Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Overraskende friskt, alderen tatt i betraktning. Grønne epler, «rose water» og jordbæris. Med en god dæsj vann får jeg nettopp slukkede stearinlys og grønne blader.
Smak: Det er mer alder over smaken. Tørket frukt og treverk, krydder, blant annet kanel og litt nellik. Vann gjør den friskere, jeg får litt bakte epler, eller kanskje til og med fruktsalat, med vaniljesaus.
Kommentar: Joda, dette går an. Hvis jeg kjøpte så dyr whisky kunne jeg funnet på å spandere på meg en flaske.
Nese: Eik, nøtter, tobakk. Med vann utvikler det seg til marsipan.
Smak: Rå potet, tobakk. Med vann nøtter og bitterpreg, rå peanøtter.
Kommentar: Krøss i taket! En Dufftown som smaker noe! Den smaker til og med ganske spesielt. God er den også. Ikke mind-blowing, men jeg tar gjerne (mye) mer.
(Smakt på Whisky-Meet 2014.)
Special release fra 2011.
Nese: Sitrus og malt. Vann forsterker sitronen og gir litt vegetasjon av noe slag.
Smak: Malt, sødme og litt eik. Med litt vann blir det mye mer eik, med litt mer får jeg maltsukkertøy, litt bitterhet som demper sødmen og høy/tørt gress.
Kommentar: Godt. Neppe verdt prisen, men helt klart i den klassen som gjør at man ønsker Rosebank tilbake. Dog ikke himmelsk, som Rosebank kan være.
(Smakt på Whisky-Meet 2014.)
Fat nummer 8987.
Nese: Litt sur røyk. Vann åpner for tropsik frukt, litt sitrus og malt.
Smak: Kald røyk og aske. Med vann kommer malt og den smaker rett og slett røyka malt, noe jeg jo synes er knallgodt.
Kommentar: Dette er slett ikke dumt. Litt for enkel for topp score, men definitivt moreish.
(Smakt på Whisky-Meet 2014.)
Grant fra Cask Norway synes dette er en helt grei whisky…
Destillert juni/juli 2009, tappet 2012. Lagret på refill american oak.
Nese: Malt og torv.
Smak: Torv! Malt og litt banan.
Kommentar: For ung? Men hvem bryr seg?
Destillert september 1996, tappet oktober 2013. Fra en refill hogshead, fatnummer DL10020 som ga 276 flasker.
Nese: Røyk og banan og et hint av pære. Eplekompott med vanilje. Med vann blir vaniljen enda tydeligere og får også et vegetalsk og lett parfymert preg.
Smak: Forkullet vedkubbe, røyk og noe fruktig her også, men jeg heller mer mot aprikos. Dessuten vanilje. Vann forsterker vaniljen også på smaken, og et mildt parfymepreg som gir såpeassosiasjoner på ettersmaken.
Kommentar: Det blir akkurat litt for mye såpe for å kalle den perfekt, men ellers er dette en knakende god Caol Ila.
Denne kommer på polet i mai (2014). Jeg er litt fristet.
Nese: Lite. Tørre epler.
Smak: Syrlige og tørre epler, litt eplekart-følelse. Litt bitterhet midt i munnen. Granny Smith på ettersmaken.
Kommentar: Også god, men jeg tror jeg foretrekker Brut’en, om enn marginalt. Likevel, en flaske eller to til lageret ville vel ikke skade…
Partivare på Systembolaget, tatt inn av Riktig Cider.
Nese: Vinterepler lagret i jordkjeller.
Smak: Frisk eplesmak, på den tørrere siden (litt munnsnurping ved første slurk) og med syrlig, litt limeaktig avslutning.
Kommentar: Vi skal bestille noen andre varer i forbindelse med påska, og da blir det nok et par flasker av denne på listen. En god, tørr sider.
Nese: Bakt epleskall.
Smak: Tørr, ja. Ikke munnsnurpende tørr, men sånn at innsiden av munnhulen kjennes litt som om du har tørket over med et tørkepapir. Den smaker på sett og vis helt annerledes enn den forrige, til tross for at det også her er epler. Mer små, norske hageepler enn Granny Smith, riktignok. Vinterepler spist rett fra treet.
Kommentar: Jeg tar gjerne noen flasker til. Importøren kan med fordel ta inn fler varianter av Dunkertons, jeg lover å handle.
Nese: Eple
Smak: Tørrere enn forventet, litt som å bite i et skikkelig surt, grønt eple. Fin eplesidersmak og mer av det syrlige, grønne eplet på ettersmaken.
Kommentar: Jo takk, Dunkertons vet hva de driver med. Jeg skulle selvsagt hatt en flaske av den som finnes på polet for å sammenligne, men i stedet blir det en til kjøpt i London. Denne er det fint lite galt med, i alle fall.