Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Også kjent som «NMWL Nr. 3», destillert 10. april 1992 (min bursdag!), tappet 9. september 2013 (min lillebrors bursdag!), lagret på et hogshead med fatnummer 48434.
Nese: Smørkaramell, salt, lakris og krydder. Med vann soda, tørr lukt, hint av røyk.
Smak: Grønt treverk, sisselrot og skogsbunn. Med litt vann får den unoter som forsvinner igjen med mer vann, da blir den litt bitter og får mer rot-/trepreg igjen.
Kommentar: Ujevn, men ikke vond.
Nese: Frukt og malt.
Smak: Malt, tørre bære (ikke tørkede).
Kommentar: Nice, veldig maltpreget.
Destillert mai 1992, lagret på en refill barrel, tappet september 2013, DLref 10036.
Nese: Malt og korn, appelsin og jordbær. Med vann kommer vanilje og mer jordbær.
Smak: Korn og svart pepper. Maltpreget kommer med vann.
Kommentar: Ganske spennende, og god, ikke minst.
(Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2014.)
Nese: Lett røyk. Aceton og, hm, kokt ris? Bitre mandler og noe som blomstrer. Med vann får jeg kandissukker og røde epler.
Smak: Dempet røyk, krydder og sødme. Mer tydelig røykpreg med vann, det dukker opp litt tjære og litt aske. På ettersmaken lakris og litt bitterhet.
Kommentar: En ganske spesiell Laphroaig. Godt? Definitivt, men jeg savner kanskje røykbomben bittelitt.
Special release fra 2011.
Nese: Sitrus og malt. Vann forsterker sitronen og gir litt vegetasjon av noe slag.
Smak: Malt, sødme og litt eik. Med litt vann blir det mye mer eik, med litt mer får jeg maltsukkertøy, litt bitterhet som demper sødmen og høy/tørt gress.
Kommentar: Godt. Neppe verdt prisen, men helt klart i den klassen som gjør at man ønsker Rosebank tilbake. Dog ikke himmelsk, som Rosebank kan være.
(Smakt på Whisky-Meet 2014.)
Nese: Smørkaramell, aceton.
Smak: Malt, aceton, så litt julekake med ingefær (litt såpete) og nellik, men ikke kanel.
Kommentar: Ingen innertier, ikke fæl, men ikke veldig god heller.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Surt.
Smak: Babyspy, vanilje, marsipan som har gått ut på dato.
Kommentar: Mest kjedelig, men også en smule ekkel.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nok en ny-for-meg-whisky. 3 av 4 så langt, en god trend.
Nese: Fersken, sukkerspinn og sitronmelisse. Med vann får jeg tydeligere eiketoner og maltpreget begynner å gjøre seg gjeldende, men fortsatt ligger det et tydelig fruktpreg over det hele.
Smak: Malt, eik og grapefukt. Med vann blir den bitrere, litt mer vann demper det igjen. Det smaker litt badstue; vått, varmt tre.
Kommentar: Mer spennende nese enn smak, men helt grei smak også. Kanskje ikke den beste 21-åringen jeg har smakt, riktignok, mistenker at price-performance ikke er den beste, uten at jeg har sjekket prisen.
Som lovt kommer jeg nå tilbake til Glengoyne. Destilleriet har historie tilbake til 1833, men mer relevant er det at 170 år senere, altså i 2003 ble det kjøpt av Ian Macleod. Glengoynes standardtapning er ti år gammel og i anledning at den nå inneholder whisky destillert av de nåværende eierene er hele serien overhalt design og innholdsmessig.
Glengoyne er et høylandsdestilleri, men bare så vidt. Grensen mellom høyland og lavland er ikke veldig klart definert, men det sies at hos Glengoyne ligger destilleribygningene i høylandet, mens lagerhusene – som ligger på andre siden av veien – ligger i lavlandet.
Glengoyne er det eneste destilleriet som reklamerer med at malten deres er helt uten torvpreg. Målt i pmm (parts per million) har de fleste whiskyer, også de uten røykpreg, 1-2 ppm. De har derfor lenge markedsført seg med mottoet «The real taste of malt» som du kan se på glasset øverst.
I tillegg destillerer Glengoyne sakte. Det oppsto en diskusjon mellom Anthony Wills fra Kilchoman og Elisabeth Andersen som presenterte Glengoyne om hvem som destillerte saktest, og jeg tør ikke å si at noen vant. Uansett er poenget med en lang destillasjon at væsken får mye kontakt med kobberet i pannene, noe som igjen betyr at spriten som kommer ut blir renere, med mindre avfallsstoffer. Formen på pannene er viktig for å få til dette, hos Glengoyne er de ganske flate, med en relativt høy, smal hals. De har også en såkalt «reflux bowl», den runde formen på halsen, som også er med på å øke mengden sirkulasjon av væske og damp i panna før spriten til slutt kommer seg over knekken i svanehalsen og renner ut.
På smakingen på To rom og kjøkken fikk vi to Glengoyne fra den nye serien servert. Den første var en Glengoyne 12 år, ny på markedet (før fantes også en 12 år, men den var på fatstyrke). Whiskyen har ligget på en blanding av bourbon- og sherryfat.
Glengoyne 12 år 43 %
Nese: Umiddelbart ethint av fusel, som forsvinner fort. Frukt, tropisk og sitrus og litt krydder.
Smak: Frukt, epler, pærer og fersken.
Den neste tapningen var en Glengoyne 21 år gammel. 21-åringen har utelukkende ligget på first fill sherryfat, nærmere bestemt oloroso. Jeg likte særlig designen på emballasjen til 21-åringen. Den svarte boksen er taktil («fjærstrukturen» på alle boksene er preget i pappen) og visuelt lekker, men samtidig, siden det er (solid) papp, ikke tre, føler man ikke at man MÅ ta vare på den når flaska er tømt. De har truffet balansen mellom å gi luksusfølelse til emballasjen og følelsen av at mer penger er brukt på utseende enn innhold. Toppkarakter der.
Glengoyne 21 år 43 %
Nese: Mandler, tørket frukt, typisk sherrywhisky.
Smak: Tørr bitterhet, bitre mandler.
Kommentar: Et ganske forsiktig sherrymonster, dette. Ikke på noen måte oversherryet, ingen unoter av gummi og slikt som man gjerne får etter for mange år på fatet.
Og siden det å skrive slike innlegg har en tendens til å gjøre meg tørst: Et bonussmaksnotat, også det en Glengoyne, men en jeg hadde i skapet hjemme.
Glengoyne Single Cask for Oslo Whiskyfestival 2008, 11 år 56,5 %
Nese: Nypresset appelsinjuice, sitron, vanilje og koriander.
Smak: Kandisert appelsinskall, vanilje og korn.
Poeng: 8 av 10