Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Epler og plast; badeball-luft. Rå kanelboller og svisker. Med vann får jeg litt gin-assosiasjoner, men det lukter også fortsatt mye plast.
Smak: Fusel, sviske (uten sødme), frosne druer. Med vann, rå gjærdeig og litt gin-aktig preg. Dessuten plast og lakk.
Kommentar: Jeg kan strekke meg til «lovende», men den smaker alt for ungt, og er knapt drikkelig.
Nese: Bringebærdrops, solbærbusk. Vann åpner for furubark og lyng. Når det er nesten tomt i glasset slår tyttebær inn.
Smak: Bringebærdrops grillet på bål (det smaker ikke røyk, akkurat, men det er den beste beskrivelsen jeg kommer på). Bjørkenever. Mer bitterhet med vann, men også noe røde bær og et hint av pepper på ettersmaken.
Kommentar: Denne var ganske underlig, men også ganske god.
Takk til Daniel for smaksprøven.
Nese: Sitron og grapefrukt. Banankaramell. Vann henter fram pære.
Smak: Tydelig maltpreg, hint av lakris.
Kommentar: Lever opp til navnet sitt. Grei, ganske elegant brukswhisky. Ikke noe å hoppe i taket over, men jeg kunne gjerne drukket noen glass av denne i godt selskap.
Eks-oloroso sherry, amerikansk eik, 500-litersfat. Lagret 3,5 år. Malt: Pale barley, pale wheat, beach wood smoked barley. Fatnummer 9305.
Nese: Werther’s original fløtekaramell. Smør(syre). Litt rosin.
Smak: Først tror jeg den skal følge opp nesa, men når den treffer tunga skikkelig smaker det skarpt med en avslutning som mest av alt minner om varm plastikk, badeball eller noe sånt.
Kommentar: Hverken lukt eller smak endrer seg nevneverdig med vann. Lukta er god, men, altså, det er mye fint å si om badeballer, men jeg har ikke lyst til å drikke dem. Om det er dette ene fatet eller om spriten bare ikke kler sherryfatslagring vet jeg ikke, men det er i alle fall helt klart at bourbon-versjonen vinner med klar margin.
Etiketten er nesten litt overdrevet informativ, men her er noen av detaljene: First fill, amerikansk eik, 200-litersfat. Lagret 3,5 år. Malt: Pale barley, pale wheat, beach wood smoked barley. Fatnummer 9359.
Og den inneholder altså hvetemalt. Jajamennsann.
Nese: Det lukter whisky, og langt mindre fusel enn en alder på 3 år skulle tilsi. Litt sitron, litt malt, ellers er nesen ganske lukket. Med vann får den et noe overraskende eukalyptuspreg, med tydelig kornpreg under.
Smak: Det er mulig hjernen min henger seg opp i maltbeskrivelsen her, men jeg synes faktisk det smaker drivved og hvetekli. Med vann blir det skarpere og eukalyptusen fra nesa er merkbar også på smak, sammen med tørt tre og litt fusel.
Kommentar: I kontrast med bourbonen i forrige innlegg er dette kjempegodt. Arcus leker ikke whiskyproduksjon, det er opplagt, og dette er ingenting å skamme seg over. Vinner neppe fram mot en ordentlig god maltwhisky, men med såpass ung sprit er det heller ikke å vente. Vi kan glede oss til fortsettelsen.
I morgen, 28. september, er det åpen dag på Fary Lochan, og det danske destilleriets aller første whisky legges ut for salg. Den aller første flasken auksjoneres bort og aksjeeierene har hatt mulighet til å forhåndsbestille. Til 1500 kroner halvliteren bør det være bra vare for å være verdt det…
Vi besøkte Fary Lochan i 2011, da kunne man kjøpe nysprit og flasker med nysprit som hadde fått en bit av «charred» dansk eik, som da i teorien skulle modnes på flaska. Staven er av en størrelse som skal tilsvare eksponeringen på et fat, men destillerisjef Jens-Erik Jørgensen fortalte at de hadde merket at utviklingen skjedde fortere og at de forventet at «whiskyen» ville nå toppen smaksmessig en gang i 2013 eller 2014. Vi helte av 20 cl fra flasken vår før sommeren, og kommer til å helle av 10 eller 20 til før årsskiftet. Drammen jeg har helt opp i kveld er fra flaska med stav i.
Nese: Nysprit, litt løsemiddelpreg. Vann åpner for et hint av krydder og syrlig eple. Men løsemiddelpreget forsvinner ikke.
Smak: Merkelig, fersk sprit med trepreg, smaker litt som nylakkert gulv (ikke at jeg har forsøkt å spise nylakkert gulv, da). Vann trekker fram hint av krydder også på smaken.
Kommentar: Det lukter virkelig ikke godt. Smaken er litt bedre, tross i at jeg står fast ved beskrivelsen nylakkert gulv, den er også en smule ubalansert, trepreget er ikke skikkelig integrert i spriten.
Jeg husker nyspriten som ganske god, så konklusjonen herfra blir at eksperimentet med eikestav i flaska ikke er helt heldig. Vi har en flaske ubesudlet nysprit også, men den står i det skapet som er så barnesikret at ikke vi engang får det opp, så den får jeg skrive smaksnotat på en annen gang. Og jeg skal selvsagt smake på denne igjen, om et halvt år eller noe (og jeg tror vi venter med å helle av mer, akkurat nå er den IKKE verdt å ta vare på).
Denne har fått en ‘finish’ på fat som har inneholdt bringebærvin.
Nese: Alkoholstikk. Etterhvert fersken og sitron, samt vaniljepreg.
Smak: Man smaker fatet, ja, selv om jeg er ikke sikker på at det første jeg hadde tenkt på var bringebær. Mer rabarbra, faktisk, og sitrus. Mye vannilin, så at de også har brukt fat av ny svensk eik tror jeg på. I bakgrunnen kan man spore bringebærsyltetøy.
Kommentar: Dette tøyer grensene litt for hva man kan kalle whisky, noe den har til felles med en del andre ‘finisher’. Det er ikke dermed sagt at det er et dårlig produkt, for det er det på ingen måte.
Mannen sier lufting har tatt lurven av bringebærene, som var langt tydeligere fra nyåpnet flaske.
Nese: Vademecum. Med litt vann demper det seg og blir mer normalt krydderpreg med et hint av menthol.
Smak: Vademecum’en kommer på smaken også, malt i bunnen, eikebitterhet.
Kommentar: Trenger litt tid i glasset. Til å begynne med faller Audny i samme fella som en del andre ikke-skotske whiskyer, altså «det er jo godt, men er det whisky?» (har blant annet drukket en New Zealandsk en som smakte pærelikør for en god del år siden nå), men etter litt vann og litt luft begynner jeg å synes at dette er helt ok. Ikke noen «Norvege douze points», kanskje, men et hederlig første forsøk (og jeg vil heller drikke mer av denne enn den Blair Atholen jeg nettopp drakk).
I ferien var vi på besøk hos venner i Arvika, og der hadde de nettopp fått i hus flasker fra et privat fat fra Macmyra. Mackmyra har siden starten tilbudt muligheten å kjøpe hele fat. Flere skotske destillerier gjør det samme, det uvanlige med Mackmyra var at de solgte småfat på 30 liter, slik at lagringstiden blir langt kortere (nå har visst noen skotter kommet på den samme ideen). Det er ikke noe billig foretagende, og noe av poenget er da også for destilleriet å ta inn penger som kan brukes til drift fram til de har whisky å selge.* På den annen side selger de ikke bare whiskyen men også opplevelsen: Du får være med når spriten legges på fat, du får årlige smaksprøver og kan selvsagt besøke fatet ditt i den forbindelse og når du bestemmer at fatet er klart til å tappes kan du betale for en pakke med hotellopphold, whiskymiddag og smaking. Alt i alt kan du klare å bruke ganske mye penger på det hele, men moro vil du helt sikkert ha for penga.
Varianten jeg fikk smake har vært lagret på ex-sherryfat i ca fem år, og spriten var den røyka typen.
Nese: Tydelig røyk, noe sherry, krydder – korianderfrø og kardemomme – mørk sjokolade og søtt tjærepreg.
Smak: Fint røykpreg, litt tørket frukt. Litt skarp bismak.
Kommentar: Nydelig nese, helt grei smak. Ingen grunn til å være skuffet over denne. Verdt pengene? Kanskje ikke, men trekk fra kostnaden for opplevelsen og du sitter igjen med helt ok whisky og en god historie å servere den med.
Blir du fristet til å svi av litt penger på denne måten selv kan du besøke mackmyrareserv.de og leke deg med fat- og spritvarianter.
__________________
* Å starte destilleri er dyrt, men det som gjør det ekstra dyrt er at det går minst tre år, og gjerne fem til ti, før du får noe tilbake for investeringen din. I mellomtiden ligger whiskyen der på fat og koster deg penger i lagringsplass og angels’ share, og du må jo fortsette å destillere mer og legge mer på fat slik at du har nok sprit i alle årene etter at du begynner å tappe.
Som nevnt i et nyhetssammendrag tidligere har Buran whisky og Klostergården håndbryggeri inngått et samarbeid. Onsdag var jeg og mannen så heldige å få leke eksperter når NRK Midtnytt kom på besøk for å lage en sak om trønderwhiskyen.
Peder Andresen, primus motor i Buran whisky, og Jørn Anderssen, ølbrygger ved Klostergården håndbryggeri møttes første gang for 4-5 år siden, og da var det snakk om at kanskje Jørn kunne brygge noe av ølet Peder trengte for å lage whisky i Levanger. Men i fjor så det ut til at Buran whisky måtte gi opp whiskydrømmen, uten noengang å ha kommet i gang med destillering. I vår en gang kom Jørn på den brilliante idéen at kanskje Peder kunne ta med seg utstyret sitt til Tautra, så kunne de destillere der? Og første ‘run’ ble gjort 25. april 2013.
Planen er etterhvert å kunne destillere brygg basert på Stjørdalsmalt, altså den røyka malten som brukes i maltøl fra Stjørdal (røkt med or, eller ødder som det heter deromkring). Men i det første forsøket valgte Peder og Jørn å gå for en klassisk lagermalt, for å få et rent, rundt øl å teste utstyret med.
Utstyret, ja. Stillen Peder har kjøpt er av typen alembic. Den er håndlaget og i 100 % kobber, men har en litt annen fasong enn de fleste skotske potstills (selv om de også teknisk sett er alembic stills).
Dette vil selvsagt påvirke hvordan destillatet smaker. Vi kan notere oss at det nok blir en del refluks, men siden halsen forsåvidt er ganske stutt er den også mulig at en del av de tyngre molekylene får bli med over i destillatet.
Stillen brukes forresten både som wash og spirit still, nyspriten er altså dobbeltdestillert, men på samme apparat.
To quarter casks er fylt fra første run, ett på styrken man fikk fra stillen, 77 %, det andre vannet ned til 60 %. Fatene er skalert ned av en svensk bøkker fra ex-bourbon barrels fra Makers Mark.
Siden vi altså var der for å gi våre kommentarer på produktet hentet Jørn opp en sample fra 60 % fatet. Alt han tok ut ble behørlig målt opp for avgiftsbetaling, der er reglene i Norge enda strengere enn i Skottland.
Og nå er du kanskje spent? Det var i alle fall jeg…
Nese: Tydelig malt og sødme, fusel som seg hør og bør, klar fruktighet, Arve mente sitrus, jeg fant mer ananas.
Smak: Svovel og malt, fruktigheten kommer fram med vann.
Kommentar: Fet og fin (flotte «bein»), ganske lett og rund. Potensiale for å utvikle seg til en god whisky i stil med skotsk lavlandswhisky, eller muligens de mer elegante høylandswhiskyene. Jeg har smakt langt mindre tiltalende nysprit (ok, så er den ikke helt ny etter to måneder på fat).
Vi kan bare konkludere med at det var gøy å få smake, og at det blir spennede å følge med videre.
Innslaget på Midtnytt kan sees på NRK nett-tv enn så lenge: NRK Midtnytt: Egenprodusert whisky