Destillert 5. oktober 2011, tappet 29. november 2014, upeatet variant lagret på et 40-liters eks-oloroso sherryfat.
Nese: Smørbukk, mye smørbukk. Litt ristet korn. Med vann dukker det opp gummi på nesa også, varme bildekk. Også her får jeg hint av svart pepper.
Smak: Brent gummi, hageslange og et svakt hint av karamell. Det blir litt mindre intenst med vann, men inntrykket av å tygge på en hageslange henger i.
Kommentar: ALT for mye fat, spesifikt eks-sherryfat, for meg. Da tar jeg langt heller det litt vel unge preget på bourbonvarianten. Artig å smake (og i kontrast med den forrige: skoleeksempel på hvor mye forskjell fatet kan gjøre for spriten), men dette er dessverre ikke drikkelig.
Destillert 30. juni 2012, tappet 8. januar 2015, upeatet variant lagret på et 40-liters eks-bourbonfat.
Nese: Karve og furunål, vanilje og litt fusel. Litt sitronpreg med vann, mer fusel og svart pepper.
Smak: Svart pepper, vanilje og krydder, men også lett svovel og fusel. Den unge alderen blir tydeligere med vann, men pepperet henger i, også på ettersmaken, og den får en smak av syltet sitron.
Kommentar: Ung, men lovende. Fremstår definitivt som for uferdig til å drikkes nå, men det er vel heller ikke poenget med disse «fatprøvene» til Box.
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om smaksprøven eller for hva jeg skriver.)
Nysprit fra Myken, lagret 12 dager på et hardt svidd 5-litersfat av ny, amerikansk eik.
Nese: Smørbukk, gule epler. Mye smør. Underliggende eik. Mango. Malten dukker opp med vann, det samme gjør et visst sitruspreg…
Smak: Eik, smørbukk, vegetasjon. Hakket bitrere med vann, og litt søt mango, ellers mye det samme.
Kommentar: Effektivt fat. Slett ikke dum, den smørbukken er ganske overdøvende, men også god…
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
For å gi smaksprøven fra Myken en skikkelig svenneprøve kjørte jeg en liten parallellsmaking før helga, der jeg plukket fram noen andre nyspritprøver jeg hadde liggende. Vel, den første var ikke en prøve engang, men en tapning som faktisk er i salg. Mackmyra Vit Hund får du på Systembolaget til den nette sum av 319 SEK for en halv liter. Den andre spriten jeg lot Myken få prøve seg mot var Glenburgie nysprit. Gledelig nok hadde ikke prøven fra Myken noen problemer med å hevde seg i det selskapet (jada, jeg innrømmer gjerne at jeg heier på Myken-prosjektet). Mackmyraen oppfattes nok som hakket mer polert, men det er da også et produkt som er ment å selges og drikkes som det er. Mykenspriten skal jo lagres (det samme skal selvsagt det meste som destilleres av Mackmyrasprit, men jeg tipper de velger hvilke batcher som får bli Vit Hund med omhu). Glenburgien luktet godt, men var desverre udrikkelig med vann tilsatt, da faller den fort gjennom i dette selskapet.
Men nok utenomsnakk, her er inntrykkene mine av Myken nysprit:
Nese: Malt, melkesjokolade og våt betong. Med vann dukker det opp svovel, men også grønne druer og epler og Wasa husmann knekkebrød.
Smak: Sitron, betong, malt og kjemisk furunålslukt. Den blir skarpere med vann, men får også tydeligere malt-/kornpreg.
Kommentar: Slett ikke dum. Mindre fruktig enn de to andre, men til gjengjeld smaker den godt nok til at jeg gjerne hadde drukket mer. Dette betongpreget interesserer meg, jeg gleder meg til å se om det følger med videre i modningsprosessen.
Etter noe forvirring angående plassering av både Tevsjö og Gammelstilla hadde vi stor tro på at vi skulle finne Mackmyra uten problemer, siden vi hadde kjørt forbi dette skiltet dagen før:
Vi svingte følgelig av mot Hagaström, og kjørte rett forbi Mackmyra uten å legge merke til det… Når vi fikk bange anelser og snudde oss så vi straks hvor vi skulle, men fra den siden vi hadde kommet var det trær som sperret utsikten til Mackmyra Whiskyby.
Vi hadde en avtale med Angela D’Orazio, Mackmyras Master Blender, som vi begge har truffet før, blant annet var jeg på smakingen hennes på en av de første Oslo Whiskyfestivalene når hun presenterte Mackmyra fra småfat (lenge før Preludium først ble sluppet). Siden Mackmyra har en streng aldersgrense på 15 år for å få komme inn på destilleriet for omvisning klarte vi heldigvis å overtale Angela til å ta to runder, en med hver av oss voksne, mens den andre ventet utenfor med ungene og plukket blåbær, som skogen beleilig nok var full av.
Jeg var først ute, og turen gikk først opp til «skogslageret», som er bygd for å skjules i terrenget med gress på taket. Skogslageret er Mackmyras nyeste lager, og de bygger på med en ny modul for hvert 1000. fat.
Det er noe med småfat, man kan bli ganske fristet til å ta med seg en par under armen når man går…
Etter lageret fikk vi ta en titt på «rökanläggningen», som rett og slett er bygd i en gammel shipping container. At det funker kan man jo lett bedømme ved å ta seg en smak av en Mackmyra Svensk Rök, for eksempel.
Så var det inn i selve destilleriet, og dette hadde vi gledet oss til. Det er alltid gøy å se et nytt (for oss) destilleri fra innsiden, men Mackmyra er likevel noe for seg selv, siden det er konstruert med gravitasjonsprinsippet. Det betyr for det første at destilleribygningen er HØY.
Vi startet turen med å ikle oss grå labfrakker og labbe opp til øverste etasje. Her er det en viss utsikt.
En maltheis transporterer malten opp til toppen av destilleriet. Her slippes malten ned i mølla, som altså er det første leddet i prosessen som har fått pass i høyblokka.
Deretter «faller» gristen ned en etasje til meskekaret, tilsettes vann og vørteren kan ekstraheres. Den renner pent og pyntelig ned en etasje til, til bryggekarene, der den tilsettes gjær og får bli til øl. Så er vi klar for den morsomme biten, det vil si destillasjon. Mackmyra har lekre, tradisjonelle stills av den skotske typen.
WashstillSpiritstill
Her, eller rettere sagt i etasjen under den bildene av stillsene er tatt fra, finner vi en ting til som er unikt for Mackmyra (meg bekjent). Det gamle nordiske begrepet for den dingsen spriten renner gjennom for inspeksjon, «the spirit safe» i Skottland, er nemlig spritklokke. Og spritklokker er nettopp hva Mackmyra har.
Man får lyst til å gni seg i hendene og bryte ut i et «Ahahahahaaa» i beste gal vitenskapsmannstil på dette punktet, faktisk. Labfrakken hjelper ikke.
Ikke lenge etter besøket ramlet jeg over et bilde fra Romedal brenneri, av deres spritklokke. Det kan sees hos Digitalt museum.
Hadde vi vært på ferie uten barn hadde vi nok sørget for å få booket oss en middag med tilhørende smaking i restauranten. Som det var siklet vi litt over baren.
Jeg som ikke kjører fikk også et par kjappe smaksprøver, men nå begynte tålmodigheten til selskapets yngre deltagere å svinne hen, så jeg måtte glatt konstantere at det fikk bli med et par kjappe. Mackmyra Midnattsol har jeg smakt igjen under bedre forutsetninger senere, men her følger inntrykket av de to andre:
Mackmyra Moment Bärnsten (flaske 1550 av 1550…!) 49,8 % luktet av appelsinskall, eik og timian og hadde hint av røyk på nesa. Den smakte eik, appelsinskall og mørk sjokolade.
Mackmyra Moment Malström 46,4 % luktet eik, kald stein og aske, og smakte lett bittert med litt fuselpreg (av den gode sorten), og dessuten honning, frukt og aske.
Jeg hadde gladelig tatt meg en durabelig dram av hvilken som helst av dem og forskanset meg i et hjørne, men var nødt til å takke pent takk for turen og pakke familien i bilen for neste etappe av Tour de Suède i stedet (det var vår siste morgen i Gävletraktene). Det var også det siste destilleri- eller bryggeribesøket, så da kan jeg utrope meg ferdig med rapportene, bare et halvår etter turen. Akk ja.
Vi fortsetter berettelsen fra drikkelig.no does Sweden, etter et ganske langt opphold. Vi besøkte Gammelstilla 16. juli 2014.
Hos Gammelstilla hadde vi en avtale med Sarah Winges (en av grunnleggerne) på ettermiddagen. Vi var på Furuvik (fornøyelsesparken/dyrehagen) først og det tok lenger tid å finne frem enn beregnet (advarsel: Google plasserer Gammestilla på feil sted, muligvis på forretningsadresse snarere enn besøksadresse) så vi var forsinket. Heldigvis var Sarah også forsinket, hun kom rett fra jobb, så vi kom omtrent samtidig.
Først fikk vi en introduksjon til historien til bruket. Gammelstilla er en del av «järnriket» og det var smijernsproduksjon her fra midten av 1600-tallet, og stålproduksjon fra rundt 1850, men andre produsenter i området hadde bedre patenter på stål og det ble slutt på stålproduksjonen i 1914. Gammelstilla var tidlig ute med elkraftverk, kraftverket forsynte et mekanisk verksted slik at bruket hadde flere ben å stå på. Først i 1971 opphørte all aktivitet på bruket, og bygningene fikk stå og forfalle.
I 1990 fikk lokale krefter i gang stiftelsen Gammelstilla Bruk og gjennomførte renovasjon, og i dag er det blant annet kafédrift og teatervirksomhet i brukets lokaler.
Når en gjeng venner ville starte destilleri i området falt øynene deres på bruket. Først ble det prosjektert med å bruke en stor mursteinsbygning som Gusander brukspatron fikk bygd på slutten av 1800-tallet som bevis på egen storhet. Bygget er utført i egenprodusert murstein. Dessverre gikk Gusander konkurs på grunn av konkurranse fra Sandvik bruk (som hadde bedre stål), så bygget ble aldri ferdigstilt. Destillerientusiatene hadde stjerner i øynene og hele bygget planlagt før det ble klart at bygget ikke kan brukes som det er, da treverket inneholder mer bly enn det som er tillatt i et bygg som skal brukes til matvareproduksjon i dag.
Flott, men i nåværerende stand ubrukelig, bygning
Først fikk entusiasmen seg en knekk, før noen påpekte at Gammelstilla også hadde en annen bygning som ikke var i bruk, kanskje destilleriet kunne huses der? På lang sikt håpes det at mursteinshuset kan renoveres og likevel brukes, men enn så lenge er Gammelstilla vel plassert.
De kjøper urøkt malt fra Sveriges eneste malteri, Viking malt. Washen lager de med et mikrobryggeri arvet fra en av grunnleggerene, og de bruker tørrgjær i produksjonen.
Pannene har de designet selv, og de er produsert i Sverige på Beckströms Mekaniske. Washstillen rommer 500 liter, spiritstillen 300. Den første spriten rant fra pannen i april 2012, så det er bare et par måneder til Gammelstilla kan skåle i egen whisky.
Noen justeringer er foretatt, blant annet fikk washstillen tilført en midtdel for å gjøre den høyere i 2013. Når vi var der produserte de bare ca 50 liter i uken, det er en kjøring. De har bare kunnet kjøre enten brygging eller destillering på grunn av for dårlig kapasitet i el-nettet, men det hadde de nettopp fått fikset.
Det var ikke så mye uutnyttet plass i destilleriet, så jeg kan se for meg at de kan få kapasitetsproblemer etterhvert, om de da ikke får orden på den andre bygningen.
I dag er det GSW som eier kraftverket, og det forsyner det nasjonale nettet, noe som sikkert ikke er negativt for økonomien.
Fra Mackmyras produktside: «amerikansk och svensk ek, sherry och bourbonfat tillsammans med slutlagring på fat som innehållit svenskt vin gjort på björksav».
Nese: Spesiellt. Det er definitivt noe kvae- eller sevjeaktig her. Jeg får også litt lyng- og honningassosiasjoner. Kanskje litt søt tobakk også? Med vann får den litt halspastillkarakter, mint lurer og et hint av salmiakk og pepper.
Smak: Honning her også, og kvae. Vanilje og koriander. Mer treverk på smaken med vann, men også litt av tobakken fra nesa.
Kommentar: Spesielt, men veldig godt. Spennende nese og kompleks, men velkomponert smak. Det blir litt sånn «Men er det whisky?»-følelse, men når det er så vellykket er jeg ikke sikker på om jeg bryr meg.
Godt nytt år, godtfolk! Om det har vært litt stille fra vår kant i jula skyldes det influensa (Arve) og enten influensa eller en skikkelig sta og utmattende forkjølelse (meg). Hverken smaksløker eller energi har vært på topp. Noen egen oppsummering av whiskyåret 2014 har jeg ikke planlagt, men her er noen av de jeg har lest de siste dagene:
Caskstrength.net: Ikke så mye oppsummering av 2014 som forsøk på å spå whiskyåret 2015. Uansett fornøyelig lesing.
Whiskyfun: Serge oppsummerer sitt whiskyår og henter frem de 2014-whiskyene som skåret best.
Og så den største nyheten siste uke:
Foto eies av Myken destilleri
Myken: Myken destilleri nådde målet sitt og fyllte sitt første fat i 2014. En eks-bourbon barrel, fra Maker’s Mark. Vi gratulerer og gleder oss til fortsettelsen (følg Myken destilleri på Facebook for fortløpende informasjon).
Skottland: Irn Bru har lært av Coca-Colas ditt-navn-på-flasken stunt og gjort sin egen vri: Din klans tartan på etiketten. Det må kunne gjøre det vanskelig å få kjøpt seg brus. For oss med litt OCD-tendenser føles det merkelig å drikke cola fra en flaske det f.eks. står Vidar på (om man ikke tilfeldigvis heter Vidar, altså, men det gjør jo ikke jeg), men det kan jo passere. Her kan man intetanende tråkke i et vepsebol uten like, om man f.eks. skal på spleiselag hos en bekjent og stiller med Campbell tartan Irn Bru og det viser seg at verten er en MacDonald. Grøss og gru! Les mer hos The Scotsman.
________________
* Det er selvsagt tull. Whisky er ikke en damedrikke. Ikke er det en mannedrikke, heller. Whisky er en drikke for folk som liker whisky. Og oss blir det stadig fler av, og det er jo hyggelig?
Nese: Smørbukk, mye smørbukk. Litt ristet korn. Med vann dukker det opp gummi på nesa også, varme bildekk. Også her får jeg hint av svart pepper.
