Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Fra 1990-tallet en gang, på keramisk krukke.
Nese: Rosin, melkesjokolade, karamellisering, stekt smør og litt eukalyptus. Vann gir mer rent sherry-preg og litt mer fusel, lett kjellerlukt, anttydning til mugg.
Smak: Brent sukker og eikefat. Med vann får jeg litt rått tre, mer fusel, karamell og sherrytoner.
Kommentar: Rar nese, men ikke vond. Fuselen er egentlig bare et pluss, det gjør whiskyen mer interessant. Helt klart verdt å holde utkikk etter disse gamle tapningene.
Destillert 4. februar 2002, tappet 12. februar 2014, modnet på en eks-sherry butt med fatnummer 420.
Nese: Sherry, mørk sjokolade, kirsebær i rom, kanel, sukat og «fruit cake». Mer mot tørkede tranebær med vann, krydderkake og karamellsaus.
Smak: Sherry og mørk sjokolade, men også gummiaktig fatpreg. Ganske skarp sprit, særlig i svelget. Bedre med vann, litt bitter eik og tørket frukt, tørt trepreg og malt nellik.
Kommentar: Trenger vann. Ut fra lukta er dette en knallwhisky, men smaken faller gjennom. Både overeika (med det gummipreget) og uferdig. Ubalansert, rett og slett. Men nesa var fantastisk.
Takk til Stian for smaksprøven.
Destillert april 2000, lagret 6 år på refill bourbon og så 6 år på nye eks-calvadosfat, tappet i oktober 2012.
Nese: Gammledagse fylte drops, lett hint av Kongen av Danmark. Syrligere med vann, sitronlund og litt malt.
Smak: Tydelig (men ikke overdøvende) røykpreg på smaken, sammen med plommesyltetøy og litt trelakk. Også smaken blir syrligere med vann, og jeg får litt assosiasjoner til umodne stikkelsbær og eplekart.
Kommentar: Denne likte jeg ganske godt, det at det er brukt et utradisjonelt fat skjærer på ingen måte med whiskyen og det hele opptrer harmonisk og uten noe skrikende «finish»-preg. Tar gjerne en dram til, og når det gjelder meg og Springbank er det slett ingen selvfølge.
Takk til Stian T. for smaksprøven.
Destillert høsten 1999, tappet vinteren 2011, fra en sherry butt ref 7974.
Nese: Hermetisert fersken, fudge, røde epler og litt søt lakris. Med vann utvikler den frisk frukt, men også noen unoter (som lett råtten frukt). Fortsatt en del lakris.
Smak: Litt treverk og mye appelsinmarmelade. Treverket forsterkes med vann og den får bitter ettersmak av eik.
Kommentar: En trivelig hverdagsdram uten vann, med vann blir den langt mindre trivelig, men ikke direkte udrikkelig.
Nese: Umiddelbart gummi/fat. Etterhvert sitron. Med vann åpner den seg og byr på furubark, gjærdeig og grønne epler.
Smak: Fat/gummi, brent karamell. Med vann finner jeg strandpreg og drivved.
Kommentar: I kontrast med Juraen: MYE fat, men det bedrer seg etterhvert. Slett ikke dum, jeg tror jeg bør smake den igjen snart med ren gane.
Disse smaksnotatene er et typisk eksempel på at rekkefølgen i en smaking har mye å si.
Smakt på Dave Brooms «They’re all whiskies from the fringes and you can see otters from each distillery» på Oslo whiskyfestival 2014.
Destillert 1989, tappet april 2002 (nylig åpnet flaske).
Nese: Rom, eple, smørdeig. Kalk og aske. Mer aske med vann, men også friskere frukt, grønne druer og granskudd.
Smak: Smørkaramell først, malt og sedertre. Avslutningen er tørr, bitter og lett askepreget, men smørsmaken er fortsatt der. Med vann gir smørpreget kornmo med smør på, med grønne druer til, men ingen ost.
Kommentar: Spesiell, men er den god? Dessverre lander jeg på nei. Det er denne bitterheten på smaken igjen, og her er det for lite sødme til å balansere den. Og så dette nesten litt selsomme smørpreget. Kommer det av rommen? Det smaker da ikke smør av rom? Kan det være fedmen i destillatet som av en eller annen grunn reagerer slik med romfatet? Ikke vet jeg, men jeg er altså ikke overbevist.
Jeg mistenkte nok at den gamle HP’en jeg smakte sist hadde stått for lenge med for mye eksponering mot luft. Dessuten oppdaget jeg når jeg skulle begynne å lete etter detaljer om den nye at den uåpna flaska jeg hadde oppdaget i eget skap ikke var ny tapning, men forrige utgave (altså, det burde jeg jo ha visst fra flaskedesignen, men det klikket ikke). Etter en liten prat med Morten ofret han derfor enda en 3 cl av sin gammel-gamle HP 12 for at jeg skulle få tatt en ny runde. Det har jeg nå gjort, i to omganger. Nedenfor følger notater for alle tre, et bonusnotat for Dark Origins og en oppsummering. Puh.
Highland Park 12 år 43 % (ca. 1985-1990)
Nese: Eik, honning, hint av aske, mørk sjokolade, fyr på peisen, bivoks, timian og «krydder» generelt. Med vann kommer mer bål, urtemarinert og så grillet kjøtt, appelsinmarmelade, trekull og laubærblad.
Smak: Mørk sjokolade, tørr eik, lyng, noe krydder – mot anis og nellik, tørket frukt. Med vann kommer lakkert eik, den blir mindre søt og får skarpere krydder, syltet appelsinskall og tørkede jordbær.
Kommentar: Denne kan man snuse på (og forsåvidt drikke av) i timesvis. Best uten vann, men god samme hva. Særdeles drikkelig uten noen som helst tvil.
Highland Park 12 år 43 % (2003)
Nese: Appelsinmarmelade, møbelpolish, tørket eple, aske og bålrøyk. Med vann kommer ristet korn, bålrøyk og krydder. Etter en stund kommer vokspreg.
Smak: Brent sukker, tørt treverk, lynghonning, bål og bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og melkesjokolade.
Kommentar: Oppnår også klassifiseringen særdeles drikkelig. Helt greit at vi har nesten en hel flaske igjen.
Highland Park 12 år 43 % (2014)
Nese: Rått tre, melkesjokolade, våt lyng, vanilje, gjærdeig, støvete kanelstang. Med vann kommer vått lær, appelsinskall, litt brent gummi.
Smak: Honningglasert trekull, litt bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og rosmarin, bål, tørt treverk, hint av lakris og mørk sjokolade.
Kommentar: Slett ikke dum, skjenk gjerne en dram til. Mangler det lille ekstra som løfter til særdeles drikkelig, men er bra standardutvalg i skapet.
Highland Park Dark Origins 46 %
Nese: Klart mer fatpreget, litt brent clutch, tørkede røde bær, timian og noe skarpere; mentol? Med vann kommer karamellpudding; fløte og vanilje.
Smak: Lett brent gummi, melkesjokolade, bål på ettersmaken. Med vann kommer appelsinskall og tørt tre.
Kommentar: Fortsatt god.
Den lovede oppsummeringen:
Jeg kan uten å nøle gjenta hovedkonklusjonen fra forrige sammenligning: Jeg blir ikke lei meg om du serverer Highland Park 12 år (samme hvilket tiår du kjøpte flasken). Den eldste er i en særklasse, den yngste virker yngst (det høres det jo ut som den burde, men siden de begge er tolv år skulle det ikke spille noen rolle hvilket tiår de var tappet). Det har nok flere årsaker, hovedårsaken er utvilsomt at jeg ikke er alene om å like maltwhisky. Markedet har nærmest eksplodert og mange destillerier som før tappet 10 % som single malt og 90 % i blends har nærmest reversert det forholdet. Det sier seg selv at når du kan plukke de 10 % beste fatene dine blir resultatet bedre enn når du bare kan «forkaste» de 10 % dårligste. Så lenge alternativet er å skru opp prisene på selv ung singlemalt til et helt idiotisk nivå må jeg vel si at jeg foretrekker status quo. Og jeg har hatt 2014-utgaven av Highland Park 12 år som reisedram i sommer. Det har fungert utmerket. Det kan til og med finne på å gjenta seg en annen sommer (eller høst, vinter og vår, for den saks skyld).
Kjøpt i 2009.
Nese: Malt, syrlig sitrus, nybakte kjeks (shortbread). Med vann mer mot pæreis, nyslått gress og sitronkake.
Smak: Mer punch en forventet. Malt, vanilje, vaniljebitterhet, fløte. Litt melkesjokolade på ettersmaken.
Kommentar: En ganske god en, fint eksempel på hvordan Dailuiane kan arte seg på bourbonfat (jeg er 99 % sikker på at dette er bourbonfat). Hadde gjort seg med fatstyrke, og den mangler litt kompleksitet, men er en god kosewhisky.
Hjärta var en spesialtapning kun tilgjengelig på destilleriet og i de nordiske landene.
Nese: Treverk og appelsinmarmelade. Gule epler. Vann gir meg noe blomstrete, men også mørk sjokolade og sitron.
Smak: Lett parfymert, eik, appelsinsyltetøy. Mørk sjokolade på ettersmaken. Vann forsterker eika og henter fram korn, eller helst kli.
Kommentar: Treffer meg ikke midt i hjertet, men det er ingen dårlig whisky. Utenom at den er fatstyrke, som er et pluss, vet jeg ikke om den er noe spesielt mye bedre enn standard 12-åring fra Highland Park. Men den har finere innpakning, da.
Nectar d’Or har fått sluttlagring på Sauternefat. Smakt blindt.
Nese: Aceton og eik, lett parfymert og ganske bourbon-aktig. Etterhvert: Bringebærsyltetøy og pannekaker. Med vann får jeg lett vokspreg, plastelina og litt brent fyrstikk.
Smak: Eikeparfyme, lett bitterhet, brent sukker. Malt og appelsinmarmelade. Mer bærsyltetøy med vann.
Kommentar: Jeg var skeptisk ved første slurk, men etter en stund i glasset er den ikke så verst. Ikke noe jeg ville kjøpt, men jeg hadde nok takket ja til en dram til om det ikke var noe mer spennende tilgjengelig.