Springbank 1999 Fresh rum cask for Whiskykanzler.de 57,1 %

Tappet 2013, fat nummer 307.

IMG_0273

Nese: Heftig spritstikk, rom-rosin og malt. Med vann bananskall, lett bittert trepreg, maltsukker.

Smak: Tørr ved, rompreget malt, søt (ren) tobakk og tobakksrøyk. Med vann kommer plutselig bitterheten, fudge og melkesjokolade, fortsatt med rom-rosin. Ettersmaken sitter i lenge og er sterkt godteripreget.

Kommentar: Altså, rom-rosin godter med et snev av bitterhet var slett ikke så dumt. Tar gjerne en dram eller ti til.

Glenburgie 1992 21 år Old Particular 51,5 %

Destillert mai 1992, lagret på en refill barrel, tappet september 2013, DL Ref 10036.

Nese: Ekstremt botanisk, gin-aktig, med einer og lakris i rikt monn bunnen. Vann forsterker einerkvist og furunål, men lakrisen ligger der også fortsatt.

Smak: Pastis, anis, lakris. Er dette whisky? Et bittert anslag, og eik ut i kantene av munnen. Det blir om mulig mer lakris med vann, flytende lakrissukkertøy, tyrkisk pepper løst opp i sprit.

Kommentar: Den blir ikke hvit når jeg tilsetter vann, så da er det vel kanskje ikke pastis? Jeg hadde aldri i livet plassert det som whisky i en blindtest, likevel. Men det er jo godt, så sånn sett har jeg ikke noe å klage på. Råvarepreget er lik null, men joda, jeg hadde ikke hatt noe i mot en hel flaske.

Takk til Stian for smaksprøven.

Linkwood 1996 16 år Old Malt Cask 50 %

Destillert november 1996, lagret på en sherry butt, tappet oktober 2013, DL Ref 10068.

Nese: Fudge med rosiner, søt tobakk, røde blomster. Mer mot eik og svart te med vann, også noen sitrustoner.

Smak: Litt spy og litt gummi, eik og brente rosiner. Halleluja, både spy og gummi forsvinner når jeg tilsetter vann. Spritsmaken blir mer fremtredende, ellers eik, sitrus og fudge.

Kommentar: Nesa er god, og så fort jeg får vann i blir smaken også god, men førsteinntrykket er ikke bra og det drar ned litt. Linkwood kan være så veldig bra og spy er virkelig ikke noe du vil smake i whiskyen, så jeg hadde nok ikke kjøpt en helflaske av denne.

Takk til Stian for smaksprøven.

Brora 1981 24 år Chieftain’s 46 %

Destillert desember 1981, lagret på en cream sherry butt med fatnummer 1522, tappet august 2006.

brora_24ar_chieftain

Nese: Sherrypreget er tydelig, det lukter overmodne plommer og sviskekompott, et hint av tørr røyk har den og et preg av mørk sirup. Mer mørk sirup og dessuten mørk sjokolade med vann, nederlandske kaffedrops, frukta har nesten forsvunnet.

Smak: Lettrøkt fruktkompott med kirsebær i. Mørk sjokolade, og eikepreg på ettersmaken. Sjokoladekarameller (mørke) med vann, fortsatt eik på ettersmaken.

Kommentar: Fatet har vært snilt med denne, her er det mengder av sherrytoner, men ingen gummi. Det eneste jeg har å utsette på denne er at den er litt kort, fantastisk nese, nydelig sammensatt smak, men så *poff* er den ganske snart bare ett minne. Uansett en hederlig Brora, god nok til å tippe over i særdeles drikkelig, selv med den korte ettersmaken. Tilgjengelig på polet til en helt ok pris den gang da, man kan bli rent nostalgisk av mindre.

Julekalender 2015 luke 20

luke20

Farge: Strågul

Nese: Grillet kjøtt, lyng, spisskumen. Frisk frukt med vann, muligens grillet frisk frukt… Ananas og epler eller noe sånt. Litt støv og fortsatt spisskumen.

Smak: Eikeplanker, maltsødme, et blaff av røyk, karve. Frukt også på smaken med vann, epler og epleskall, bitterhet på ettersmaken.

Kommentar: Dette tror jeg er destillert i Campeltown, selv om jeg ikke helt klarer å sette fingeren på akkurat hva det er som får meg til å tro det. Minst 46 %, men jeg tror sterkere, 50+? 12-14 år gammel og vel, skal vi si Springbank, da?

Fasit: Det var det IKKE, nei. Det eneste jeg traff på var styrken, og forsåvidt fattypen, men jeg glemte å skrive noe om det, så da hjelper det jo lite. Longmorn 1985 fra Adelphi, 27 år, refill eks-bourbon og 53,2 %. Men god var den, faktisk er det nok ganske klart favoritten min i kalenderen så langt (og nå er det ikke så lenge igjen).

Julekalender 2015 luke 19

luke19

Farge: Rav

Nese: Plomme i madeira, mørk sjokolade, appelsinmarmelade. Mer eik med vann, men også krydder som nesten river i nesa. Chili? Appelsin i bakgrunnen.

Smak: Heftigere spritpreg enn ventet fra nesa, plomme i madeira, eik, rosiner. Vann henter fram mer eik og eikebitterhet.

Kommentar: Dette må vel være sherryfat, jeg får neppe noen poeng for å konstantere det. Relativt heftig alkoholprosent, men jeg foretrakk både smak og lukt uten vann. Enten ikke veldig gammel eller ikke veldig aktivt fat, siden det ikke er noe hint av gummi. Men vi går for ikke veldig gammel, tror jeg. Speyside? Kan det være nok en Glendronach?

Fasit: Ok, helt på jordet var det vel på en måte ikke, siden jeg var i Speyside, men 32 år gammel Glenlivet fra hogshead (altså nesten sikkert bourbon) var vel ikke akkurat heeeeelt det jeg resonerte meg fram til, kan du si. Akk ja. Burde skjønt det på mangelen av gummi og tilstedeværelsen av bitterhet at vi snakket om gammel bourbon. Bedre lykke neste gang.

Julekalender 2015 luke 17

luke17

Farge: Strågul

Nese: Lett malt, epler og seljekvist. Med vann får jeg litt aske og mer fruktighet.

Smak: Vanilje, malt, lett eikebitterhet, et litt innestengt preg, som et rom det ikke har vært luftet i på lenge. Mer krydder med vann, kanel og… laubærblad? Fortsatt en del bitterhet og et hint av brent fat.

Kommentar: Tja. Nå tror jeg vi er tilbake i Skottland igjen. 5o-ish prosent, 12-13 år. For bitter på smaken for å passe meg, men ikke akkurat vond, heller. Noe sier Islay, men det er liksom for lite røyk til å være det ene og for mye til å være det andre.

Fasit: Såpass, ja. Caol Ila 1983 Signatory Vintage. Jeg bommet grovt på alder og det kan forklare hvorfor jeg ikke klarte å plassere røykmengden. Her synes jeg nok det er blitt i overkant dempet etter 20 år, og er lite begeistret for de smakene som kom fram i stedet. 48,9 % var jeg til gjengjeld ikke langt unna, og Islay var det da, i alle fall.

Julekalender 2015 luke 11

luke11

Farge: (Mørk) rav

Nese: Sjokolade, kirsebær, hasselnøtter. Med (rikelig) vann finner jeg tørkede tranebær, muligens appelsinmarmelade.

Smak: Eik, litt gummi, særlig ute på sidene av munnen, sødmefylt krydderpreg, tørket aprikos. Med vann… aner jeg et blaff av røyk? Det kan være fat i stedet. Gummipreget forsvant i alle fall, tørket frukt er det fortsatt og… nellik? Gammelt lær, også. Og litt… furukvae på ettersmaken.

Kommentar: Vel, dette er vel sherry, eller så har fargen virkelig lurt nesa og ganen trill rundt. Igjen sier jeg rundt 50 %, tidlige tenår, og, vel, det kan være Aberlour a’bunadh (da er den både sterkere og yngre), men jeg tror egentlig mer på.. vel, noe annet. Sannsynligvis Speyside. Ganske godt, i alle fall, særlig med nok vann. Tilbøyelig til å kalle den særdeles drikkelig, faktisk. Muligens i lykkerusen over å finne en sherrytapning som er tappet før den bare smaker brent gummi.

Fasit: Argh. GlenDronach er selvsagt ikke Speyside (men veldig nesten, til mitt forsvar). 2002-årgang, 10 år gammel og 54,2 %. Og «Fresh PX Puncheon». Fortsatt «inn the ball park», men ikke akkurat home run.

Julekalender 2015 luke 7

luke7

Farge: Lys strågul

Nese: Vanilje, gule epler, formkake, tørr eik, lett metallisk. Med vann kommer det pæreis og urter, og jasmin.

Smak: Varme treplanker (badstue), vanilje. Mer krydder med vann, men av det ubestemmelige slaget, noe pepper kanskje? Også et litt beskt/bittert preg på ettersmaken, som trekker ned litt for meg.

Kommentar: Fatstyrke, minst 50 %. Bourbonfat. Ingen anelse om hvor eller hva. Highlands? Ikke helt fornøyd med smaken, så ikke noe jeg ville kjøpt.

Fasit: I didn’t see that coming. Clynelish fra 1997 tappet av Wemyss som Cayenne Cocoa Bean. Min første tanke var faktisk at her må Håvard ha rotet med flaskene, men etterhvert ser jeg jo at det er visse Clynelish-clues, selv om det ikke akkurat var hverken cayenne eller kakaobønne som utpekte seg i mine øyne (eller nese og munn). Jeg bommet totalt på styrken, jeg kunne sverget på at den var nærmere 60 enn 40, og glemte å gjette på alder. Jaja. Dommen står, jeg ville ikke kjøpt en flaske.

Glentauchers 1992 Wemyss Liquorice Spiral 46 %

Tappet i 2013, modnet på et hogshead.

Jeg både liker og ikke liker Wemyss’ måte å navngi tapningene sine på. På den ene siden er det litt kult, særlig at de fokuserer på smak, ikke på destilleri og alder, på den annen side er det alltid vanskelig å vite hvor mye navnet påvirker smaksnotatet. Et godt argument for å smake disse blindt, men det er ikke alltid praktisk mulig.

Nese: Malt, lakris, tyrkisk pepper, skifer. Med vann får jeg litt sitruspreg, bruspulver og fortsatt lakris.

Smak: En skarp, vegetalsk tone. Sisselrot, mer lakris etterhvert. Malten blir tydeligere med vann, ellers mye det samme.

Kommentar: Joda. Ganske godt er det. Men jeg er slett ikke sikker på at jeg hadde tenkt så mye på lakris uten det navnet, og det irriterer meg litt.

Takk til Stian for smaksprøven.