentar: Kjedelig, men greit drikkelig.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Lett overmodne epler. Bakt eple med et hint av kanel.
Smak: Bakt eple eller melne, røde epler.
Kommentar: Etiketten får meg til å krympe meg, med sin særskriving av Hardangersider. Når det gjelder sideren er den for søt, nesten vammel, noe som nok har med eplesorten heller enn med tilsatt sukker å gjøre. Et hederlig forsøk, likevel, og ikke helt galt.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Allt-a-Bhainne ligger ikke så langt fra Dufftown i Speyside, ved foten av Benrinnes. Destilleriet ble bygd i 1974/75 og produksjonen startet i august 1975. Arkitekturen er typisk for 70-tallet, personlig synes jeg destilleriet har et ganske kult utseende. Legg merke til pagodatakene som er rent dekorative, Allt-a-Bhainne har aldri drevet med malting og har derfor aldri hatt bruk for en kiln.
Destilleriet var først eid av Seagram, som bygde det for å sikre seg nok maltwhisky til blendserien Chivas Regal, men ble kjøpt av Pernod Ricard sammen med resten av Seagrams drikkevareportefølje. I 2002 la Pernod Ricard ned Allt-a-Bhainne, men alt i 2005 startet produksjonen igjen på grunn av økende etterspørsel etter maltwhisky til blant annet Chivas Regal.
Høsten 2005 var jeg på omvisning på destilleriet under høstfestivalen i Dufftown. Allt-a-Bhainne er ikke normalt åpent for publikum, så den eneste sjansen til å få tatt seg en titt er å kjenne noen som kjenner noen eller hive seg på sjansen i forbindelse med festivaler.
Som sagt er destilleriet bygd på 70-tallet, som var en periode med investeringer ellers i bransjen med oppgradering til det som den gangen var moderne teknologi. Allt-a-Bhainne er dermed bygd med «det siste» av teknologi og hele destilleriet kan opereres av en person. Omtrent på samme tid ble for eksempel Caol Ila pusset opp helt fra grunnen av med oppgradering til det samme, der gikk arbeidsstokken drastisk ned med de nye styringsmekanismene. Kontrolldesken på Allt-a-Bhainne ser enda mer ut som den er hentet fra en science fiction film enn det den på Caol Ila gjør, det har noe med fargebruken og lysene, tror jeg.
Allt-a-Bhainne har åtte washbacks i rustfritt stål og en delvis åpen mashtun, der vannet holdt på å bli pumpet inn når vi var der.
De har to wash stills og to spirit stills. Washstillene har ganske standard utforming, mens spiritstillsene har en ganske høy, veldig sylinderformet hals (vanligvis er veggene i halsen mer skrånende innover), med en «reflux bowl» i tillegg. Høyden og utformingen vil bidra til at spriten blir «lettere» og mer elegant (og potensielt mer kjedelig).
Bortimot 100 % av Allt-a-Bhainnes produksjon går til blending, og destilleriet ligger sånn midt på skalaen hva gjelder størrelsen på produksjonen med en kapasitet på rundt 4 millioner liter i året. Eierene har aldri tappet singlemalten som kommersiell tapning. En del fat har funnet veien til uavhengige tappere, Whiskybase.com har i skrivende stund 132 tapninger registert.
Fem av disse tapningene var tema for NMWL Trondheims januarmøte.
Allt-a-Bhainne Dun Bheagan 12 år fatnummer 39717, 39720 og 39723
Nese: Pæreis, beveger seg mot varm, hermetisk pære med vann tilsatt.
Smak: Pæreis med kjeks. Med vann blir det mer trebitterhet. Plutselig parfyme på smaken etter en stund i glasset.
Kommentar: I kontrast med Rhosdhu, som jeg drakk rett før: Veldig god. Men det sier ikke så mye, og dette er ikke særlig spennende.
Allt-a-Bhainne Connoisseurs Choice 1996-2012 46 %
Nese: Pæreis av fløteistypen.
Smak: Melonsmak, eikebitterhet.
Kommentar: Om mulig kjedeligere enn den forrige.
Allt-a-Bhainne Beinn A’Cheo 1995-2012 cask 125285 55,9 %
Nese: Sitron (kunstig), appelsinfløteis.
Smak: Malt, hint av appelsin.
Kommentar: Ganske god, men enkel.
Allt-a-Bhainne Old Malt Cask 13 år 1996-2010 DL Ref 6500 50 %
Fra en sherry butt.
Nese: Liiite hint av røyk? Appelsin, veldig tydelig karamell . Krydder.
Smak: Appelsinskall. Med vann får jeg mørk sjokolade.
Kommentar: Helt ok, best så langt.
Allt-a-Bhainne Dun Bheagan 16 år Cask 39725 48,5 %
Nese: Støv, malt, vagt hint av røyk. Med vann sitrus og krydder.
Smak: Aske, kald stein. Får litt sitrus med vann.
Kommentar: Helt ok. Litt kjedelig, men god. Den jeg helst vil drikke mer av av kveldens fem.
Generelt må man vel si at konklusjonen var: Morsomt å ha smakt hele fem Allt-a-Bhainne, men jeg har forståelse for at den ikke tappes som singlemalt av eierene. Det er nemlig bare spennende fordi det er sjeldent, whiskyen i seg selv er kjedelig.
Parallellsmaking på gang, denne ble smakt mot Kopparberg Jordgubb & Lime. Fruktinnholdet er eple- og pærevin og eplejuice. All jordbær- og limesmak skjuler seg bak ingrediensen «aromämnen».
Nese: Jordbærbrus.
Smak: Jordbærbrus.
Kommentar: Jeg vet ikke hvor limen ble av. Dette er brus med alkohol (om enn ikke så mye), et helt bortkastet produkt. Sider er det i alle fall ikke.
Om jeg hadde måttet drikke en av disse, ville valget falt på Rekorderlig, og ikke bare fordi det er mindre av den (men, ok, det er ingen ulempe).
Smakt i parallell med Rekorderlig Jordgubb-Lime. Kopparbergen har den fordelen at den faktisk inneholder jordbær, fruktingrediensene er eple- og pærevin og juice av eple, jordbær og svarthyllbær. Hva sistnevnte gjør her er et mysterium, men som mannen min kommenterte: Svenskene har alltid noe fläder liggende.
Nese: Jordbærsyltetøy og jordbærhubbabubba.
Smak: Utvannet jordbærsyltetøy med et par dråper lime.
Kommentar: Selv om limen også her skjuler seg i «aromämnen» er den i det minste til stede på smaken. Lukta er grusom. Alt for søt. Smaken er ikke så verst, men dette er også brus med alkohol, og dermed et helt meningsløst produkt. Sider er det i alle fall ikke.
Om jeg hadde måttet drikke en av disse, ville valget falt på Rekorderlig, og ikke bare fordi det er mindre av den (men, ok, det er ingen ulempe).
Enough of this cradle snatching, here’s a whisky my own age.
Nese: Grønne epler og eik. Sitron og hint av lakris. Vann skjerper sitronen og tilføyer en litt skarp, vegetalsk tone. Etter en stund i glasset dukker det mer rosin- og sherrypreg opp.
Smak: Eik og desverre et anslag av gummi. Vann gjør at det blir mer sitrus, epler, sherry og sjokolade på smaken, men gummien sitter igjen på ettersmaken.
Kommentar: Bekrefter at jeg bare unntaksvis liker gammel whisky, dette er ikke et av unntakene. Med nok vann er den ok, men til noen tusenlapper for en flaske bør den jo helst være mer enn bare ok. Jeg har drukket langt bedre Glenfarclas (gi meg, for eksempel, heller 10 flasker 105…).
Nese: Mest sprit. Karamell og varmt treverk. Vann åpner for frukt – gule epler – og brente mandler.
Smak: Karamell, overmodne plommer og eik. Med vann får jeg litt appelsinskall og ristet brød.
Kommentar: Det er synd Glenfiddich fortsetter å insistere på å tappe det meste på 40 %, for når man får ‘fiddich med litt styrke er det som regel ganske så godt. Dette kan jeg gjerne drikke en hel del av (flaks vi har en flaske i skapet…)
