Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eplesider, eplemost, men med umiskjennelig siderpreg. Litt fatpreg også, selv om «draught» på flaskesider er en vits.
Smak: Halvtørr, lett og lettdrikkelig eplesider. Litt tørt epleskallpreg.
Kommentar: Ingen store fiksfakserier, men enkel og god, og «moreish».
Kjøpt på København Ølfestival.
Nese: Granskudd og einer. Sisselrot, koriander og lett sitrus. Currypreget, koriander, kardemomme og spisskumen, blir tydeligere med et par dråper vann.
Smak: Curry! Koriander, kardemomme og spisskumen, granskudd og einer, noe parfymert, muligens fersk ingefær.
Kommentar: Så ekstremt krydderpreget at det er vanskelig å gjøre noe annet enn å smatte og smake og forsøke å identifisere alt. Det smaker som om de har helt halve innholdet i krydderskapet rett i flaska. Klassisk gin er det vel kanskje ikke, men gin er det (einerbærene er i aller høyeste grad til stede, men mer dominerende på lukt enn på smak), og jeg synes det er kjempegodt. Kan bli en ny favoritt.
Denne sideren er fra Sheppys «Single variety»-serie, og er altså laget av bare en epletype, nemlig Falstaff. Falstaff er et såkalt dessert-eple, og da skulle man jo tro at sideren ble for søt (normalt er siderepler ikke spise-epler). Sheppys kaller sideren «medium-sweet», og med skandinavisk bakgrunn (der «halvtørr» er søtere enn Mozell) høres det avskrekkende søtt ut, men denne er tross alt britisk…
Nese: Melne, røde epler, petroleum og voks.
Smak: Røde epler, lett petroleumspreg.
Kommentar: Spesiell. Det er mye sødme her, men ikke brus-sødme på noen som helst måte. Petroleum/voks tror jeg aldri jeg har notert på en sider før, så det var en overraskelse. Godt er det.
Kjøpt på København Ølfestival.
Det er Ardbeg Day i dag. Ardbeg Perpeteuum er egentlig lansert i anledning dagen, men den har jeg jo allerede publisert smaknotater for, så jeg måtte finne noe annet. Her kommer derfor notater for en tiåring tappet i 2007 (det er det L7 betyr, om du klarer å finne batchmerkingen på en Ardbegflaske).
Nese: Skifer og bålrøyk. Tørt lær. Overmoden banan. Sand. Vann henter fram gjærbakst og maritimt røykpreg.
Smak: Bål, saltvann og fjære, tjære. Et eller annet fruktig i bakgrunnen. Med vann blir frukten mer konkret; umoden banan.
Kommentar: Klassikeren, og veldig, veldig godt. 2007 er «gammelt» i Ardbegsammenheng. Jeg må se å få kjøpt en nytappet tiåring og sammenligne.
Hornbeer som produsent burde jo love bra, men det er ikke heeeeelt lovende ingrediensliste på denne: «Økologiske æbler, økologisk æblesirup, økologisk rørsukker, gær, vand.» Skeptisk. Forhåpentligvis er rørsukkeret bare tilsatt flasken for co2-utviklingens skyld, ikke for å gjøre sideren søtere.
Nese: Granny Smith.
Smak: Ok, det er opplagt at de har brukt skikkelige siderepler, for de må ha vært rimelig syrlige. Det smaker syrlig av eple, gjerne Granny Smith, og tørt og sideraktig som seg hør og bør.
Kommentar: Det eneste jeg kunne ønsket meg var litt mer av alt, balansen er ganske perfekt, men den er litt for… lett? Likevel, og til tross for den noe uforståelige ingredienslista, er dette så godt at det føles litt smålig å pirke borti småmangler. Jeg tar gjerne en kasse eller ti, og nettopp det at den er lett kan telle til dens fordel i sommervarmen (om det nå blir noen sommervarme, det skal vi jo ikke ta for gitt). Hører dere, Beer Enthusiast? Når kommer Applehorn til Norge?
Kjøpt på København Ølfestival.
Denne sideren, og to til fra samme produsent (Pear og Pumpkin, må innrømme at jeg er litt skeptisk til den siste) var nyheter i polets bestillingslister nå i mai.
Nese: Det lukter litt som surdeigen min, faktisk; syrlige, friske epler, men med et klart gjærpreg. Epleskall lukter det også.
Smak: Frisk smak av både grønne epler og rødlige norske hageepler.
Kommentar: Definitivt akseptabel. For min del kunne den kanskje vært enda litt tørrere (men produsenten selv kaller den «semi-dry», så de lyver i alle fall ikke på seg noe de ikke lover), men jeg tar gjerne en flaske eller tolv til. Et positivt tilskudd til pollistene, den kommer til å bli bestilt igjen.
Destillert september 1982, lagret i en refill sherry butt, tappet oktober 2010 av Gordon & MacPhail i Connoisseurs Choice-serien.
Nese: Overraskende fruktig; vaniljekrem, pærer og stikkelsbær. Og urter. Røyk også, men ganske ren og dempet røyk. Med vann tenker jeg stikkelsbærbusk på sankthansbålet.
Smak: Ren, kald røyk. Epler og vannmelon? Kanskje helst jelly beans med vannmelonsmak. Varmere bålrøyk med vann, noe eiketoner og noe nøtteaktig på avslutningen.
Kommentar: En positiv overraskelse. Selvsagt har man forventninger til Port Ellen, men til Gordon & MacPhail, og særlig ikke-fatstyrke, har jeg generelt lave forventninger. Jeg blir jo sittende å lure på hvorfor den er vannet ned til 43 %, men ellers er det fint lite å utsette på denne tapningen av et sagnomsust/oppskrytt (stryk det som ikke passer), men i alle fall nedlagt (og demontert og formodentlig tapt for alltid) destilleri.
Takk til Are for smaksprøven.
Ardbeg feirer 200-årsjubileum i år, og i den forbindelse slippes flere tapninger. Den første var Arbeg Perpetuum, kun tilgjengelig på destilleriet (som Thomas har notater for på Whisky Saga). Den versjonen er på 49,2 %. I anledning Ardbeg Day, som har blitt en slags verdensomspennende forlengelse av Ardbeg sin dag i Feis Isle-festivalen (i år 30. mai), skulle en annen versjon slippes. Den ble gjort tilgjengelig i Ardbegs nettbutikk 4. mai for «Committee»-medlemmer, men kommitteen er ikke så rent liten og nettbutikken krasjet. Folk flest har dermed belaget seg på å vente på den offisielle «offentlige» slippdatoen som er 30. mai. Men her hjemme har vi jo Vinmonopolet, som har helt egne slippdatoer uten noe hensyn til *host*hypede*host* Skotske destillerier, så når Ardbeg Perpetuum kom på maislippet er det altså Ardbeg Day-varianten på 47,4 % som ble lansert.
Nese: Varm torvrøyk, grillet banan, grillede epler, vanilje, litt støvet malt. Kaldere røyk med vann, med innslag av ullstøv og gummistøvler, og pulverpadder (salmiakklakrissukkertøy).
Smak: Betongstøv, torvrøyk, vaniljeis og svart pepper. Avslutningen er bitter, mørk sjokolade. Skifer og kald røyk med vann, noe fruktig i bakgrunnen, men også fortsatt vaniljeis.
Kommentar: Moreish. Jeg er og blir Ardbeg-fan, er jeg redd, selv om prisene til dels begynner å bli latterlige (så også her, egentlig, nesten en tusenlapp for en NAS?). Men jeg er faktisk positivt overrasket likevel, jeg synes Perpetuum er mer kompleks enn «heavily peated NAS» normalt skulle tilsi. Verdt penga? Vel, jeg skal ikke hamstre (tror jeg), men jeg er særdeles fornøyd med kjøpet.
Nese: Kaffe, vanilje og søt lakris.
Smak: Vanilje og sødme, mørke karameller, både søt lakris og salt lakris etterhvert, særlig salt lakris på ettersmaken.
Kommentar: Dessertøl. Det er særlig lakrissmaken som appellerer til meg, men det er mye annet å ta tak i her også.
Nese: Syrlig, bringebær, mørk sjokolade.
Smak: Melkesjokolade og bringebærdrops.
Kommentar: Knallgodt, men sært. Lørdagsgodter.