Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Destillert september 1996, tappet september 2013, fra et refill hogshead, DL ref 9903.
Nese: Røyk, honning og lyng. Med vann får den friskere preg av grønne epler og gress.
Smak: Honning! Lett røykpreg. Vann henter fram korn, men det er fortsatt mye honning.
Kommentar: En helt kurrant Highland Park.
Smakt på Oslo Whiskyfestival 2014.
Fat nummer 1973, destillert 11.12.1996, tappet 31.03.2011.
Nese: Eplekompott med kanel, mørk sjokolade, duftende roser. Med litt vann lett myntepreg, appelsinskall, jasmin og sitron.
Smak: Eik og epleskall, honning, svart pepper og mørk sjokolade. Mer sjokolade med vann, appelsinmarmelade og laubærblad.
Kommentar: Nok et strålende sherryfat fra Arran. Føyer seg inn i rekken som forkynner løp og kjøp (selv om akkurat dette ikke har vært tilgjenglig i Norge, flaska er kjøpt på destilleriet, men de fatene som har nådd polet har vært like gode).
Takk til Bjørn for smaken.
Destillert 13.12.1990, tappet 12.06.2007, fra fat nummer 15688. 1st fill sherry butt.
Nese: Ganske lukket. Litt vanilje og bakte pærer. Med vann dukker røyken opp, men også appelsinskall og hvite blomster.
Smak: Røyken er fraværende på lukta, men svært tydelig på smaken. Kald bålrøyk. Ellers nybakt grovbrød med honning. Med vann får røyken et preg av kalk. I tillegg finner jeg blomsternektar og honningmelon.
Kommentar: Først en merknad om fargen. Det synes ikke så godt på bildet, men denne er ikke mye mørkere i fargen enn den jevne hvitvin. What’s up with that? Førstegansfylte eks-sherryfat har da tendens til å sette en del farge, uavhengig av hva slags sherry som var på fatet før? Ikke smaker eller lukter den nevneverdig av sherry-typiske ting heller. Kjøper man denne fordi man elsker sherryfatstapninger blir man garantert skuffet.
Men ellers: What’s not to like. Et riktig, riktig godt Highland Park-fat Signatory har fått tak i her.
Også en sample jeg ikke helt vet hvor jeg har fra. Jeg må skaffe meg et bedre system for oppbevaring av samples!
Nese: Karamell med et hint av mint. Tørr eik og vanilje. Med vann kommer rosiner og bakte epler, men vaniljen får et uggent preg.
Smak: For mye fat? Etter bare 13 år er det litt imponerende… Eik, lakk, lett råttent treverk. Med vann kommer mer bitterhet, som for en gangs skyld er en god ting, siden det dreper det ugne.
Kommentar: Litt ambvivalent, men jeg ender på «Nei.» Denne er all over the place og smaker forskjellig ved hver slurk.
Destillert 21. august 1996, tappet 26. april 2005, flaske 158 av 240.
Nese: Malt, hint av mentol og einerbær. Etter en stund i glasset dukker syrlige bringebær opp. Vann henter fram svart pepper og syrlige pærer og et hint av frukttyggegummi.
Smak: Malt, Vademecum, eikebitterhet. Vann demper Vademcumen og henter inn noe vegetalsk.
Kommentar: Jeg kan ikke huske at den hadde så mye urte- og krydderpreg før, også denne flaska har stått under halvfull en stund, men her føler jeg at det kanskje er en forbedring heller enn det motsatte. Veldig god – og spennende – lukt, litt kjedeligere på smak.
Destillert 1. mai 1996, tappet 11. oktober 2013, lagret på en sherry butt med fatnummer 72323.
Nese: Tørket frukt, sigarrøyk og varmt lær. Med vann blir lukta dypere og får hint av lakris og av mørk sjokolade, gamle trekister og varmt, støvete loft.
Smak: Svisker og sykkeslange med et hint av røyk. Bedre med en del vann, mindre gummipreg da, men fortsatt smaker det mest «gammelt sherryfat».
Kommentar: Nesa er himmelsk, smaken er litt mer på det jevne. Litt mye sherryfatpreg, rett og slett. Faller gjennom siden jeg helst vil drikke whiskyen min, ikke bare lukte på den.
Takk til Daniel for sample.
Fatet jeg smakte hadde fatnummer 542.
Nese: Sitrus og malt og vanilje. Grønne epler. Appelsin.
Smak: Jorbærsyltetøyet til svigermor. Korn på ettersmaken.
Kommentar: Slett ikke dumt.
Destillert september 1996, tappet oktober 2013. Fra en refill hogshead, fatnummer DL10020 som ga 276 flasker.
Nese: Røyk og banan og et hint av pære. Eplekompott med vanilje. Med vann blir vaniljen enda tydeligere og får også et vegetalsk og lett parfymert preg.
Smak: Forkullet vedkubbe, røyk og noe fruktig her også, men jeg heller mer mot aprikos. Dessuten vanilje. Vann forsterker vaniljen også på smaken, og et mildt parfymepreg som gir såpeassosiasjoner på ettersmaken.
Kommentar: Det blir akkurat litt for mye såpe for å kalle den perfekt, men ellers er dette en knakende god Caol Ila.
Denne kommer på polet i mai (2014). Jeg er litt fristet.
Fra et sherry hogshead, tappet for Jærens ærverdige forening for Uisge Beathas fremme.
Nese: Umiddelbart ganske kraftig spritstikk, men også fruktighet (epler?) og vanilje. Litt vann gir meg melkesjokolade, men jeg må ha i mer. Etterhvert får jeg eik, tørket aprikos og sitron.
Smak: Eikebitterhet og epletre. Trenger vann. Med nok vann finner jeg sødme bak bitterheten og fruktigere noter. På ettersmaken får jeg tørket frukt og krydder.
Kommentar: Sherryen har ikke kamuflert spriten her, i alle fall. Jeg synes den trenger mye vann. Nesa er fin og kompleks, på smaken har den litt mye av den bitterheten jeg ofte finner i Arran. Ettersmaken er veldig god, jeg blir sittende å smatte. Jeg hadde nok ikke kjøpt en flaske selv hvis jeg hadde hatt mulighet, men det var veldig morsomt å få smake denne.
Takk til Malt Hans for smaksprøve!
Destillert 21.08.1996, tappet 26.04.2005, cask no. 1038.
Nese: Sprit, vanilje og sitron. Med vann synes jeg den får et slags voks-preg, og med nok vann til at drikkestyrken blir behagelig får jeg et snev av babyspy (men ikke nok til å skjemme den helt).
Smak: Vanilje, kandissukker, honningmelon. Med vann får jeg mer sitron og eikebitterhet.
Kommentar: Tar mye vann. Bedre enn jeg husket den, men fortsatt ikke en av mine favoritter.