Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Fra Ulvik frukt & cideri, tørr i følge etiketten.
Nese: Veldig sideraktig, tørr, skarp og frisk.
Smak: Jøss. De tuller ikke når de sier tørr. Om det er sukker her er det godt forkledd. Desverre er det ikke noe videre bak tørrheten.
Kommentar: Jeg tipper den kan funke til mat. Sånn for seg selv er det litt mye tørrhet og ikke nok kompleksitet til å ha videre appell.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Lett overmodne epler. Bakt eple med et hint av kanel.
Smak: Bakt eple eller melne, røde epler.
Kommentar: Etiketten får meg til å krympe meg, med sin særskriving av Hardangersider. Når det gjelder sideren er den for søt, nesten vammel, noe som nok har med eplesorten heller enn med tilsatt sukker å gjøre. Et hederlig forsøk, likevel, og ikke helt galt.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Eks-oloroso sherry, amerikansk eik, 500-litersfat. Lagret 3,5 år. Malt: Pale barley, pale wheat, beach wood smoked barley. Fatnummer 9305.
Nese: Werther’s original fløtekaramell. Smør(syre). Litt rosin.
Smak: Først tror jeg den skal følge opp nesa, men når den treffer tunga skikkelig smaker det skarpt med en avslutning som mest av alt minner om varm plastikk, badeball eller noe sånt.
Kommentar: Hverken lukt eller smak endrer seg nevneverdig med vann. Lukta er god, men, altså, det er mye fint å si om badeballer, men jeg har ikke lyst til å drikke dem. Om det er dette ene fatet eller om spriten bare ikke kler sherryfatslagring vet jeg ikke, men det er i alle fall helt klart at bourbon-versjonen vinner med klar margin.
Etiketten er nesten litt overdrevet informativ, men her er noen av detaljene: First fill, amerikansk eik, 200-litersfat. Lagret 3,5 år. Malt: Pale barley, pale wheat, beach wood smoked barley. Fatnummer 9359.
Og den inneholder altså hvetemalt. Jajamennsann.
Nese: Det lukter whisky, og langt mindre fusel enn en alder på 3 år skulle tilsi. Litt sitron, litt malt, ellers er nesen ganske lukket. Med vann får den et noe overraskende eukalyptuspreg, med tydelig kornpreg under.
Smak: Det er mulig hjernen min henger seg opp i maltbeskrivelsen her, men jeg synes faktisk det smaker drivved og hvetekli. Med vann blir det skarpere og eukalyptusen fra nesa er merkbar også på smak, sammen med tørt tre og litt fusel.
Kommentar: I kontrast med bourbonen i forrige innlegg er dette kjempegodt. Arcus leker ikke whiskyproduksjon, det er opplagt, og dette er ingenting å skamme seg over. Vinner neppe fram mot en ordentlig god maltwhisky, men med såpass ung sprit er det heller ikke å vente. Vi kan glede oss til fortsettelsen.
USA: For første gang siden 1983 har en kvinne vunnet tittelen Homebrewer of the Year i American Homebrewing Associations årlige konkurranse. Annie Johnson er i tillegg afro-amerikaner (den første afro-amerikanske vinneren noensinne) og vant med en lager. Les mer på Brew Your Owns nettsider.
Norge: DN skriver om norsk whisky, i en kompetent oppsummering av de forskjellige prosjektene som er på gang, og med en sving innom Sverige og Mackmyra. Mindre kompetent virker produktutvikler Rune Laugen hos Arcus som er sitert på at der skottene må holde seg til maltet bygg kan Arcus eksperimentere, for eksempel med hvete og rug. Og det kan de selvsagt gjerne, men det kan skottene også. Aberet er at da kan man ikke lenger kalle det «maltwhisky», men whisky er det selvsagt fortsatt, så lenge man holder seg til korn og lagrer i minst tre år (reglene, som i utgangspunktet er skotske, er også vedtatt av EU). Nåja, Arcus’ første whisky er likevel en maltwhisky, så eksperimenteringen har kanskje ikke kommet så langt ennå? Om det er Laugen eller journalisten som mener at «skotske whiskyer gjerne har kronglete, gæliske navn som virker utviklet i overstadig beruset tilstand», er ikke helt klart, men jeg kan vel ikke si at jeg synes Gjoleid er noe mer sobert enn Talisker eller Glenfiddich. Det kan vel avhenge litt hvilket språk man er oppvokst med, skulle jeg mene. Ellers har artikkelen flotte bilder fra Puntervold og Buran whisky/Tautra, du kan jo lese mine smaksnotater for Puntervolds første og rapport fra besøk på Tautra også, om du vil.
Nese: Vademecum. Med litt vann demper det seg og blir mer normalt krydderpreg med et hint av menthol.
Smak: Vademecum’en kommer på smaken også, malt i bunnen, eikebitterhet.
Kommentar: Trenger litt tid i glasset. Til å begynne med faller Audny i samme fella som en del andre ikke-skotske whiskyer, altså «det er jo godt, men er det whisky?» (har blant annet drukket en New Zealandsk en som smakte pærelikør for en god del år siden nå), men etter litt vann og litt luft begynner jeg å synes at dette er helt ok. Ikke noen «Norvege douze points», kanskje, men et hederlig første forsøk (og jeg vil heller drikke mer av denne enn den Blair Atholen jeg nettopp drakk).
Nese: Det første som slår meg er et hint av eplesidereddik. Etter å ha smakt på den finner jeg lakris også på lukta, men det utvikler seg etterhvert i retning av spisskummen og jeg får assosiasjoner til poppadoms.
Smak: Epler og lakris. Fin syrlighet og bra tørrhet på ettersmaken. Spisskumen også her.
Kommentar: Denne er rett og slett skikkelig sær. Nå er poppadoms noe av det beste jeg vet, men jeg vet ikke om jeg synes det hører hjemme på lukta til en sider likevel. Kjedelig er den i det minste ikke, og den kan heller ikke kalles for søt.
Polhyllene på Hamar, dere, der har de mye snadder. Det ble med tre flasker (resten av beholdningen) av Aldin også.
Nese: Syrlig og tørt, assosiasjoner til hvitvin. Epler og noe lakrisaktig, sisselrot, kanskje. Veldig vegetalsk lakris, liksom.
Smak: Hoi, de lyver ikke, den er tørr. Melne epler, mot det litt halvråtne uten at det er ubehagelig. Voks, hint av lakris.
Kommentar: Slett ikke dum. Ordentlig sider i alle fall, hyggelig at det endelig finnes norske sidere som ikke faller helt gjennom. Hadde ikke blitt overrasket over å få noe slikt servert på en «Real Cider»-festival i Storbritannia. Skulle vært artig å vite eplesort. Kan komme til å måtte bestille noen flasker av denne.
Dere trodde vel ikke vi var på Tautra uten å snakke om og smake på litt øl?
Så mye tid til prat om selve bryggeriet ble det ikke, så her blir det mest bilder. Jeg talte 9 Speidel gjærekar, og de har akkurat tatt i bruk et nytt meskekar. 4 brygg har de brukt det på foreløbig, men hvor mange liter det var på fikk jeg ikke med meg…
Vi skulle til Åre for å hente et par ting på Systemet etter at vi hadde vært på Tautra, så vi kunne ikke handle øl i gårdsbutikken, desverre. Der har de selvsagt også bare det ølet som holder butikkstyrke, men vi hadde nok fyllt en kasse eller to om vi ikke hadde skullet krysse grenser senere på dagen. Litt dårlig planlegging fra vår side, det der.
Men i restauranten kan man både få mat og øl. Fem tappekraner har de der, og utvalget varierer selvsagt noe. Vi valgte å smake på to øl som ikke er i standardutvalget. Det første var en wit laget med bare kamille som krydder, og altså uten koriander, med litt Saaz-humle.
Klostergården Kamille Wit 4,7 %
Nese: Merkelig lukt på denne, jeg forsøkte meg med Vademecum, Pomac (brus) eller muligens champagnebrus. Noe bær var det også.
Smak: Malt, syrlighet, multer.
Kommentar: Annerledes er den i alle fall, og svært god. Ypperlig sommerøl, vil jeg si.
I det andre glasset valgte vi en «small beer», brygget på skyllevannet etter en batch barley wine (det høres strengt tatt ikke så godt ut når man sier det på den måten, gjør det vel?).
Litj øl 6,2 %
Nese: Appelsinskall
Smak: Bittert, appelsinskall
Kommentar: God lukt, men litt for bittert for min smak.
Siden det var lunsjtid fikk vi også testet restauranten, vi delte en porsjon feskball (tre baller delt på to ble akkurat passe lunsjporsjon), og kan rapportere at maten var utmerket.
Eller lunsj måtte vi bli med en snartur inn på bryggeriet igjen og teste barley winen som forårsaket Litjølen. Den har ligget en stund på ex-bourbonfat, og sto nå og godgjorde seg på en tank. Helt ferdig var den nok ikke, men det nærmer seg. Forhåpentligvis blir den å få på Bryggerifestivalen i august.
Bourbon cask aged barley wine (rundt 13 %)
Nese: Bourbon, honning.
Smak: Kirsebærsyltetøy, bourbon, honning, malt.
Kommentar: Godt, men litt uferdig. Håper å få testet den til mat.
Som nevnt i et nyhetssammendrag tidligere har Buran whisky og Klostergården håndbryggeri inngått et samarbeid. Onsdag var jeg og mannen så heldige å få leke eksperter når NRK Midtnytt kom på besøk for å lage en sak om trønderwhiskyen.
Peder Andresen, primus motor i Buran whisky, og Jørn Anderssen, ølbrygger ved Klostergården håndbryggeri møttes første gang for 4-5 år siden, og da var det snakk om at kanskje Jørn kunne brygge noe av ølet Peder trengte for å lage whisky i Levanger. Men i fjor så det ut til at Buran whisky måtte gi opp whiskydrømmen, uten noengang å ha kommet i gang med destillering. I vår en gang kom Jørn på den brilliante idéen at kanskje Peder kunne ta med seg utstyret sitt til Tautra, så kunne de destillere der? Og første ‘run’ ble gjort 25. april 2013.
Planen er etterhvert å kunne destillere brygg basert på Stjørdalsmalt, altså den røyka malten som brukes i maltøl fra Stjørdal (røkt med or, eller ødder som det heter deromkring). Men i det første forsøket valgte Peder og Jørn å gå for en klassisk lagermalt, for å få et rent, rundt øl å teste utstyret med.
Utstyret, ja. Stillen Peder har kjøpt er av typen alembic. Den er håndlaget og i 100 % kobber, men har en litt annen fasong enn de fleste skotske potstills (selv om de også teknisk sett er alembic stills).
Dette vil selvsagt påvirke hvordan destillatet smaker. Vi kan notere oss at det nok blir en del refluks, men siden halsen forsåvidt er ganske stutt er den også mulig at en del av de tyngre molekylene får bli med over i destillatet.
Stillen brukes forresten både som wash og spirit still, nyspriten er altså dobbeltdestillert, men på samme apparat.
To quarter casks er fylt fra første run, ett på styrken man fikk fra stillen, 77 %, det andre vannet ned til 60 %. Fatene er skalert ned av en svensk bøkker fra ex-bourbon barrels fra Makers Mark.
Siden vi altså var der for å gi våre kommentarer på produktet hentet Jørn opp en sample fra 60 % fatet. Alt han tok ut ble behørlig målt opp for avgiftsbetaling, der er reglene i Norge enda strengere enn i Skottland.
Og nå er du kanskje spent? Det var i alle fall jeg…
Nese: Tydelig malt og sødme, fusel som seg hør og bør, klar fruktighet, Arve mente sitrus, jeg fant mer ananas.
Smak: Svovel og malt, fruktigheten kommer fram med vann.
Kommentar: Fet og fin (flotte «bein»), ganske lett og rund. Potensiale for å utvikle seg til en god whisky i stil med skotsk lavlandswhisky, eller muligens de mer elegante høylandswhiskyene. Jeg har smakt langt mindre tiltalende nysprit (ok, så er den ikke helt ny etter to måneder på fat).
Vi kan bare konkludere med at det var gøy å få smake, og at det blir spennede å følge med videre.
Innslaget på Midtnytt kan sees på NRK nett-tv enn så lenge: NRK Midtnytt: Egenprodusert whisky