Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nok en blind sample fra Leif Olav.
Nese: Røyk, fullkornsbrød, aprikos og et lite hint av anis. Mer banan med vann, og havregrøt (uten melk).
Smak: Bålrøyk, aske og malt. Vann henter fram litt krydder, pepper og brent plast.
Kommentar: Forutsigbart nok synes jeg dette er veldig godt. Jeg er en enkel sjel. Selv om jeg ikke smaker sjø tror jeg på Islay, og det kan godt være en Laphroaig. Så det er sikkert en peatet BenRiach eller noe.
Dæven døtte, Laphroaig it is.
En annen polnyhet fra gårsdagens slipp, en fransk sider på 75 cl flaske.
Nese: Gjæret eplejuice.
Smak: Fyldig eplesmak,
Kommentar: Typisk fransk farmhouse-stil, relativt fyldig og passe tørr. Et ganske godt kjøp på polet. Ikke så ekstremt i stilen som de beste av de engelske som er tilgjengelig der, men det kan være både en fordel og en ulempe.
Nese: Klare fellestrekk med Kilkerran WIP batch 1; mer akevitt enn whisky, men veldig godt.
Smak: Malt med akevitt- og furupreg.
Kommentar: Veldig lovende, og fullt drikkelig som den er.
(Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2014.)
Destillert mai 1992, lagret på en refill barrel, tappet september 2013, DLref 10036.
Nese: Malt og korn, appelsin og jordbær. Med vann kommer vanilje og mer jordbær.
Smak: Korn og svart pepper. Maltpreget kommer med vann.
Kommentar: Ganske spennende, og god, ikke minst.
(Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2014.)
Nese: Grainpreg, rød frukt, kanel, hint av overmoden banan.
Smak: Grainpreg, litt menthol/eukalyptus og treverk.
Kommentar: Nam! Har noen fellestrekk med skikkelig rom, faktisk. Godt å se at det finnes unntak fra regelen om at jeg ikke liker grainwhisky.
(Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2014.)
Fra et eks-bourbon refill hogshead.
Nese: Voks, litt aske, vegetasjon. Med vann får jeg mer vegetasjon.
Smak: Skarp og så voks. Med vann tydelig maltpreg, mer voks og litt svart pepper.
Kommentar: God. Veldig god, faktisk. Jeg ville heller hatt en flaske av denne enn av årets tapning.
(Smakt på Charles Macleans masterclass på Whisky-Meet 2014.)
Nese: Voksede, dyprøde epler.
Smak: Mørke røde epler. Tørr munnfølelse.
Kommentar: Jeg er egentlig ikke så glad i røde epler, men jeg liker sider som smaker sånn likevel. Av de to jeg har smakt i kveld foretrekker jeg No Brainer 500, men denne er også god.
I følge etiketten er dette en «Traditional dry, still cider».
Jeg ble derfor en smule overrasket når den i aller høyeste grad boblet når jeg helte den opp.
Kan det være en batch med etikettfeil? Den finnes ikke på Cotswolds egne nettsider, men på bloggen til designeren framstår den med en litt annen tekst. Nåja, selv om jeg er glad i still cider er jeg ikke direkte skuffet, det viktige er jo hvordan den smaker, så til saken:
Nese: Gule epler.
Smak: Grønne epler, men ikke helt Granny Smith-syrlige. God, skikkelig sidersmak, uten å være overdrevet utfordrende.
Kommentar: Veldig lite å utsette på denne utover mismatch mellom etikett og innholdets bobler, og det er strengt tatt mindre viktig. Knakendes god, rett og slett.
Batch 27, 60,1 %
Nese: Sedertre, nesten litt gran. Med (mye) vann får den mer fruktpreg, tørkede epler og et hint av malt.
Smak: Eik, svisker og litt gummi. Vann demper gummipreget (heldigvis) og henter fram maltsødme og røde druer.
Batch 39, 59,8 %
Nese: Sødme, tørket frukt. Etter litt tid i glasset mer eikeparfyme. Også her finner jeg tørkede epler med vann tilsatt, og dessuten appelsinmarmelade.
Smak: Eik, tørket aprikos og gummi. Vann demper gummien også her, og jeg får mørk sjokolade og tørkede bær.
Batch 45, 60,2 %
Nese: Melkesjokolade og etterhvert rosiner og gammelt trehus. Vann åpner for et hint av gummi og etterhvert appelsin og eple.
Smak: Eikespon, melkesjokolade, rosiner. Med vann litt malt og mer bitterhet.
Kommentar: Det overrasker meg litt at de oppleves såpass forskjellige, men samtidig har de selvsagt mye felles. Litt foruroligende at jeg finner såpass med gummi på alle, jeg vet jeg har vokst fra en del sherrybomber på grunn av den smaken, men jeg hadde håpet a’bunadh var et unntak. Uten vann foretrekker jeg batch 45, men selv om det går an å drikke a’bunadh bar (sherryfatene demper alkoholstikket såpass) er det ikke nødvendigvis å anbefale og med (nok, hvilket er ganske mye, jeg dobler omtrent mengden i glasset) vann er batch 39 best. Men alle tre er gode. Jeg kommer nok fortsatt til å sørge for å ha en a’bunadh i hus, men det gummispøkelset gjør at jeg ikke kommer til å hamstre, akkurat.
Nese: Lett røyk. Aceton og, hm, kokt ris? Bitre mandler og noe som blomstrer. Med vann får jeg kandissukker og røde epler.
Smak: Dempet røyk, krydder og sødme. Mer tydelig røykpreg med vann, det dukker opp litt tjære og litt aske. På ettersmaken lakris og litt bitterhet.
Kommentar: En ganske spesiell Laphroaig. Godt? Definitivt, men jeg savner kanskje røykbomben bittelitt.