Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Det er alltid så tillitsvekkende når en produsent føler behov for å spesifisere at en sider har «eplesmak». Neida.
Nese: Kunstig eplesmak.
Smak: Kunstig eplesmak, med en dæsj tyggegummi iblandet.
Kommentar: Bare under tvil drikkelig som brus. Som ventet ikke akkurat det jeg ville kalle sider.
Kjøpt i Riga.
Nese: Grønne epler. Siderpreg.
Smak: Syrlige grønne epler. Saft fra granny smith. Lett tørt siderpreg.
Kommentar: Ren og pen og god. Trenger litt mer funk, ellers nær perfekt.
Kjøpt i Tallin.
(Merk: Produktene er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktene eller for hva jeg skriver.)
Barlovento Smoke Imperial Stout 10,4 %
Nese: Litt sur kaffe, røykpreg.
Smak: Kaffe, lakris og… skifer? Og litt tjære.
Kommentar: Overraskende behagelig smak. Jeg pleier ikke å være noe fan av røykøl, men her gir røyken mer tjære og stein på smaken enn «røyk» og det kler imperial stout-stilen godt. Både spennede og god, det er ikke hver dag.
Mistral Imperial IPA 8,7 %
Nese: Tørr, metallisk, litt gressaktig humle.
Smak: Det smaker salt lakris. Skal det det? Det var i alle fall ikke det jeg ventet. Noe humlebitterhet er det også, men ikke nok til å overdøve lakrisen.
Kommentar: Vel, om all imperial IPA hadde smakt salt lakris hadde jeg likt ølstilen langt bedre. Denne scorer kanskje ikke så høyt på typeriktighet, med andre ord, men jeg liker den til gjengjeld veldig godt.
Poolkuiv betyr semi-dry på estisk.
Nese: Grønne epler, tydelig siderpreg.
Smak: Hageepler, ganske blass smak.
Kommentar: Anonym. Ikke vond for så vidt, men den smaker for lite til at man egentlig kan si noe om den.
Kjøpt i Pärnu.
Whisky
Skottland: Brexit skaper alskens problemer. Relevant for oss whiskyentusiaster er at definisjonen av hva som kan kalles «skotsk whisky» er nedfelt i et EU-regulativ. Når Brexit er et faktum vil det ikke lenger gjelde i Storbritannia, og da er det selvsagt om å gjøre for den skotske whiskyindustrien at det ikke fører til en oppmykning av reglene. Det har vært skrevet en del om dette fra flere hold, her hjemme har nå VG plukket opp saken.
Skottland: Distell, et sør-afrikansk selskap, kjøpte Burns Stewart i 2013 og ble dermed eier av blant annet Tobermory, Bunnahabhain og Deanston. For noen uker siden annonserte de planer for oppgradering av Bunnahabhain, og nå kan The Spirits Business melde at de også vurderer tilsvarende oppgraderinger ved Deanston.
Øl
Storbritannia: The Independent har valgt seg ut «De 10 beste skandinaviske ølene«. Ægir, Nøgne Ø og Lervig står for de norske bidragene på lista.
Fra et eks-bourbon hogshead.
Nese: Sedertre, litt krydderaktig, eik, epler. Med vann mer frukt, men også litt menthol og urter.
Smak: Rosmarin og dill. Jo lenger ut på ettersmaken, jo mer dill. Noe eik, noe tørket frukt. Fortsatt mye dill med vann. Noe friskere frukt, litt søte epler eller noe sånt.
Kommentar: Vel, den var spesiell. Spesiell, men god. Liker du ikke dill tror jeg du skal slite med denne, men jeg synes det var fantastisk.
Nese: Nærmest litt beskt treverk. Jeg forventer bitterhet, i alle fall. Fruktighet også; epler og jordbær. I grunn bare mer av det beske med vann.
Smak: Bringebærsukkertøy og jordbærgrøt. Også en litt brent, litt bitter tretone, men den er faktisk helt ok, den balanserer det søte. På ettersmaken litt brent gummi. Med vann dempes sukkrtøyet og treverket blir tydeligere. Noe vanilje (bitter) og litt rustent jern.
Kommentar: Best uten vann. Overraskende god, da både lukta og alderen fikk meg til å forvente overeika saker, men den holder seg på rett side av smertegrensen.
Denne utgaven av Edel er «Basert på aroma epler og frysekonsentrert til 12 % alkohol med masse smak» i følge Gjermund Åkre selv. Jeg har tenkt å smake den for seg selv først, og så sammenligne den med Brännland Iscider som også er framstilt ved hjelp av frysekonsentrering.
Nese: Epler, alkohol (ingen fare for å ta dette for most, nei), og noe som får meg til å tenke på kjøleskap.
Smak: Hoi. Superkonsentrert eple. Irrgrønne epler, eller muligens eplekart, akkurat i det du tar den første tyggen, bare ganger ti.
Kommentar: Et fascinerende produkt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg er ment å drikke dette, sånn for seg selv blir det nesten for intenst. Med mengden syre tenker jeg kanskje det bør fungere til fet mat.
Det eneste jeg har for hånden er salami, men, ok, det kan testes og fungerer tålelig. Godt nok, i alle fall, til at jeg tror jeg skal teste en Edel neste gang jeg er ute etter en «vin» som kan skjære gjennom fett. Til jul, kanskje?
Bonus: Sammenligning med Brännland Iscider.
Den mest opplagte forskjellen er at Edel har kullsyre, noe Brännland ikke har. Den andre store forskjellen er at der Edel er hypersyrlig er Brännland dessertvin-søt. Det hadde vært morsomt å teste dem begge til ost, faktisk. Jeg får invitere på ost og vin en kveld og se om jeg ikke kan få til en evaluering i plenum.
2014 er innhøstingsåret.
Nese: Eplepreget er umiskjennelig, og det er tydelig «funk» og alkohol, ingen fare for å mista dette for eplemost.
Smak: Det smaker av konsentrert eple. Litt alkoholpreg og en viss syre.
Kommentar: Eiswein av druer er jo søtt, så det burde selvsagt ikke overraske meg at iscider oppleves søt. Å si at jeg er overrasket er kanskje en overdrivelse, men lukta tilsa mer bitt enn smaken leverer. Samtidig er det utvilsomt slik at «it does what it says on the box». Det foreslås å drikke den «som den är eller till desserter ock lagrade ostar». Jeg får teste ost, siden det er det jeg har tilgjengelig her og nå.
Og, joda, det fungerer utmerket. Osten (en lett røkt cheddar fra Campbeltown) og vinen jobber bra sammen, og sødmen i vinen fungerer fint opp mot «funken» i osten.
Kjøpt på Vinmonopolet, bestillingsutvalget.
(Merk: Produktet er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
Beskrevet som «Oaked Golden Ale» så jeg så for meg at den har vært lagret på eikefat, men det viste seg – når jeg åpnet flaska – at eika rett og slett fulgte med i form av en stav satt fast i korken. Orginalt, det skal de ha.
Nese: Parfymert og blomstrete, med malt i bunnen.
Smak: Veldig spesielt. Det er gjenkjennelig som golden ale, men med blomstertoner fra syrin og rose som dominerende karakteristikk.
Kommentar: Om modningsmetoden var orginal er da ølet blitt orginalt også. Jeg tror det er første gang jeg smaker roser og syrin i et øl. Men ut over overraskelsesmomentet har ølet kanskje litt lite å fare med. Det er helt ok, men ikke mer enn det, som drikke-øl snarere enn nippe-øl, og når det kommer på 0,75-flaske bør det liksom helst være noe man har lyst til å drikke mer enn et lite glass av.
Jeg tror vi har en flaske av denne i kjelleren. Den skal få stå noen år, så får vi se hvor mye påvirkning eikestaven har over tid.