Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Sherry, rosiner, tørket aprikos, lett hint av gummi. Lakrishubbabubba, brent gummi og svart pepper med vann.
Smak: Sykkelslange og tørkede røde bær. Brent clutch. Vann hjelper ikke, om noe fjerner det bærene og etterlater bare brent gummi.
Kommentar: Ikke drikkelig. Beklager. Lukta er ok, men er en advarsel om smaken, og smaken er bare rett og slett ikke god. Dette må du være veldig glad i eks-sherry for å like.
Takk til Stian T for smaksprøven.
Nese: Røyka malt, saltvann, svart pepper og korianderfrø. Med vann får jeg aske og malt.
Smak: Røkt svart pepper (hm, det var vel en produktidé?), chipotle og malt. Ingen stor utvikling med vann, malten blir enda tydeligere.
Kommentar: Godt, men litt lite spennende.
Til ære for St. Paddy åpner jeg en ire vi har hatt stående i skapet siden vi var i Dublin i 2011.
Nese: Vanilje og eik, ganske bourbon-aktig i grunnen. Med litt vann dukker det opp banangodteri, søt mango og en eim av gummi.
Smak: Vanilje og eik, hint av salmiaklakris. Peppermynte på ettersmaken. Vann gir meg kokebananer (plantains) og fortsatt litt lakris og peppermynte på ettersmaken.
Kommentar: Hadde jeg fått denne blindt hadde jeg definitivt tippet at det var en (ganske god) bourbon. Det er mye fat og ikke så mye malt (med trippeldestillert sprit er det selvsagt mindre å ta av på maltsiden). Relativt enkel, men ganske god kosedram.
Lagret på amerikanske eks-bourbonfat og så sluttlagret på Pedro Ximenez eks-sherryfat.
Nese: Bringebærsyltetøy, tørket frukt og vanilje. Bringebærsyltetøyet får selskap av appelsinmarmelade med vann, og også litt brent sukker.
Smak: Brent sukker, plommesyltetøy og eik. Hakket bitrere med vann, ellers mye det samme.
Kommentar: Et snilt sherrymonster, kan man vel kalle dette. Relativt velbalansert og ganske god, men den blir rett og slett litt for søt for min smak til å nå helt opp.
Også kjent som «NMWL Nr. 1» destillert 4. april 1989, tappet 6. april 2004. Fra et hogshead med fatnummer 1835.
Nese: Fersken, vanilje, hvite blomster, sitronskall. Vann henter fram litt tre, men det er et ganske parfymert tre det er snakk om, nesten litt sedertrepreg. Jeg finner også melkesjokolade og litt søtlige krydder, kanel og kardemomme, kanskje?
Smak: Lemon curd, vanilje, maltsukker. Den tar ganske mye vann, men så gir den meg rooibos te, smørkaramell og lønnesirup, i det hele tatt mye sødme, men det er også noe sitron der, og noe «grønt», solbærblader eller noe sånt.
Kommentar: Det er en god Linkwood, dette her. Vi var heldige med den.
Nese: Hint av røyk. Voks og noe emment jeg ikke klarer sette ord på. Heinz ketchup. Med vann får jeg blomkål, som utvikler seg til eple etter hvert.
Smak: Eik, litt bittert, epletre, pepper. Med vann blir det litt «generisk whisky», lite spennende.
Kommentar: Litt skuffende. Ettersmaken er også både kort og kjedelig. Vondt er det ikke, men ikke noe jeg ville brukt penger på.
Fra et eks-bourbon refill hogshead.
Nese: Voks, litt aske, vegetasjon. Med vann får jeg mer vegetasjon.
Smak: Skarp og så voks. Med vann tydelig maltpreg, mer voks og litt svart pepper.
Kommentar: God. Veldig god, faktisk. Jeg ville heller hatt en flaske av denne enn av årets tapning.
(Smakt på Charles Macleans masterclass på Whisky-Meet 2014.)
Destilleritapning, spesialutgave.
Nese: Sjø. Frukt, fersken, kanskje, med et hint av tørket aprikos.
Smak: Varmt krydret. Lett bitterhet. Lynghonning.
Ettersmak: Lang, med lyng, honning og et svakt bittert preg.
Kommentar: Når jeg fant honning tenkte hjernen: «Å, ja!» Likevel er dette «bare» en god dram, den er ikke eksepsjonell.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Destilleritapning.
Nese: Røkt kjøtt, røkt frukt, salt.
Smak: Salt, røkt kjøtt! Bitterhet.
Kommentar: Som vanlig finner jeg bitre toner på smaken på Springbank som ødelegger for meg.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Mest sprit. Karamell og varmt treverk. Vann åpner for frukt – gule epler – og brente mandler.
Smak: Karamell, overmodne plommer og eik. Med vann får jeg litt appelsinskall og ristet brød.
Kommentar: Det er synd Glenfiddich fortsetter å insistere på å tappe det meste på 40 %, for når man får ‘fiddich med litt styrke er det som regel ganske så godt. Dette kan jeg gjerne drikke en hel del av (flaks vi har en flaske i skapet…)