Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Lagret på en refill butt, tappet i 2013.
Nese: Røyk, kvae, vanilje og noe vinøst. Etter litt vann tenker jeg at her er det definitivt noe barskog. Grankvist og mer kvae. Litt småsvidd barskog, riktignok. Noe karamellaktig dukker også opp.
Smak: Røkte, tørkede bær. Aske. Mer ren aske og røyk med vann, og et metallisk preg.
Kommentar: På smaken er dette ganske klassisk Caol Ila, men den nesa… Ja, hva skal man si? Her kan jeg bli sittende resten av kvelden.
Takk til Håvard for smaksprøven.
Lagret på et eks-bourbon hogshead, tappet desember 2013.
Nese: Røyk, appelsinmarmelade og einerbær. Sitron, malt og frisk koriander med vann. Etterhvert også svart pepper.
Smak: Røyk, nystekt brødskorpe og mint. Med vann dukker det opp rustent jern, saltvann og metall. Mørk sjokolade og ristet korn på ettersmaken.
Kommentar: Mye uvant her til Caol Ila å være, men mye kjent også. En god, gammeldags Islaywhisky, men med nok kompleksitet til å få meg til å sitte og lete lenge etter de riktige ordene for å beskrive hva jeg lukter og smaker. Dette må kalles en fulltreffer.
Takk til Are for smaksprøven.
Destillert mars 1984, lagret på et eks-sherry hogshead, tappet januar 2012.
Nese: Medisinsk, lett tjæreaktig, menthol og bålrøyk. Med vann dukker det opp noe søtlig, litt bivoks, kanskje?
Smak: Brannskadet medisinskap. Med vann blir det mer og mer røyk, menthol i bakgrunnen og også noe tørket frukt langt der bak. Men mest røyk.
Kommentar: Det er vanskelig å la være å like denne. Røyken er overraskende lite dempet med tanke på alderen. Price/performance gjør den det neppe veldig skarpt, Platinum pleier å koste skjorta, og med det i mente ville jeg ønsket meg enda litt mer dybde og kompleksitet, men jeg smatter meg uansett fornøyd gjennom resten av drammen.
Takk til Are for smaksprøven.
Nese: Honning, mango, røyk fra spon av or eller bøk eller noe sånt. Røyken forsterkes med vann og får også askepreg, sisselrot og svidde kvister.
Smak: Røkt, rustent jern. Grillet kjøtt. Med vann får den en uventet og uvelkommen beskhet på smaken, men også litt tjære og litt brente bildekk.
Kommentar: Nesten kaster ingen mann av hesten, lærte jeg hjemme. Det er mye lovende her, men den klarer liksom ikke helt å fullføre og ender på «Grei, men ikke mer en det.»
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Destillert 19 juli 1993, lagret på en sherry butt med fatnummer 11143, tappet 21. januar 2013.
Nese: Marsipan og et hint av vindusspylervæske. Gamle tømmervegger. Med vann får jeg assosiasjoner til forkullet tre med litt lakkrester.
Smak: Badstue og tørket frukt. Vann henter fram litt melkesjokolade og kull.
Kommentar: Sherryfat maskerer ofte alkoholen, det er ikke tilfellet her, den er betraktelig for sterk ved fatstyrke og trenger vann. Jeg er ambivalent til denne. Den er ikke vond, men HVOR god er den?
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Tappet 2013, fatnummer 8393.
Nese: Lettrøkt bananasplitt med vaniljeis og krem. Og kanskje en liten dæsj jordbæris også? Med vann får jeg jernbanesviller og grillet (svidd) kjøtt.
Smak: Bålrøyk og rustne blikkbokser. Kaldere røykpreg med vann, og noe fruktig. Hermetiske ferskener?
Kommentar: Et trivelig bekjentskap. Mulig jeg bare er lyrisk over å ha smaksløker igjen etter noen uker med forkjølelse, men denne skulle jeg gjerne hatt mer av.
Takk til Stian T for smaksprøven.
OMC fra Hunter Laing, nå. Fra et refill hogshead.
Lukt: Røyk og grill. Noe fruktig med vann, eplemos, kanskje?
Smak: Aske og røyk, men også sødme. Vann gjør røyken enda mer fremtredene. Varm, litt krydret røyk sitter lenge i på ettersmaken.
Kommentar: Godt, men endimensjonalt. Jeg klarer i alle fall ikke å finne noe særlig utover røyk og beslektede lukter/smaker.
Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Her kunne jeg kanskje gjettet rett destilleri, om jeg hadde forsøkt, men jeg tror neppe jeg hadde gjettet rett alder og tapper i kombinasjon. Dette er for enkelt til å være 29 år gammelt fra Hunter Laing, rett og slett.
Men vondt var det ikke.
Nok en blind sample fra Leif Olav.
Nese: Neglelakkfjerner, malt og kanel. Med vann får jeg litt grønt treverk og litt epler.
Smak: Sprit, sødme og krydder. Krydderet blir mer markant med vann og jeg får treverk i tillegg.
Kommentar: Relativt alkoholsterk denne også, og igjen er jeg egentlig fristet til å tippe Lowland. Det kan godt være en Bladnoch til. Den er litt for endimensjonal til å komme høyt på poengstigen.
OK: Laaaangt unna. Vel, muligens ikke geografisk, men fasiten var langt unna mine tanker.
Destillert september 1996, tappet oktober 2013. Fra en refill hogshead, fatnummer DL10020 som ga 276 flasker.
Nese: Røyk og banan og et hint av pære. Eplekompott med vanilje. Med vann blir vaniljen enda tydeligere og får også et vegetalsk og lett parfymert preg.
Smak: Forkullet vedkubbe, røyk og noe fruktig her også, men jeg heller mer mot aprikos. Dessuten vanilje. Vann forsterker vaniljen også på smaken, og et mildt parfymepreg som gir såpeassosiasjoner på ettersmaken.
Kommentar: Det blir akkurat litt for mye såpe for å kalle den perfekt, men ellers er dette en knakende god Caol Ila.
Denne kommer på polet i mai (2014). Jeg er litt fristet.
Fra en refill butt.
Nese: Røyk med en litt sur tone (ikke ubehagelig sådan).
Smak: Røkte appelsiner, messe frukt.
Kommentar: Ikke fryktelig interessant, men ganske god og plusspoeng for frukten på smaken.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)