Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Dette er «Special Release»-tapningen sluppet i 2014, whiskyen ble destillert i 1992.
Nese: Malt, gule epler, høy og litt sitrus. Med vann blir eplene til pærer og halmpreget blir tydeligere.
Smak: Rimelig alkoholsterk. Epleskall og malt. Mer eik og vanilje med vann.
Kommentar: Trenger mye vann. Uten direkte sammenligning er det vanskelig å si sikkert, men jeg mener denne er bedre enn 2011-releasen. Veldig god, i alle fall.
Det er litt uklart hvorfor denne sideren heter «Cider Vintage», siden det ikke noe som helst sted på flaska står noe om når den er produsert.
Nese: Gule epler.
Smak: Syrlige og tørre grønne epler. Lett eplebitterhet også.
Kommentar: Ganske enkel, men også ganske enkelt veldig god.
Kjøpt på Royal Mile Whiskies, Edinburgh.
Jeg har riktignok nettopp publisert notater for Ardbeg Dark Cove, men da ble den smakt på tampen av en smaking med seks whiskyer. Dessuten kommer den på polslippet neste uke, og jeg hadde lyst til å smake den opp mot Lagavulin 8 år. På Systembolaget kostet Dark Cove 999 SEK, på polet kommer den på hele 1141,20. Det er ganske mye penger for en tapning uten aldersangivelse, men rimelig standard for en Ardbeg av begrenset opplag. Dark Cove er «a clandestine meeting of Ardbeg matured in ex-bourbon casks and a heart matured in dark sherry casks. The darkest Ardbeg ever» sier produsenten. Vel, jeg kunne gjerne tenkt meg å vite hva de mener med «heart». 10 %? 50 %? Skal jeg tolke dem bokstavelig og regne ut at om et hjerte veier 300-350 gram og gjennomsnittsvekten for et voksent menneske er 70 kilo eller deromkring er hjertet 0.5 %? Who knows? Vel, noen på Ardbeg, antar jeg. Uansett, også i følge Ardbeg skal Dark Cove på grunn av dette hjertet ha «waves of treacle toffee, coal tar, squid ink, noodles and toasted coffee grounds».
Nese: Torvrøyk, litt sitrus, karamellsaus og skorpa på formkake. Med vann finner jeg grillet banan og røyken får et vagt medisinsk preg.
Smak: Kald torvrøyk, aske og kull. Hint av lær og svidd gummi. Med vann mer røyk, svidd formkake og bakt frukt, banan og kanskje pære.
Kommentar: Det er jo godt, bevares, og den smaker mer i dag enn den gjorde sent på kvelden. Jeg drikker gjerne opp en flaske eller fler, det er ikke det.
Jeg synes ikke vi kommer utenom å sammenligne denne med Lagavulin 8, prismessig. Begge er i mine øyne skikkelig gode, utvilsomt ganske unge, whiskyer med ekstremt torvpreg. Begge er spesialutgaver, begrenset opplag, kun tilgjengelig i år og så vips, borte. Men den ene er altså omtrent dobbelt så dyr som den andre. Er det noen grunn til det? Ikke, så vidt jeg kan se, noe annet enn hype. Ardbeg har en solid fanbase som tilsynelatende er villig til å betale. Lagavulin? Vel, Lagavulin har utvilsomt også en solid fanbase (tilfeldigvis med et visst overlapp med Ardbeg sin). Kunne Diageo solgt åtteåringen for en tusenlapp? Helt sikkert. Hadde det vært lurt? Tja. Nå har jeg kjøpt to flasker Lagavulin 8 år, og om jeg rekker før det blir tomt kan det tenkes jeg kjøper en til. Ardbeg Dark Cove, derimot, har jeg kjøpt to drammer av. Denne flaska er tiltenkt NMWL Trondheim, og kommer jeg på møtet der den drikkes vil jeg nok kjøpe en dram til. Men det er i grunn nok. Ikke fordi den ikke er god, men fordi den er unøvendig dyr. Jeg føler at jeg betaler for hypen snarere enn for whiskyen, og det gidder jeg faktisk ikke.
Denne åtte år gamle Lagvulinen ble sluppet i vår som ledd i Lagavulins feiring av seg selv i anledning 200-årsjubileet. Jeg synes Diageo skal berømmes for å velge å slippe en åtteåring med aldersangivelse, i rimelig store kvanta (den har vært bredt tilgjengelig og det er fortsatt noen flasker igjen i polhyllene rundt om kring) og til en helt ok pris. 549,90 er ikke akkurat noen upris for en spesialutgave av en av verdens mer populære whiskyer. Du får riktignok den dobbelt så gamle sekstenåringen for bare 60 kroner mer, men det er tross alt standardtapningen, som man må forvente at skal være rimeligere (og den kan du kjøpe neste år også, åtteåringen må du kjøpe NÅ om du vil ha den). Og det er ingen automatikk i at en yngre spesialutgave skal være billigere enn en eldre tapning, som vi skal se (kanskje) med den whiskyen jeg tenkte å smake på etter denne.
Nese: Klassisk Islay-torvrøyk, med en underliggende sødme, en blanding av overmoden banan, vanilje og sukkerbrød. Med vann blir den mer vegetalsk, jeg tenker på reinlav og mose, men også mer frukt, epler, kanskje?
Smak: Torvrøyk, vanilje med en viss beskhet, som å spise en skje vaniljesukker. Det blir bare mer røyk med vann, men det kommer også mer sødme fram; tropisk frukt på grillen.
Kommentar: En ganske ukomplisert røykbombe, men med nok andre ting på gang til ikke å bli kjedelig. En hederlig feiring av 200 års historie, vil jeg si. Jeg kjøpte en flaske ekstra mens den fortsatt sto på polhyllene i Trondheim, og det er jeg glad for.
Nese: Frisk eplelukt; grønne epler.
Smak: Grønne epler, passe syrlig og tørr, litt sitruspreg.
Kommentar: Namme. Ukomplisert, men veldig god.
Drukket, fra fat, på Bror Bar, Trondheim.
Det skal bemerkes at jeg akkurat hadde fullført Topp2-versjonen av Topp7, dvs. ca 14 kilometers tur i Bymarka med eldstemann på slep, så også isvannet jeg forsynte meg med smakte usannsynlig godt (men vi har jo verdens beste vann i Trondheim, så det er heller ikke uvanlig). Jeg skal forsøke å få testet denne sideren igjen på et tidspunkt der jeg kan være sikker på at ikke enhver kald en ville smakt himmelsk.
Nese: Smågodt; Polkagriser, Haribo fersken og sure padder. Med vann blir det mer floralt søtt, med rødkløver og løvetannblomst.
Smak: Smaker eldre, og med høyere alkoholstyrke, enn den lukter. Eikebitterhet og mandelolje, men også krydder, blant annet pepper.
Kommentar: Fantastisk nese, god smak. Jeg tar gjerne litt til…
Smakt på smaking med Frode Harring på Raus, 8. juni 2016.
Du har kanskje fått med deg at Ægir har begynt å tappe alt butikkstyrkeølet sitt på boks i stedet for på flaske? Jeg har sett mange meninger om det er en forbedring eller ikke, og et par sammenligningssmakinger, men ingen av de jeg har sett er gjort blindt (tips meg gjerne om du vet om noen). For å gjøre testen skikkelig har jeg derfor fått Arve til å helle opp til meg, og i tillegg kjører vi «odd one out» testen: Tre glass, to har den ene ølen, det tredje den andre. Klarer jeg å identifisere hvilken som skiller seg ut?
Det er, som man kan se av bildet, en fargeforskjell, men det var uklart om det skyltes at det ble med mer gjærrester i det ene glasset. Uansett fikk det meg til å sette tre blå smaksglass på ønskelista.
Alfa lukter lett og syrlig fruktig, tørt humlepreg og en litt merkelig eim av gummi. Jeg tenker både på nye sko med gummisåle og på viskelær, noe som ikke nødvendigvis er negativt (det er positive assosiasjoner), men jeg lurer jo på om den lukta har noe der å gjøre.
A lukter ganske anderledes, maltpreget er tydeligere, om det er noe frukt er den av en søtere type og jeg får en umiskjennelig lukt av honning og appelsin sammen med en litt mer vegetalsk humleduft.
1 ligner til forveksling på A på nesa.
1 smaker appelsinmarmelade (uten sødme, riktignok) og tørt maltstøv.
Alfa smaker tørt maltstøv og har ellers mer «ren» bitterhet, snarere enn å gi så mye appelsinassosiasjon.
A ligner igjen til forveksling på 1.
Konklusjonen på «Hvem skal ut?» er i alle fall rimelig entydig, så får vi se hva fasiten sier. Når det er sagt er de langt likere på smak enn på lukt.
Så hvilket foretrekker jeg? Vel, begge (alle tre) er gode, men jeg heller mot Alfaen.
Og fasiten var Alfa = Boks, A og 1 = Flaske. Kjekt for meg at den jeg foretrakk er den som blir tilgjengelig framover. Merk at noe av forskjellen selvsagt kan være naturlig batchforskjell, og noe kan skyldes at flaskeølen selvsagt har vært lagret lenger enn boksølen. Jeg synes uansett det er et framifrå øl i begge varianter.
Apropos lagring, flaska er merket med Best før 23.10.17 og 1472WIT, boksen 15.04.17 og 1523WIT. Interessant at flaska har lenger holdbarhet enn boksen. Det vil si, det er kanskje ikke så overraskende, men litt overraskende er det at en wit i butikkstyrke har såpass lang holdbarhet.
Utseendemessig synes jeg boksen er riktig så fin. Dessuten er den av typen der man tar av hele toppen når man åpner, slik at man kan drikke av den omtrent som av et glass. Det testet jeg selvsagt også, og det fungerte utmerket. Jeg tenkte at kanten på innsiden kanskje ville oppleves skarp når man drikker, men det var i alle fall ikke noe problem for meg. I det hele tatt er den derfor perfekt for utebrygg i sommer, ingen grunn til å være nervøs for at en veps skal ha forvillet seg ned i boksen.
Jeg feirer World Cider Day med endelig å publisere notater for Lindheims Cider Weisse. «Is it a cider? No. Is it a beer? No. It’s the twister!» Eller noe sånt. Dette er altså ikke en blanding av øl og sider, men et øl mesket med eplejuice. Så det er en sider med mesk og humle, eller et øl basert på eplejuice, avhenging av hvordan du ser det. I alle tilfeller er det så vidt jeg forstår et eksperiment Lindheim neppe kommer til å gjenta, ikke fordi det ikke ble godt, men fordi det var for ressurskrevende. Jeg kan avsløre med en gang at jeg håper de ombestemmer seg. I motsetning til humlet sider, som er «all the rage», er dette virkelig nyskapende. Det er definitivt et eksperiment jeg på et eller annet tidspunkt må forsøke å gjenskape på kjøkkenbryggeriet vårt. Vel, til saken:
Nese: Tørt og saisonaktig, men med tydelige epletoner.
Smak: Eple, syrlig, tørr malt, hint av humle i form av appelsinskall og sitrus.
Kommentar: Usannsynlig godt. Det beste fra begge verdener, på mange måter, malt og humle har gitt sideren en ekstra dimansjon, og er det noe som er galt med sider i det hele tatt er det at syrlig sider kan bli ensformig, samme hvor godt det er.
Jeg har nå drukket Cider Weisse ved flere anledninger, både fra fat (på Bror) og flaske. På fat hadde det endret seg og blitt enda syrligere etter en uke eller mer, så jeg mistenker mulighet for utvikling på flaske også over tid.
Nese: Lett tørt eple.
Smak: God, tørr sider av fransk type. Litt preg av bakte/krydrede epler. Epleskall.
Kommentar: Ja, takk. Jeg tar en kasse.
Kjøpt i Frankrike på sidermakeriet av vertskapet, dessverre.
Strathclyde er grainwhisky fra lowland, denne er tappet av The Creative Whisky Company i deres Ekclusive Grains serie, og er fra fat nummmer 62107. Destillert 9. juni 1988, tappet i 2014.
Nese: Trelakk og rosiner. Noe frisk frukt, kanskje pære. Litt rått treverk. Med vann, eik, vanilje, svart pepper.
Smak: Hvetebolle med vaniljekrem og rosiner. Mer tydelig eikepreg med vann, rosiner og et slags rom-preg.
Kommentar: Det er mer fat enn destillat på denne, det kunne like gjerne vært en first fill bourbon cask malt med en del år på baken. Det er jo heller ikke en stil jeg normalt er overbegeistret for, men denne tiltaler meg, uvisst hvorfor.
Takk til Håvard for smaksprøven.