A-magasinet – Side 2 – drikkelig.no

A-magasinets vinskole 21.02.2014: Kroppskontroll

I dag er det meningen at jeg skal forsøke å kjenne forskjellen på kropp og intensitet. Jeg forstår forskjellen intellektuelt, det vil si: Ingvilds forklaring er grei og jeg skjønner hva hun mener. Å overføre det til å si noe om hva som er hva når jeg smaker på vinen blir utfordringen. Desverre kom jeg i skade for å lese «fasiten» når jeg sjekket gjennom polets nettsider for å finne ut hvilke av de foreslåtte vinene som var tilgjengelige på det enklest tilgjengelige polet, så man kan ikke kalle dette blindsmaking, by any means. Hvilket vil tilsi at jeg kommer til å måtte øve mer.

(Begge av dagens viner er forøvrig en annen årgang enn den Ingvild oppgir.)

Taupenot Saint-Romain 2011 (Pinot Noir)

Nese: Jeg synes nesten det lukter vinmarker. Jeg finner både vegetasjon, treverk og noe litt jordaktig, dessuten røde bær og druejuice. Etter en stund i glasset lukter den plutselig kandisert appelsin/appelsinsaftpulver.

Smak: Røde bær, støv. Etterhvert kommer det søtlige, litt kunstige appelsinpreget på smaken også.

Kommentar: Den har en tørrhet som brer seg i munnhulen, men smaken fordeler seg kanskje noe smalere? Likevel er den ganske intens, vil jeg si. Appelsinsukkertøypreget var uventet og høres kanskje ikke så bra ut, men jeg synes både det lukter og smaker godt, så det trekker ikke ned for min del.

Gran Coronas Reserva 2010 (Cabernet Sauvignon 85%, Tempranillo 15%)

Nese: Kirsebær og svisker. Krydder.

Smak: Mørke, røde bær, spesielt kirsebær. Eik. Jeg tenker også på et eller annet blomstrete som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.

Kommentar: Fyller tungen (middels kropp?) og oppleves også relativt intens. Når jeg tar en slurk rett etter en slurk av den andre smaker den rett og slett beskt, så det er ikke å anbefale (men det er vel kanskje generelt ikke å anbefale å «blande» vin på den måten). For seg selv smaker den ganske godt, og er sannsynligvis enda bedre til mat av noe slag. (Ingvild mener biff, det spiser jeg sjelden. Jeg tenker at en ikke for sterkt krydret wok med svin eller kylling hadde funket, men det er muligens mest fordi jeg har tenkt at jeg har lyst på nettopp det et par dager nå uten å ha hatt tid til å lage det.)

Topf Riesling Wechselberg Spiegel Reserve 2009

Dette er en av vinene på Ingvild Tennfjords liste over viner som framkalte gåsehudfølelse i 2013, A-magasinet 27. desember. Jeg drakk en rødvin fra listen for to uker siden.

Farge: Ganske gyldent strågul.

Nese: Denne lukter faktisk druer, litt mineralsk og litt petroleum.

Smak: Syrlig, litt petroleum her også, fruktighet som gir mest sitronfølelse, men også litt syrlige epler og umoden melon. På ettersmaken får jeg faktisk litt honning (ikke sødme, men honningsmak).

Kommentar: Det lukter innmari godt. Jeg blir ikke like forført av smaken, det blir litt mye sitron, men jeg er ikke direkte lei meg for å ha en hel flaske å drikke opp heller.

A-magasinets vinskole 27. desember: Gåsehud

I går kveld fikk jeg gåsehudsfølelsen. Jeg var på nyttårsbord på To rom og kjøkken med jobben og vi spiste tre retter og drakk vinpakke til. Men i går var det nok først og fremst blomkålsuppa og reinsdyrentrecoten jeg fikk gåsehud av. Ikke at det var noe galt med vinen, men den suppa var nå en gang noe for seg selv. Mer om det senere, jeg fikk til og med kludret ned noen smaksnotater.

Nå er det fredag kveld og som mange andre er jeg klar for å slappe av på sofaen med en rødvin. Etterhvert skal man kanskje se Nytt på nytt, ellers blir det nok mest lesing, siden jeg holder på med den særdeles engasjerende serien til Ben Aaronovitch om PC Peter Grant.

Og da passer det vel bra å teste en av de vinene Ingvild fremhever for å ha gitt henne gåsehudfølelse i 2013?

Mac Forbes Yarra Valley Pinot Noir 2011

Farge: Lysere enn jeg ventet, den er delvis gjennomsiktig og det er nærmest en blanding av rødvin og rosé. Dette kan selvsagt være typisk for Pinot Noir for alt jeg vet, i så fall kan man jo mene at jeg burde ha lagt merke til det ved tidligere anledninger. Rødtonen går mot brunt snarere enn lilla.

Nese: Ripssaft og kirsebær. Etterhvert synes jeg den får litt kjøttpreg, som en god biff.

Smak: Uventet syrlig i forhold til lukta. Røde bær og kraftig syrlighet som fra bærkart, ikke f.eks. sitron.

Kommentar: Umiddelbart tenkte jeg at dette blir for syrlig for meg, men etter noen slurker hadde tunga vent seg til det. En spennende vin med en uventet twist, men gåsehud? Nei.

A-magasinets vinskole 1. november: Østerrike

I morgen skal jeg skrive om whisky, jeg lover.

Nå, derimot, skal jeg drikke Grüner Veltliner, og det gleder jeg meg til. En kamerat av meg traff en østerriker i Oxford og bodde i Wien et år på grunn av henne (nå bor de begge i Norge). Vi var der på besøk, og toget fra Wien til Salzburg, og på toget drakk vi Grüner Veltliner. Ingen vin kan noensinne konkurrere med den sikkert litt kjipe togvinen; det var varmt og tørt i kupeen (som vi forøvrig hadde for oss selv), vi var tørste, vinen var kald og utsikten var eksotisk. For ikke å snakke om hvor ekstraordinært det er for en nordmann å kjøpe vin fra serveringsvogna på toget (selv en nordmann som har bodd både i Danmark og Storbritannia). Jeg tror faktisk jeg har bilde av togvinen, men desverre ikke elektronisk. Dette var den gangen jeg fortsatt bare hadde analogt kamera med diasfilm. Derimot har jeg bilde av meg selv fra Salzburg slott med det vi nok drakk mest av på turen: Weissbier.

Kvalitet kan dårlig konkurrere med opplevelser, men jeg har hatt en forkjærlighet for Grüner Veltliner siden, og drukket flere, blant annet den første av de jeg har kjøpt til i dag.

Sånn sett er jeg ikke i målgruppa for denne leksjonen. Ingvild preker til koret i mitt tilfelle. Men vi kan gjerne få mer blest om østerriske viner i Norge, så jeg kan jo legge min stemme til.

Allram Hasel Alte Reben Grüner Veltliner 2012

Nese: Jeg synes det lukter smør og sitron, med et anslag av tropisk frukt.

Smak: Frisk og god, sitron også her, og gule epler. Lang, ren ettersmak.

Kommentar: Det skulle vært sommer og sol på terassen og svinefilet på grillen. Men det er ikke dermed sagt at den ikke funker en kald januarkveld også. Jeg har lyst til å teste den til curry, Riesling pleier å funke, men dette bør vel også gå greit?

Loimer Grüner Veltliner Terassen 2011

Nese: Gule epler og sitron. Litt krydret sitronpai.

Smak: Fruktig, gule epler også her, men mye mineralpreg. Skifer, sier jeg.

Kommentar: Her er det mye både på smak og lukt, mer enn jeg klarer å sette ord på. Verdt prisen. Kommer nok til å bli kjøpt igjen.

A-magasinets vinskole 15. november: A fistful of dollars

Nå fikk jeg lyst til å se film. Gode gamle Clintern.

Etter litt om og men fikk jeg endelig somlet meg til å legge inn en vinbestilling, så nå har jeg vin både til denne leksjonen og til to til. Siden det denne gangen handler om to viner fra samme produsent, men med ulik pris har jeg fått mannen til å helle opp i merkede glass slik at jeg ikke vet hvilken som er dyrest mens jeg smaker.

De to vinene er Zaccagnini Montepulciano d’Abruzzo 2011 og Zaccagnini Montepulciano d’Abruzzo Riserva 2010.

Vin A

Nese: Jeg får litt pizza-assosiasjoner: Steinovnsbakt med litt brent mel, fenikkel og, hm, paprika-krydder. Etter litt tid i glasset får jeg Ritz-kjeks.

Smak: Vag lakrissmak, litt mineralsk, litt solbær. Nok smak, men ikke noen stor kompleksitet. Relativt mye sødme.

Kommentar: Mer interessant på lukt enn smak, men helt klart noe jeg ville være fornøyd med å få i glasset i de fleste sammenhenger. Lettdrikkelig. Smaker mer og mer saft jo lenger ned i glasset jeg kommer.

Vin B

Nese: Solbær og åkerjord. Lakris.

Smak: Umiddelbart inntrykk er at den er røffere enn vin A og krever mer av ganen. Røde bær; litt sure kirsebær. Tørrere enn vin A, mer fatpreget?

Kommentar: Jeg tenker jeg kanskje burde hatt mat til denne.

Siden Ingvild snakket om lakris på den ene fant jeg selvsagt det på begge, sånn er det når hjernen lar seg lede. Jeg spurte om fasiten uten egentlig å gjette, og svaret burde vært innlysende: Lettdrikkelig betyr sjelden avansert når vi snakker om vin. Vin A er altså billigst av de to, vin B er «riserva».

A-magasinets vinskole 22. november: Cava (billige bobler)

Vin etter whisky gjør…frisky? Eh. Ja, ja, jeg måtte nesten få unna julekalenderen først.

I dag ble det to Cava fra Ingvilds liste med seks, plukket etter prinsippet «de jeg fant først». Egentlig skulle jeg ha vin til forrige leksjon, men polet vi besøkte var tom for det jeg trengte, så da ble det plan B.

Jeg er fryktelig glad i champagne. Jeg trodde i mange år at jeg ikke likte musserende, før jeg var på en nyttårsfest der jeg fikk ekte champagne for første gang og oppdaget at jeg bare var dyr i drift (det var noe det samme med whisky, jeg hadde vel bare smakt standard blend og fikk endelig smake maltwhisky, som jo var mye bedre). Etterhvert har jeg jo funnet ut at jeg først og fremst liker knusktørr musserende, som gjerne ikke er det du får når noen har kjøpt noen billige bobler til en fest. Med det utgangspunktet har det vært fullt mulig å finne både Cava og Prosecco som smaker godt, for ikke å snakke om engelsk og walisisk musserende, der finnes det noen riktige godbiter.

Begge de jeg fikk med meg i dag er heldigvis «brut», så da er det jo håp. Og for en gangs skyld har jeg klart å ta bilde:

Soler-Jové Brut Rosé

Farge: Lekkert jordbærrød

Nese: Mineralsk preg, sandjord.

Smak: Fin syrlighet. Jeg kjenner et hint av røde bær, men det kan være fargen som trigger hjernen. Ingvild er enig med meg, ser jeg, så da sier vi vel at det er røde bær her (selv om hun finner dem på nesen, det gjør ikke jeg).

Kommentar: Jeg synes hele flaskefremtoningen til denne er så glorete at jeg ble positivt overrasket over hvor god den er. Helt klart en vin å merke seg for de anledningene hvor litt billige ROSA bobler er tingen. Det er jo grand prix igjen til våren, for eksempel.

Loxarel Reserva Brut Nature 2010

Farge: Lys strågul

Nese: Også mineralsk preg, men med fruktige overtoner; sitron og pære?

Smak: Frukt også her, sitron og pære og… kandisert appelsin?

Kommentar: Spennende, men litt mer sukkertøyassosiasjoner enn jeg egentlig vil ha i en vin (i hvert fall en med bobler).

Så i dag er jeg ikke enig med Ingvild, hun har gitt Soler-Jové 5 og Loxarel 6. Nå har hun riktignok smakt 2009-årgangen av sistnevnte, så vi kan ta høyde for en viss forskjell der. Uansett: Jeg foretrekker roséen.

Jeg må bestille noen flasker for å få tatt unna leksjonen fra 15. november, og tror nok jeg må slenge med Castellroig Brut Nature fra denne leksjonen på bestillingen. Kanskje også Gramona Ill Lustros Gran Reserva, men den koster hele 279 kroner, og da er ikke boblene så billige lenger (og jeg er fristet til å kjøpe Tarlant i stedet).

Jeg var forresten på Vinpuls for noen uker siden, og da fokuserte jeg på bobler. Jeg tror jeg klarte å smake meg gjennom alle boblene i rommet. Rapport hadde jeg jo tenkt å skrive, men har ikke kommet så langt. Kanskje i morgen?

A-magasinets vinskole 8. november: Billigvin

A-magasinet fra 1. november er søkk vekk, så jeg hopper over en uke. Like greit, kanskje, for jeg brygger på en forkjølelse eller noe, så det er ikke sikkert nesa er helt på topp. I dag blir det altså billigvin, hvitvin mer bestemt.

Ingvild sier hun ser etter «sunn frukt» når hun leter etter gode billigkjøp. «ren sitron og grønne epler, fremfor sitrondrops og Gøy-saft». Det er vanskelig å være veldig uenig (selv om jeg har smakt god hvitvin som hadde toner av for eksempel Haribo-fersken). I tillegg skal smaken stå løpet ut og ikke være helt endimensjonal, for da blir det rett og slett for kjedelig. Også det er det vanskelig å være uenig i. Da er jeg enig i teorien, så får vi se om jeg er enig i praksisen: Er dette billige perler?

Domaine Horgelus Colombard Sauvignon

Farge: Lys strågul med et svakt grønnskjær

Nese: Stikkelsbær og appelsin. Jeg synes også jeg får et innslag av gule epler.

Smak: Tørrere enn forventet fra nesen. Svak stikkelsbærsmak og en viss mineralitet, med appelsin og appelsinskall på ettersmaken.

Kommentar: Knallgodt, i alle fall til 90 kroner. Med 30 centimeter snø utenfor er jeg strengt tatt ikke helt i hvitvinsmodus, men dette funker slett ikke så verst, og den skal definitivt huskes når vårsola begynner å ta og et glass hvitvin i solveggen begynner å høres fristende ut.

Casillero del Diablo Chardonnay

Farge: Lys strågul med et svakt grønnskjær (identisk med den forrige, her gjelder det å huske hvilket glass som er hva, for jeg ser ikke forskjell)

Nese: Det var noe helt annet! Sitron og urter.

Smak: Sitron, med et innslag av noe jeg nesten ville karakterisere som korn og dessuten grønne epler. På ettersmaken synes jeg den får en viss skarp syrlighet som ikke er helt ideell. Utvilsomt det Ingvild kaller grapefruktbitterhet, nå som jeg har lest det kjenner jeg selvsagt grapefruktsmaken. Siden jeg aldri har likt grapefrukt er det ingen vinner.

Kommentar: Joda. Den sitter også. Men jeg foretrekker ganske klart eneren, og den er dessuten en tier billigere. Ikke at det er så mye penger, men snakker vi billigvin, snakker vi billigvin.

A-magasinets vinskole 25. oktober: Australsk Shiraz

I dag er jeg ganske fornøyd med meg selv. I går innså jeg nemlig at om det skulle bli noen vinsmaking denne uken måtte det skje i dag, siden morgendagen skal vies helt andre ting. Jeg sjekket derfor hvilket pol jeg måtte besøke for å få kjøpt to av flaskene fra neste leksjon, og konkluderte med Bankkvartalet, som passer greit på vei fra jobb. Men husket jeg å ta med vinlista i dag, da? Nei, for tenk. Nå er jo ikke Australia det landet det er flest viner fra, så prestasjonen var muligens ikke så imponerende, men at jeg kom hjem med to av vinene på lista og ikke noe helt annet fra Down Under imponerte i alle fall meg selv.

Den eneste jeg faktisk husket var Yellow Tail, og det var på grunn av Ingvilds kommentar: «– Det er denne alle kjøper, sa mannen på polet. Det er synd. For vinen gjorde det dårligst i test. Det smaker blåbærsaft. Samme vin på boks er hakket bedre.» Den hadde jeg tenkt å styre unna (siden jeg er begrenset glad i blåbærsaft med alkohol), så det hjalp ikke så mye å huske den (vel, det hjalp meg jo til ikke å kjøpe den).

Mannen som sto ved siden av meg ved hylla sto forresten og vinglet mellom to Yellow Tails og spurte meg til slutt «Unnskyld, du vet ikke tilfeldigvis forskjell på Cabernet og den vanlige (sic)?» «Det er jo forskjellige druetyper, da,» svarte jeg. «Jo, men begge er jo Merlot?» sier han. Det sto fire Yellow Tail foran oss… Men ok, de to andre var Shiraz og Shiraz Cabernet, så jeg skjønte jo at han siktet til Merlot og Cabernet Merlot. «Den ene er bare Merlot, mens den andre er en blanding av Cabernet Sauvignon og Merlot,» forklarer jeg velvillig. «Åh, blanding,» sier mannen, «nei, da tar jeg denne.» Han griper «den vanlige» – Merloten for oss andre – og går til kassen.

Jeg burde vel stoppet ham og forslått at han begynte å lese A-magasinets vinspalte, men det er ikke sikkert han ville satt pris på mine velmente råd.

Til saken, i dag ble det en billig (99,90) og en dyr (249,90), begge Shiraz. Det kan jo være spennende å se hvilken jeg liker best.

Claremont Shiraz 2012

Farge: Kirsebærkompott

Nese: Jeg er med på Ingvilds røyk, jeg får litt assosiajon til vedfyring med litt dårlig trekk. Ellers er jeg litt blank. Eller, forresten, jeg får en assosiasjon til cheddar, faktisk, eller en eller annen litt kraftig, hard ost. Og etter å ha drukket den andre og kommet tilbake får jeg en distinkt eim av saltlakris. Så da så. Faktisk forandrer den seg stadig. Noen minutter senere ville jeg sagt syrlig fruktsaus. Kjedelig blir det jo ikke.

Smak: Rødvin. Haha. Vel, jeg spøker bare delvis. Fin, rund smak, litt tørre bær. Ikke tung, men kraftig nok til at den sikkert funker til mat også.

Kommentar: Definitivt en vinner for 99 kroner. Kan definitivt vurdere en bib av denne på passende tidspunkt.

Luke Lambert Crudo Shiraz 2011

Farge: Også kirsebærkompott. Holder jeg dem ved siden av hverandre oppfattes denne hakket «brunere», altså mindre lilla, men forskjellen er minimal.

Nese: Det lukter risegrynsgrøt. Av alle ting. Røde bær, og, vel, ikke tørket kjøtt, som Ingvild skal ha det til, men tørket kjøtt får jeg. Sånn rein- eller elgkjøttstrimler som folk skal ha det til er bra ølsnacks. Jeg har aldri skjønt akkurat den, men det lukter jo ganske godt, da. Jeg kjenner urter også, men nå vet jeg ikke om det er hjernen som finner på ting etter at jeg har lest Ingvilds notater. Jeg kommer tilbake til risengrynsgrøten, og siden den også lukter bær får jeg lyst på riskrem med bærsaus.

Smak: Tørre kirsebær? En slags krysning av kirsebær og tyttebær, tror jeg (selv om jeg tviler på at det er biologisk mulig). Fin fylde, men mindre ooomph enn jeg hadde ventet. Det kan jo være druetypen, der har jeg alt for dårlig oversikt (det er jo det jeg prøver å skaffe meg).

Kommentar: Godt, ja. Verdt 250 kroner. Tja. Ikke sikker på det. Den er vassere enn Claremonten, men ikke 2,5 ganger så bra.

A-magasinets vinskole 18. oktober: Nesetrim med Riesling

Mitt sensoriske minne er ikke allverden å skryte av. Jeg vil gjerne tro Ingvild Tennfjord når hun sier at jeg kan trene meg opp. Jeg har forsøkt sånn litt halvhjertet i mange år, både fordi jeg gjerne skulle vært bedre på vin, men selvsagt også i forhold til andre drikker. Whisky og sider, for eksempel. Og, joda, klart det er trening. Det er i alle fall trening å sette ord på det man lukter når man stikker nesen oppi glasset. Det sensoriske vokablularet har vokst. Men fortsatt føler jeg at mye sitter dårlig, og hva jeg finner i en whisky kan variere mye fra dag til dag. Vel, da får man vel trene mer.

I dag skal jeg lukte på og drikke «moden aprikos og petroleum» og «flintstein og mineraler». Jeg gleder meg. Kanskje gir jeg meg på «kirsebær!» etterpå. Den ble nemlig også med hjem i dag, selv om jeg altså egentlig har tenkt å nøye meg med å åpne to flasker per kveld. Vi får se.

Ehlen Erdener Treppchen Riesling Spätlese 2004

Farge: Strågul

Nese: Jeg kjøper petroleumen. Aprikos vet jeg derimot ikke om jeg kjenner, jeg ville kanskje sagt honningmelon? Ett eller annet litt friskere, i alle fall.

Smak: Hui, det var søtere enn forventet. Klare assosiasjoner til honning, men også en litt syrlig fruktighet, litt sitrus til og med. Jeg får igjen petroleumen fra nesen på sidene i munnen, mens frukten ligger mer midt i ganen.

Kommentar: Hakket for søt for min smak, i alle fall som «kosevin» på en stormfull novemberkveld. Mulig den hadde gjort seg til litt salt mat eller muligens ost? Vondt er det jo slett ikke, mener jeg.

Leitz Rüdesheimer Bischofsberg Riesling Spätlese Trocken 2012

Farge: Blek strågul

Nese: Pæresaftis er det første som slår meg. Denne er mye friskere på lukta enn den andre. Med nesa dypere i glasset kjenner jeg det mineralske preget som Ingvild reklamerer med.

Smak: Syrlig, litt sitronsyrlig, faktisk. Og, ok, mineralsk preg. Ikke som å tyggeflintstein, akkurat, men at smaken er der, det er sikkert.

Kommentar: Om den andre er for søt sånn helt for seg selv var denne nesten litt for syrlig (og da snakker en som synes 3 gram restsødme i Champagne er mer enn nok, altså, det er ikke som om jeg ikke liker tørr vin). Jeg får litt assosiasjoner til sånne sure godterier, godt med en innimellom, men det må sødme til også. Vet ikke hva slags mat man skulle balansert med.

Nå skal ingen beskylde meg for ikke å være grundig, så jeg har vært på kjøkkenet og funnet fram salinas med ost, mer nøyaktig Hitra grotteost (normallagret) og Hitra hvit. Jeg kan først og fremst rapportere om at osten er god, dersom det skulle være tvil om det. Løp og kjøp. Kjeksen, derimot, har visst stått i skapet for lenge, så den dropper jeg. Ehlen’en funker til ost, det skal den ha. Det er fortsatt litt mye sødme for meg, men det gjør mindre i det selskapet.

Klikk mener Leitzen er ideell til sushi. Det har jeg ikke tenkt å teste. Polet foreslår fisk, skalldyr og fugl. Ingen av delene er det noe særlig håp for å få testet i kveld, så den får stå seg mot osten den også. Og det funker. Ikke fantastisk, men osten tar «the edge» av vinens syrlighet slik at den blir mer behagelig å drikke. Man får vel teste den til annen mat også, kanskje, men det blir ikke i kveld. Nå er begge pumpet med vacuvin’en, og jeg har åpnet rødvinen:

Carussin Asinoi Babera d’Asti 2012

Farge: Rødlilla.

Nese: Nå kommer nesa mi til kort. Her er det noe jeg kjenner igjen, men hva? Jeg får assosiasjoner til grillkjøtt, krydret med paprika og… Må jeg ut i krydderhylla igjen? Jepp, det må jeg: Timian er det jeg tenker på. Og når jeg har fått parkert den assosiasjonen kjenner jeg endelig kirsebærene som Ingvild snakket om. De er der i fullt monn.

Smak: Følger lukta. Kirsebær med en side serving av timian. (Hm. Kanskje det hadde vært en dessertidé? Eller i alle fall likøridé? Kirsebærlikør krydret med timian?)

Kommentar: Lettdrikkelig og «lett likelig». Definitivt en kandidat for å drikkes igjen. Og igjen.

(Denne har jeg muligens drukket før, jeg plukker gjerne Non Dos-viner når jeg ikke helt vet hva jeg skal ha, og denne har lett gjenkjennbar grønn folie over korken.)

A-magasinets vinskole 11. oktober: Sauvignon blanc

Med utgangspunktet at det meste som framstår som «ekspertise» kan tilskrives masse øvelse har jeg lenge tenkt at jeg skulle konsentrere meg om vinsmaking av og til og ikke bare vindrikking… Når A-magasinet oppsto i ny drakt i høst innledet deres nye vinskribent, Ingvild Tennfjord, en serie for å lære meg vin. Ja, ikke bare meg, selvsagt, men hun snakker direkte til leseren og skriver «du», så da forholder jeg meg til det. Det passet jo forsåvidt bra, tenkte jeg, men jeg er ikke så kjapp av meg, så jeg kom ikke i gang før denne uken. Jeg har tatt vare på alle «leksjonene» og tar dem i rekkefølge. Det vil si, jeg hopper visst over den første, for den fokuserte på viner som var av typen jeg allerede liker (i følge Ingvild, altså). Og, joda, jeg skal nok teste noen av dem etterhvert, men jeg var jo interessert i læringsprossessen, liksom.

Nå var det jo aldri meningen at dette skulle bli noen vinblogg, men siden jeg trenger å ha notatene mine et sted kan jeg like gjerne dele dem her, de kan jo være av interesse for noen andre også? Og vin er jo unektelig (som regel) drikkelig. Om ikke annet blir dette for en slags anmeldelse av opplegget i A-magasinet å regne. En anmeldelse over flerfoldige uker, riktignok.

I kveld blir det Sauvignon blanc. Bare to av de seks Ingvild anbefaler, i hvert fall i første omgang, men det er en start. Skulle jeg åpnet mer enn to flasker på en kveld måtte jeg nesten hatt noen å dele med. Jeg har forsøkt i flere år å skramle sammen nok venner som var interessert for å gjennomgå polets vinklubbopplegg, men entusiasmen har uteblitt. Nå har jeg gitt opp og sitter her i ensom majestet. Jeg har Vacuvin, en fin oppfinnelse, men selv om den redder vinrestene i noen dager er det ikke fristende å åpne mer enn to flasker om gangen. Såh.

Jeg endte med de to Ingvild har gitt 6, det var sånn halvveis tilfeldig, jeg hadde bare notert navn. Cloudy Bay hadde jeg planlagt å kjøpe, men Sancerren var den jeg fant først av de andre.

Domain Fouassier Sancerre les Grand Champs 2011

Farge: Lys strågul

Nese: Joda, modne stikkelsbær er tydelige på nesa. «Elegant og kompleks» sier Ingvild, og jeg kan nok være enig i det første, men siden jeg ikke klarer å identifisere noe særlig annet enn stikkelsbær får jeg ta hennes ord for det andre.

Smak: Litt mindre modne stikkelsbær, nesten kart. Der nesa lover sødme er smaken behagelig tørr, strengt tatt en positiv overraskelse. Når jeg kommer tilbake til den etter Cloudy Bay’en og etter at den har fått en stund i glasset har smaken fått en ny dimensjon av noe jeg ikke heeeeelt klarer å navngi… Appelsinskall? Et hint av bitterhet og noe søtt sitrusaktig i alle fall. Det er slett ikke negativt.

Kommentar: En god hvitvin. Kan komme til å kjøpe flere flasker av denne.

Cloudy Bay Sauvignon Blanc 2012

Farge: Blek strågul (altså blassere og lysere enn den andre)

Nese: Solbær og solbærbusk. Så til de grader. «Intens» er vel den beste karakteristikken.

Smak: Jøss. Joda. Solbærkart og et hint av stikkelsbær, og ganske mye solbærblader også. Den syrlige solbærsmaken blir hengende igjen lenge på tunga. Det smaker litt som om noen hadde klart å lage sånn surt godteri med ordentlig solbærsmak snarere enn syntetisk (ikke fullt så munnsnurpende surt som sånn godteri kan være av og til, da. Det holder seg på det særdeles behagelige nivået).

Kommentar: «Er du villig til å betale, er denne i en klasse for seg», sier Ingvild, og jeg kan ikke annet enn være enig. Man kan jo ikke drikke vin til over to hundre kroner hver dag, på den annen side skal man vel heller ikke akkurat drikke vin hver dag. Jeg kommer nok til å koste på meg flere flasker, for dette var godt.