Dette har vært en grei ting å kjøpe på Systembolaget i årevis, tilgjengelig i basissortimentet og helt ok priset. Men smaksnotat har jeg aldri skrevet før…
Nese: Tørre epler og eik.
Smak: Syrlig eple, jordkjeller, treverk.
Kommentar: Dette er er god, tørr sider til tross alt å være kommers. Den er kanskje ikke noe å hoppe i taket over, men jeg har drukket mange liter av denne og kommer utvilsomt til å drikke mange fler, selv om konkurransen fra la Ribaude kan bli hard (særlig siden sistnevnte er økologisk). Det blir nok avhengig av tilgjengelighet.
En bonusdram fordi jeg begynte å se en Dr. Who-episode og trengte noe i glasset…
Her er et liten «tips til nybegynnere» sånn helt på slutten av kvelden. Ardbeg har i nyere tid trykket et lot-nummer på flaskene ved tapping. Flere produsenter gjør dette, men de færreste har et lot-nummer som er enkelt lesbart i den forstand at det forteller deg når flasken ble tappet. I Ardbegs tilfelle er formatet slik L8 258 12:23 4ML (dette er flasken jeg skal til å drikke fra). Det forteller oss at denne flasken ble tappet i 2008 (L8) på den 258ende dagen i året klokken 12:23. Hva 4 ML står for vet jeg ikke, det er samme kode på nesten alle flaskene jeg har. I alle fall: Batchforskjeller. Dette kommer jeg til å skrive mer om, men det viktigste å få med seg først er at når du skriver smaksnotater for en whisky, enten det er til deg selv eller til glede for andre, få med deg så mye informasjon fra flasken som mulig. Ardbeg Uigeadail 54,2 % L8 258 Nese: Dempet røyk og sherry. Hint av gummi, med vann utvikler det seg til lær her også. Dessuten dukker det opp tropiske frukter og koriander. Smak: Rosiner og tørket frukt. Eik. Røyk. Kandisert appelsin. Kommentar: Fortsatt en av de bedre whiskyene på markedet ut fra 2008-tapningen. Burde kjøpt en nyere lot for å teste dagens utgave, men har tre uåpnet i skapet.
Ardbeg Corrywreckan Committee Reserve 57,1 % Nese: Avrundet røyk, sherry og appelsinskall. Med mye vann får jeg gammelt lær og hest, det lukter «tack room» (som jeg ikke husker hva heter på norsk) rett og slett. Smak: Torvrøyk, vanilje, salt sjø, appelsinskall. Hint av mørk sjokolade. Kommentar: I motsetning til både Ooglingen og Mór som kan drikkes på full styrke krever Corrywreckan vann. Ganske mye vann, faktisk. Men så blir den også riktig så god, og flaska blir jo drøyere på den måten.
Dette er cask strength-utgaven fra 2007. Senere kom vanlig tiåring på Mór-flaske (så kommer du over en flaske, som en kamerat av meg gjorde i en liten sjappe i Sør-Europa, sjekk styrken). Jeg har faktisk flaska (med eske) i kjelleren, men den er av naturlige årsaker ikke i barskapet. Dessuten var dette et spleiselag, så min andel var uansett helt over på en annen flaske, i dette tilfellet en tom HP-flaske. Men her er et bilde i alle fall.
Ardbeg Mór 2007-utgaven 57,3 % Nese: Maltkaramell og appelsin, torvrøyk og einertre. Tropiske frukter med vann. Smak: Varm røyk og aske, fersken med vaniljesaus. Kommentar: Ikke fatter jeg hvorfor ikke denne kan tappes som standard, men man får nyte de dråpene man har, antar jeg.
Jeg klarte ikke å bestemme meg for noen god rekkefølge på de fire siste jeg har tenkt å smake i kveld, de er alle fatstyrke og alle ganske kraftig røyka. Mannen foreslo kronologisk rekkefølge, og siden det var en idé god som noen ble det det. Først ut en flaske jeg plukket opp egenhendig på destilleriet i 2006.
Også en slant, hulk, hulk. Jeg har en flaske til, men bare en, og alt tyder på at dette var en one-off.
Young Uigeadail er en vatting av tre ex-bourbon fat (hogsheads) og ett ex-sherry fat (butt), omtrent samme vattingforhold som på den «voksne» utgaven.
Ardbeg Committee Reserve Young Uigeadail 59,9 % Nese: Smørkaramell; Werthers Original. Først med vann kommer røyken frem, også røkt kjøtt og hint av tropisk frukt. Smak: Kald røyk og kull, grillet kjøtt, bananer og vaniljekrem. Kommentar: Ingen sherrybombe, akkurat, men noe ganske annet enn det jeg har drukket så langt i kveld. Selvsagt er den også betydelig yngre. Det bærer den preg av, men jeg liker ung Ardbeg. Og denne er blant favorittene.
Så går vi over til noe jeg nettopp har sett omtalt som for dyrt for vanlige dødelige, det vil si Curt på All Things Whisky hevder at å få tak i en flaske i dag «will likely cost you either a second mortgage or a divorce.» Da er det jo greit at vi har to uåpnede i skapet i tillegg til denne, som det slett ikke er tatt mye av. Selv foretrakk jeg Uigeadailen den gang det var aktuelt å hamstre, så det er ikke min fortjeneste, med mindre man anser det som klokt av meg å ha funnet en mann som likte den. Det kan selvsagt argumenteres slik. Den før omtalte Curt anser dette som den nest beste Ardbegen han har smakt, rett etter 1977 som jeg har tenkt å smake på etterpå. Jeg var ikke enig for fire år siden, men også min smak har endret seg.
Ardbeg Lord of the Isles 46 % Nese: Dempet torvrøyk, maltsukkertøy og nederlandske kaffedrops. Med vann får jeg noe i retning av tropisk frukt. Smak: Eiketre som røyken har satt seg skikkelig i etter mange års bruk. Gamle lærsofaer med messignnagler. Røde bær langt bak gentlemans club eimen. Kommentar: Jeg foretrekker nok fortsatt Uigeadailen, i hvert fall hvis vi tar hensyn til pris, og det må vi jo som regel her i livet, men jeg kan vel ikke si jeg er direkte lei meg for at vi har noen flasker Lord of the Isles i skapet.
Iain MacArthur, warehouseman ved Lagavulin og en historieforteller av de sjeldne
Vi var lagt heldigere med selve turen, riktignok, vi fikk for eksempel lov til å ta bilder og tapningen kun for destillerishoppen hadde akkurat ankommet, så den fikk vi kjøpt oss. Dessuten fikk vi smake på washen, noe som alltid er gøy.
Jeg drikker med begge hender
I haugen med småflasker som jeg forsøker å få ryddet i er det to flasker fra dette besøket, en med newmake og en med en 30 år gammel Lagavulin. Jeg er nemlig frekk/erfaren nok (stryk det som ikke passer) til å ha med meg småflasker og trakt på sånne smakinger. Som regel får man rimelig generøse drammer, og både for levra og smaksnotatenes skyld kan det være greit å spare litt til senere (man kan selvsagt helle ut resten når man er «ferdig» med å smake, men samme hvor stor fan jeg er av spyttebakker på festival er jeg vel ikke den eneste som har tungt for å «kaste» slike edle dråper). Planen er aldri å spare dem i tre år, selvsagt, men sånn ble det denne gangen. Nå bare håper jeg at den ikke har tatt skade av oppholdet på flaska (generelt anbefaler jeg IKKE å oppbevare småprøver så lenge, altså).
Lagavulin 30 år, fatprøve fra destilleribesøk 2010
Nese: Kraftig røykpreg, alderen til tross. Sitron, jod og salt sjø. Ganske kraftig alkoholstikk uten vann. Med vann (den trenger en del) dukker det opp epletoner og stikkelsbærbusk.
Smak: Avrundet røyk, sødme og varm eik. Bitre mandler og tropisk frukt.
Kommentar: Fatet og alderen har dempet røykpreget overraskende lite (men denne er vel fra tiden før Lagavulins peatspesifikasjon ble samkjørt med Caol Ilas på 35 ppm i malten, og kan derfor være noe kraftigere røyka i utgangspunktet). Framstår som relativt ung, egentlig, fatet har ikke vært voldsomt aktivt, det er lite flis å spore. Hadde gjerne tatt en flaske av denne, mendet blir nok med dette ene glasset (resten av fatet kan være drukket opp for alt jeg vet), jeg får nyte det mens det varer.
Smak: Sjokoladetrukne kaffebønner, solbærbusk, asfalt og aske.
Kommentar: Sær, men ganske god på sett og vis. Bitterheten sitter der den skal, akkurat som i god kaffe. Det vegetalske – solbærbusken – øker kompleksiteten, men er på ingen måte forstyrrende.
