Destillert juni 2000, tappet desember 2011, lagret på et refill hogshead, sluppet i Advance Sample-serien, DL ref 7983.
Nese: Malt, sitron, litt sure sokker. Med vann går de sure sokkene over til å lukte mer som flat, lunken pils. Etter en stund forsvinner det, heldigvis, og whiskyen får et preg av grønne epler og frukttrær.
Smak: Malt og hvit pepper, men mest, vel, fusel og emmen sødme. Mer pepper på ettersmaken. Med vann får jeg lett eikepreg, fortsatt litt malt og mye pepper.
Kommentar: Klart best med vann. Førsteinntrykket var at denne hadde de ikke vært heldig med, men med litt tid i glasset og noen dråper vann blir den helt grei. Pepperpreget gjør den interessant, men ellers er den litt for kjedelig til å vinne noen konkurranser.
Lukt: Røyk og grill. Noe fruktig med vann, eplemos, kanskje?
Smak: Aske og røyk, men også sødme. Vann gjør røyken enda mer fremtredene. Varm, litt krydret røyk sitter lenge i på ettersmaken.
Kommentar: Godt, men endimensjonalt. Jeg klarer i alle fall ikke å finne noe særlig utover røyk og beslektede lukter/smaker.
Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Her kunne jeg kanskje gjettet rett destilleri, om jeg hadde forsøkt, men jeg tror neppe jeg hadde gjettet rett alder og tapper i kombinasjon. Dette er for enkelt til å være 29 år gammelt fra Hunter Laing, rett og slett.
Destillert februar 1990, tappet november 2010, fra en refill butt, DL Ref 6815.
Nese: Helt umiddelbart fikk jeg assosiasjon til Twist med aprikosfyll, men så druknet det i sprit. Uansett, noe fruktig der, altså. Med vann begynner gresstonene å komme fram, og noe sitron og litt umodne hageepler. Jeg synes også jeg kjenner litt bark og er dermed fristet til å si: Epletre.
Smak: Karakteristisk maltpreg med hint av tørt gress. Med vann får jeg et krydder jeg ikke klarer å sette fingeren på… Kan det være laubærblad mon tro? En tur ut i krydderhylla for å snuse senere og jeg sier, jo, lauberblad, muligens med et hint av tørket persille. Etter at den har utviklet seg litt i glasset blir smaken hakket beskere, mindre rund enn jeg normalt oppfatter Rosebank.
Kommentar: Denne trenger vann, fatet har gjort lite for å dempe spritpreget, selv etter 20 år. Desverre har den definitivt mer sødme uten vann, men også for kraftig spritpreg til å være helt behagelig å lukte på eller drikke. Den treffer meg ikke helt, den har noe litt ukarakteristisk for Rosebank ved smaken, særlig, som jeg ikke opplever som helt heldig. Treet har nok satt sitt preg, likevel, det har gitt noen litt bitre eikenoter.
Det har blitt tradisjon i NMWL Trondheim at septembermøtet inneholder noen litt mer eksklusive tapninger. Vi startet med tre (?) år på rad med Rare Malts tapninger, og når de rett og slett ble for dyre og for vanskelige å få tak i gikk vi over til andre ting. I år hadde styret først annonsert «skatter fra skapet», men så blitt så befippet over septemberslippet på polet at vi til slutt fikk servert bare to fra skapet og fire fra slippet. Men jeg hørte ingen klager…
The Glenlivet, Douglas Laing Director’s Cut, 35 år, 55, 3 %
Destillert juni 1977, tappet juni 2012, DL Ref 8574. Nese: Gin, dvs. einerbær og litt rå sprit. Frisk frukt, litt sitron. Smak: Bitter, maltsødme og grønne epler. Kommentar: Lukta er ok, men den er for bitter på smaken. Jeg tilsetter mye vann, men det blir ikke bedre og jeg drikker faktisk ikke opp drammen.
Isle of Arran Single Cask no 387, 50,5 %
Destillert 19. mars 1997, tappet 5. mars 2013 Nese: Frukt, litt fersken? Vanilje, appelsinmarmelade og kandisert appelsinskall. Smak: Frukt, lyng, hint av honning. Kommentar: Godt. Mye bedre en Glenliveten og ikke halvparten så dyr engang.
Imperial 17 år, Dougas Laing Director’s Cut, 53,3 %
Destillert oktober 1995, tappet februar 2013, DL Ref 9527. Nese: Stikkelsbær, kald stein, sødme og aske. Smak: Maltsødme, røde bær, sitrus, aske, pepper. Kommentar: Trenger mye vann, men blir god med passe mengde.
Banff 36 år, Cadenhead Small Batch 49,8 %
Destillert 1976, tappet 2013, bourbon hogshead, 192 flasker Nese: Aske og kull, ristet kokosnøtt, tørket aprikos. Smak: Kull, sødme, forkullede spareribs som noen har glemt på grillen. Hermetisk fersken. Kommentar: Får litt mer kick med litt vann, blir ganske god med litt mer. Er nesten verdt prisen (2800 kroner).
Tomatin 32 år, Douglas Laing Old & Rare, 55,7 %
Destillert 1975, tappet 2008, bourbon cask Nese: Sitronvoks, bonevoks? Vegetasjon. Mye! (Klarer ikke sette ord på alt.) Røde druer, sukkertøy (kongen av danmark?). Smak: Lime, urter, sitronmelisse og noe annet. Solbær og solbærblader på ettersmaken. Kommentar: Spesiell. Smaker på en måte ikke whisky. Men god, veldig god. Jeg måtte ha påfyll. Desverre var dette en av de fra skapet og den er ikke tilgjengelig lenger. Kommer jeg over en flaske er det mulig jeg må kjøpe en, tross at innkjøpsprisen til laget var 2500 kroner.
Caol Ila 22 år, Cadenhead, 46 % Nese: Røyk! Smak: Kull og ildsted, sødme i bakgrunnen. Kommentar: Ikke veldig kompleks. God, for all del, men litt kjedelig, særlig i dagens selskap.
Baby got legs
I tillegg til det oppsatte programmet måtte jeg få med meg denne, som var blitt åpnet på et tidligere møte:
Laphroaig 18 år, Douglas Laing Old Malt Cask 46,6 %
Destillert desember 1993, tappet desember 2011, DL Ref 7992. Nese: Røyk, sødme, rødkittost (Le Vieux Pané). Smak: Også ost og røyk. Kommentar: Knallgod.
Destillert februar 1983, tappet februar 2010, refill hogshead, DL ref 5809.
Nese: Jeg får et hint av røyk på denne, og en underliggende fruktighet, eple, kanskje? Med vann blir eplet mer gråpæreaktig, og jeg finner også tropisk frukt.
Smak: Badstuesteiner, varm stein med hint av røyk. Med vann kommer vanilje og fløtekaramell.
Kommentar: Hakket mer kompleks denne. Mulig det er litt urettferdig å sammenligne den med 12-åringen. Samtidig er også denne rett og slett litt skuffende. Ingen usmak her heller, men jeg hadde håpet på litt mer enn «ingen usmak», for å være ærlig.
Det skjer stadig noe i whiskyverdenen, og man kan ikke skrive blogginnlegg om alt. Derfor tenkte jeg å ha en (ganske) fast rutine på å gi dere noen lenker med lesestoff hver fredag, ting jeg har funnet i løpet av uka som jeg synes fortjener oppmerksomhet på en eller annen måte. Siden det er himmelsprett i morgen og vi tar langhelg (utvilsomt i selskap med store deler av den norske befolkning) kommer ukas innlegg på en onsdag. Til gjengjeld inneholder det noen lenker fra forrige uke også.
Japan: Suntory annonserte denne uka at det nå destilleres grainwhisky ved Hakushu, testingen og eksperimenteringsperiode for de nye fasilitetene (bygd i 2010) er offisielt over. Les mer på Nonjatta.
Og for de som ikke har fått det med seg ennå må vi ha inn en ølnyhet:
Monkey Brew fra Trondheim tok mange priser under NM i hjemmebrygging, blant annet den gjeveste: Beste øl totalt. Ølet vil dermed bli brygget i større skala av Nøgne Ø. Video og kort artikkel på Adressa.
Douglas Laing & Co ble etablert i 1948 av Fred Douglas Laing. I førti år har sønnene hans, Fred og Stewart drevet firmaet sammen, men nå når tredje generasjon er på vei inn i familiefirmet velger brødrene å komme framtidige familiefeider i forkant ved å dele selskapet i to. Fred skal drive Douglas Laing & Co videre, mens Stewart starter Hunter Laing & Co. Begge henter inn nye krefter, Freds datter Cara Laing skal bli «Head of Brands Marketing» for Douglas Laing & Co, mens Stewarts sønner Andrew og Scott skal inn i Hunter Laing & Co.
Whiskybeholdningen deles 50-50, og produktseriene deles også. Douglas Laing & Co beholder:
Single Malt: Provenance, Directors’ Cut, Premier Barrel
Single Grain: Clan Denny Grain
Blended Malt: Big Peat, Double Barrel,
Blended Scotch: King of Scots, McGibbons, Epicurean
Mens Hunter Laing & Co blant annet vil ha seriene Old Malt Cask og Old and Rare samt blenden Douglas Blend.
Jeg har vært på et par smakinger med Stewart, hvis motto har vært «Have malt, will travel» (og det er vel ingen grunn til å tro at han vil endre på det). Det er alltid en fornøyelig opplevelse, og så får man gjerne noe godt å drikke også… Begge brødrene har mange anekdoter å by på etter årevis i bransjen. Stewart forteller blant annet at faren holdt nøye oversikt over alle fatene han hadde kjøpt (de lå fortsatt lagret på destilleriet de var kjøpt hos), men han sørget desverre ikke for å overlevere denne oversikten til brødrene før han døde. De fikk fortsatt, om enn sjeldnere enn før, telefoner på tidlig totusentall fra destillerier som hadde funnet et fat med Douglas Laings navn på innerst på ett eller annet lagerhus og lurte på om de ville tappe det, kanskje? Det høres jo ut som et luksusproblem, og det er det forsåvidt på sett og vis også, men problemet er at innen brødrene engang fikk vite om disse fatene kunne de gjerne ha ligget på lager i 30, 40 eller 50 år. Så gammel whisky er ofte ikke god, og ofte har den tippet under 40 % og kan dermed ikke lenger tappes som whisky, samme hvordan den smaker.
Neste generasjon Laing er forresten slett ikke noen nybegynnere i bransjen. Cara Laing har jobbet hos både Morrison Bowmore, Jura og Dalmore (hun kan forresten finnes på Twitter som @WhiskyLaing). Andrew og Scott Laing har drevet Edition Spirits Ltd.
Med den typen kompetanse kan jeg ikke annet enn å si lykke til videre til både Douglas Laing & Co og Hunter Laing & Co, jeg regner med å drikke (utmerket) whisky fra begge selskaper i mange år framover.
