Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Pærer, gress og seljefløyte. Med vann fikk den plutselig et hint av kaffe, men fortsatt mest friskt og vårlig preg med noe vaniljeis slengt på.
Smak: Seljefløyte, malt (den kan nesten tygges). Bitrere med vann, bitter vanilje.
Kommentar: Mye bedre uten vann, før bitterheten slo inn. En grei Bladnoch med vann, en nydelig en uten.
Destillert 2. desember 2001.
Nese: Peisild, (malt)sødme. Med vann lukter den mer eik, brødskorpe og kritt.
Smak: Grønn te, noe torvrøyk, eik og malt (særlig skallet av kornet). Med vann smaker den plutselig Non-Stop, med en god dæsj røyk fortsatt.
Kommentar: Milevis bedre enn den 6 år gamle peatede Bladnochen vi har i skapet. Dette er jo i grunnen ganske godt, om enn på den «enkle» siden.
Nese: Grønne epler, malt og sitrus.
Smak: Malt og høy, men mye smak. Vingummi på ettersmaken.
Kommentar: Klassisk lowland, «milde», men tydelige smaker. Veldig god.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.
Skottland: The Highlander Inn i Craigellachie er velkjent for mange whiskyentusiaster. I februar ble det kjent at Tatsuya Minagawa hadde blitt enig med den forrige eieren, Duncan Elphick, om å kjøpe puben. Nå har Words of Whisky publisert et intervju med Tatsuya Minagawa.
England: Nystartede destillerier må skaffe kapital, og en måte å gjøre det på er å selge skinnet før bjørnen er skutt, så og si, eller med andre ord: Selge flasker som enda ikke er tappet. The Lakes Distillery har funnet en orginal måte å gjøre det på. Du kan bli medlem i «The Founders Club» og få en helflaske pluss to miniatyrer fra de første 100 fatene hvert år de neste ti årene. Prisen for herligheten(?) er ikke så ille, heller, rett under 700 pund. Med dagens begredelige vekslingskurs blir det 9000 kroner, delt på 10 er det ikke mer enn 900 for hver flaske pluss miniatyrer. Billig sprit er det jo ikke snakk om, det er jo heller ikke poenget. Det kan definitivt være en ganske spennende mulighet for å følge fatutviklingen av whiskyen fra dag en.
Skottland: Bladnochs nye eiere sover ikke i timen, de annonserte denne uken at de har ansatt Ian Macmillan, tidligere destillerisjef og master blender with Burn Stewart Distillers, som «master distiller and blender». Det var kjapt jobbet.
Norge: I forbindelse med at regjeringen utreder muligheten for gårdssalg av sider (noe fornuftig må jo denne regjeringen få til også), har Aftenposten tatt en titt på lovverket i Norge når det gjelder brygging (og destillering) opp gjennom tidene, fra den gangen du kunne bli landsforvist om du IKKE brygget øl.
Irland: Det finnes mange måter å finansiere et destilleri på. Carrick Mill i Irland har store planer, men lite penger. Nå kjører de Kickstarter-kampanje for å få penger til å fikse taket og dermed kjøpe seg tid til å skaffe investorer for de videre planene.
Norge: Ølakademiet har vært på Jernteppet ølfestival i Hammerfest. (Vil du også på festival? Denne helgen er det Stavsbrygg (Tretten) og Kristiansand Ølfestival.)
London: Eirik Leiros har vært på øltur i London med grundig forarbeid og rapporterer om forholdene: 100 øl på 80 timer. Jeg noterer meg mange nyttige tips om barer å besøke ved neste anledning (selv om jeg ikke skal satse på å klare 100 øl på min neste tur til London, jeg skal nemlig på «jentetur» med 8-åringen – da blir det Legoland Windsor, Harry Potter Experience og dinosaurer på Natural History Museum snarere enn pup-til-pub).
Skottland: Mens vi i dag opplever at stadig nye destillerier åpner, har det tidligere vært flere runder med massestenging av destillerier. The Scotsman ser på åtte av de mest kjente tapte destilleriene.
I hjemmepuben: Drømmer du om hjemmepub med tappe anlegg, eller går du med planer om å starte ordentlig pub, kanskje? Da trenger du tappetårn, og her er en fyr som lager noen som er skikkelig kule: Scvulp.
Bretagne: Myndighetene har åpnet en mulighet for å justere regelverket og Glann ar Mor har derfor åpnet for at de kanskje kan bli værende, melder Tjeder, som frekventerer sånne Facebookgrupper som har fransk som hovedspråk.
Skottland: Bladnoch har funnet en kjøper, melder BBC. Hurra!
Nese: Malt, gule epler og lett lime. Tørr ved. Med vann utvikler vedpreget seg til blomstrende frukttrær, hvite blomster, litt jasmin, til og med. Fortsatt gule epler og malt.
Smak: Litt bittert anslag, men utvikler seg til tørt tre, malt og vinterepler fra kjelleren. Gule plommer og nesten litt ingefær på ettersmaken. Vann forvandler ingefæren til kanel, men det tørre treet er der fortsatt.
Kommentar: Ganske fyldig til å være en Bladnoch. Mye som skjer og godt smaker det. Kunne nesten vært fristet til å kjøpe en flaske av denne.
Da skulle serien være komplett. Bladnochs første tre tapninger fra Armstrong & Co: Bourbon Matured, Sherry Matured og i dag Lightly Peated.
Nese: Subtil røyk, vedfyrt badstue, vanilje og vaniljekrem. Med vann blir vaniljepreget sterkere, men minner mest av alt om lett brent vaniljesaus fra pulver som har fått stå i kjelen til dagen etter og koagulere. Det er noe kunstig intenst over vaniljen.
Smak: Emmen tresmak, vanilje og vått, morkent, litt brent treverk. Mer vaniljekrem med vann, litt lett røyka vaniljekrem.
Kommentar: Fordelen med å eie sitt eget destilleri er at man kan eksperimentere villt. Ulempen er at man, med mindre man har ubegrensede midler tilgjengelig, må tappe og selge resultatet av eksperimenteringen. En total katastrofe er ikke denne tapningen, men spesielt god er den heller ikke. Smaken er ikke så verst når vannet har dempet inntrykket av morkent treverk, men «ikke så verst» er ikke bra nok, og det er ikke et snev av kompleksitet her. Det er drikkelig, men bare med et nødskrik.
Her er altså sherryvarianten av tapningene Bladnoch slapp i 2008. Bourbonvarianten finner du her, Lightly Peated følger.
Nese: Smørbukk og tørkede tranebær, hint av eik. Vann henter fram gule blomster og kvae, men hovedinntrykket er fortsatt karamell.
Smak: Karamellsaus med et hint av brent gummi. Noen som har vært uforsiktige med hvilket redskap de rørte i det varme sukkeret med? Brentsmaken blir tydeligere med vann, men mister litt av gummipreget.
Kommentar: Her er det ikke spart på fatpreget. Når jeg smakte disse tre tapningene første gang mener jeg at jeg foretrakk bourbonvarianten, det har endret seg. Det frister definitivt mer å drikke mer av denne. Samtidig er det ikke akkurat noen stor stjerne. Den unge alderen er kamuflert av fatet og det smaker og lukter mest karamell, ingen videre kompleksitet å spore, men det er ganske godt og jeg kunne fint tatt den med som kosewhisky på hytta.
Denne åtteåringen ble lansert i 2009 og er den første generelt tilgjengelige tapningen fra Armstrong & Co fra Bladnoch. La oss se om den er mer moden enn seksåringen.
Nese: Sprit, sitron, syrin, vanilje og malt. Med vann får jeg litt melne, men likevel syrlige epler, lyng og krattskog.
Smak: Vaniljen er tydelig, malten gjemmer seg litt bak. Tørt treverk og gjærdeig. Med vann blir den fruktigere; sitron og epler. Eikebitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Egentlig drikkelig på 55 %, men om du skal ha i vann, ha i mer enn noen dråper, for med bare noen dråper blir den litt i overkant fyrrig. Kjemi er rare greier, men man frigjør tydeligvis noe fusel eller noe.
En lett whisky, og fortsatt har den noe ungt over seg, men denne er langt mer lovende enn lillebroren.
Legg forøvrig merke til de fine fargene reflektert i flaska på bildet over. De skyldes at jeg gikk ut på verandaen for å ta bilde, og vi har himmel som ser sånn ut i kveld:
Etter at Raymond Armstrong tok over Bladnoch tok det noen år før han hadde egendestillert whisky å tappe. I 2008 slapp de tre tapninger, hvorav dette er en, de to andre var Sherry Matured og Lightly Peated (og smaksnotater følger selvsagt for de også). Nå er jo destilleriets fremtid atter en gang i det blå, vi får håpe en seriøs kjøper dukker opp, for at det kan produseres god whisky på Bladnoch er det liten tvil om.
Nese: Ung sprit. Sitrus, særlig sitron og et litt kjemisk preg, som tilsamme leder tankene inn på sitronduftende vaskemidler. Det ligger også noe blomsteraktig og lurer. Med vann dukker vaniljepreget opp og jeg får sterke assosiasjoner til den sitronsmakende vaniljekremen vår lokale italienske café er glad i. Jeg er ikke like glad i den i kaker (jeg synes vaniljekrem skal smake vanilje), men i whisky er det ikke helt dumt. Desverre skjemmes lukta litt av en litt emmen sødme og et hint av fjøs (sannsynligvis fusel som ville forsvunnet med lenger lagring).
Smak: Malten er tydeligere på smaken, men hovedinntrykket er også her ung sprit. Vaniljebitterhet og lett eikepreg også. Med vann blir den litt udefinerbart bedre.
Kommentar: Dette er ikke vondt, men det er ikke voldsomt god reklame for Bladnoch heller. Først og fremst er 6 år tydeligvis for lite for denne spriten, men jeg synes også at det mangler litt i form av kompleksitet som pleier å være der også i ung alder på ting som skal utvikle seg til å bli strålende.