Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Kjøpt på Waitrose, Westfields, London.
Nese: Lite. Litt tørt eplepreg, noe vagt kokt skinke (som er litt merkelig).
Smak: Relativt tørr eplesider, men med bismak av solbærgele og bjørnebærsyltetøy.
Kommentar: Smått merkelig. Litt for lite tørr til å være veldig god, men slett ikke søt på den måten «sider med bær» vanligvis er. Nesa kan nesten tyde på en eller annen flaskefeil, men smaken er ikke påvirket.
Innholder eple, bringebær, rips, rabarbra og humle. Akk, ja. Lekkert bringebærdropsfarget er den, men hvorfor humle?
Nese: Vagt bæraktig med floralt humlepreg.
Smak: Bringebær, og bær generelt med litt bitt, går over i hjemmelagd, usukret bringebærsaft. Det er ikke noe opplagt humlepreg på denne, faktisk, men en litt ubestemmelig, vegetalsk tone over det hele, så jeg får assosiasjoner til bringebærbusk, ikke bare til bærene. Rabarbraen har nok bidratt mer til syrligheten enn til smaken ellers.
Kommentar: Nå snakker vi. Kanskje ikke noe jeg vil drikke litervis av, men dette kommer mer i klasse med en lambic med bær enn med såkalt svensk sider med bær. Og det er altså slett ikke negativt. Hvordan humla kan funke så greit på denne og så katastrofalt dårlig på pæresideren er meg uforståelig, men denne gir meg håp om at jeg også kan overbevises om at humle i sider er en god (eller i alle fall brukbar) idé.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Farge: De lyver ikke, den er rosa. Rosa med brunskjær, riktignok, men definitivt rosa.
Nese: Bringebærsyltetøy av god gammel årgang. Det glasset som ble glemt bakerst i kjelleren og dukker opp 25 år senere. Det vil si nærmest støvete og bare et vagt minne av bringebær.
Smak: Bringebærne er tydeligere på smaken, her kommer også et snev av humle og en smak av malt inn. Syrlig og friskt, forsåvidt.
Kommentar: Jeg kunne ønsket meg enda mer syrlighet, enda mer bringebær. Eller bare mer fylde i ølet. Kan det ha noe med butikkstyrken å gjøre, mon tro? Litt skuffende altså, men likevel ser jeg for meg at det kan funke i gitte situasjoner: Grillfest til sommeren, for eksempel. Det skal testes.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Nese: Generisk norsk pils med et syrlig anslag. Legger jeg godviljen til kan jeg kanskje kalle det syrlige for epler, men egentlig heller jeg mer mot å kalle det lime.
Smak: Generisk norsk pils. Eplene er mer tilstedeværende som en frisk syrlighet enn som eplesmak.
Kommentar: Et greit og lett sommerøl. Skuffende lite eplepreg. Mistenker at forskjellen mellom denne FCC-varianten og Balders Eplepils ikke er de helt store, jeg savnet epler på det også, men man måtte eventuelt parallelltestet dem for å sjekke. Kanskje et prosjekt som passer for en varm sommerkveld. Vi får se.
Nese: Krydder og syrlighet. Litt Vademecum. Definitivt julekrydderaktig; kanel, nellik og ingefær, men også koriander og timian.
Smak: Mindre preg av at noen har gått amok i krydderhylla. Fin syrlighet, tranebærene er der, men drukner litt i generell «fruktsyrlighet». Krydderet ligger som en ekstra dimensjon gjennom det hele og manifesterer seg tydeligst på ettersmaken.
Kommentar: Jeg liker det. En passe julete saison som godt kan drikkes hele året.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Dette er suspekte greier. «Päroncider med smak av lingon, hallon och blåbär» i følge boksen. Vel, sider er det jo ikke, det er eple- og pærevin med diverse tilsetninger (ikke et snev av faktiske bær, vel å merke). Det opplyses om at Tomp Beer, Wine & Spirits AB selger og markedsfører, men ikke et ord om hvem som produserer.
Nese: Husholdningssaft krysset med halspastiller med bærsmak, solbær i tillegg til tyttebærene. Kokende tyttebærsyltetøy.
Smak: Søt tyttebærbrus.
Kommentar: Jeg er ingen stor fan av tyttebær, så ut fra lukta har jeg ikke engang lyst til å smake, men smaken er hakket bedre enn lukta. Det holder likevel ikke. Liker du tyttebær er kanskje dette god brus, men for meg er den ikke drikkelig.
Nok et øl i Haandbryggeriets «Haand Special Berry Collection«, denne gangen med rips. Jeg har store forhåpninger til dette brygget da syrligheten og smaken fra rips burde kunne matche et maltdrevet øl godt evt. i et surøl.
Farge: Uklar, gylden mot kobber.
Nese: Lett med hint av fruktig sødme. Gjærtoner kommer mer og mer.
Smak: Syrlig, nesten mot surøl. Smaken av rips er bortimot fraværende. Tørr og vinøs med markante gjærtoner her også.
Konklusjon: Ble litt skuffet her også. Smaken av rips er der ikke, syrligheten kommer ikke helt til sin rett og munnen blir bare sittende lure på om dette var alt.
Haandbryggeriet Blåbær ble opprinnelig lansert i mai 2013, men dukket aldri opp ved det slippet og jeg satt lenge og ventet på at den skulle dukke opp. Til slutt ga jeg opp og glemte den mer eller mindre før den var å finne i hyllene til Vinmonopolet i Bankkvartalet i Trondheim.
Det er her snakk om et sør-belgisk type ale med tilsatt blåbær og som er gjæret ved hjelp av villgjær. Blåbær er en del av HBs «Haand Special Berry Collection» som også inneholder Rips, Krekling og Tindved.
Farge: Rød-rustbrun
Nese: Syrlig frisk, lett preg av frukt og bær (kirsebær), knust druestein og noen sjokoladenoter.
Smak: Tørr, lett syrlig og bitter med hint av bærsødme. Ikke utpreget blåbærsmak, Litt som et utvannet surøl.
Konklusjon: Må si jeg ble litt skuffet av denne. Den havner langt nede på listen over mine favorittøl fra Haandbryggeriet. Men de skal ha for forsøket og håper at neste utgave blir bedre.