Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eplelukten er tydelig, i alle fall, selv om det kanskje lukter mer eplemos enn sider.
Smak: Det smaker eplemos også, men med kullsyre. Voldsomt søtt er det ikke, men definitivt mer brusaktig enn jeg foretrekker det.
Kommentar: Blir neppe noen ny favoritt, nei. For brusaktig og på sett og vis ubalansert, friskheten later til å komme mer fra kullsyren enn fra sideren.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Ja, jeg vet at det ikke er juleølsesong nå, men dette innlegget har blitt liggende upublisert av en eller annen grunn.
Nøisom Dobbelbock Juleøl 7,8 %
Nese: Litt fjøs og høy.
Smak: Malt med litt kaffe og tørt høy, på ettersmaken kommer fjøs. Mye fjøs.
Kommentar: Jeg er ikke overbevist. Jeg er heller ikke sikker på at dette er helt sånn ølet var tenkt å framstå. Vi konkluderer med infeksjon. Ikke drikkelig.
Grad av jul: Vel, fjøs er jo julete, men det er ikke fullt så julete å helle ølet i vasken. Noen få barnåler kan vi spandere.
Aja Juovla-stout 8 %
Nese: Syrlig.
Smak: Sitronskall, kaffe, tørt.
Kommentar: Litt mye sitronskall, synes jeg. Det blir litt feil i en stout for meg.
Grad av jul: Nja. Ett juletre, toppen.
Et knapt år tok det før Drikkelig & co kom seg innom Macbeth for å sjekke status etter oppussing og refokusering som «Whisky & Aquavit Bar». Det var på tide, på alle måter.
Jeg synes oppussingen generelt er vellykket. Det gamle interiøret var riktignok i god gammel pub-tradisjon, men med hakket mye åttitallsvibber og litt Ye Olde klisjeer. Lokalet har blitt lysere og møblementet er funksjonabelt. Ikke minst har selve baren fått seg en kraftig overhaling, med nye hyller som viser fram sortimentet. Det har lenge blitt meg fortalt at Macbeth har hatt interessant whisky, men at flaskene har stått på hyller som ikke er synlige for kundene, noe som for meg virker en smule meningsløst. Nå er situasjonen en helt annen og flaske på flaske med godsaker står utstilt slik at hovedproblemet blir beslutningsvegring (jeg satset på en Glenburgie og en Linkwood, begge fra Duncan Taylor, og begge viste seg å være svært gode).
Et overslag basert på notater og bilder tilsier 120ish flasker skotsk whisky og et anselig antall irske og amerikanske whiskeys. I all hovedsak er det destilleritapninger det er snakk om, men en og annen uavhengig tapning har sneket seg inn.
Ikke står det dårlig til på akevittfronten heller, omtrent like mange varianter av det som av skotsk whisky. I tillegg kommer diverse annet brennevin og et helt ok ølutvalg.
Noe av det gamle konseptet til Macbeth henger igjen, blant annet er dette puben å gå på om du vil se trav på storskjerm. Det var det noen som ville når vi var der, på et tidspunkt var det riktig så folksomt borte i travhjørnet. Fotball på storskjerm er det også mulighet for.
En annen ting som ikke har forandret seg stor er inngangspartiet, heldigvis.
Etter nyåpningen har Macbeth faktisk rukket å utvide en gang, så helt mislykket kan prosjektet ikke være. Det er hyggelig å konstantere at man heretter kan svare «Macbeth!» når man får spørsmålet «Hvor går jeg for å drikke whisky i Trondheim?» i stedet for «Eh, jeg ville satset på øl i stedet.»
Tappet april 2012, modnet på et eks-bourbonfat.
Nese: Vegetalsk, jeg tenker «skog», og noe frukt, druer og stikkelsbær. Med litt vannfinner jeg kvae og mer frukt.
Smak: Bittert eikepreg, noe eple eller noe sånt i bakgrunnen. Bitterheten dempes noe med vann, jeg finner litt lakris og vanilje. Det brune «skinnet» utenpå hasselnøtter på ettersmaken.
Kommentar: Lukter ganske godt, smaken bærer litt preg av noen år for mye på fat. Uten vann var den nesten udrikkelig, med vann smaker det ok, men ikke sånn at jeg tenker at det var dumt at Glenburgie kastet ut Lomond-apparatene sine.
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
Jeg fikk en femcentilitersflaske med tre år gammel Myken whisky for et par uker siden, men det var en «offisiell tapning» og hvem vet, kanskje den blir verdt en formue en gang i framtiden? Vel, det holdt hardt, men jeg klarte å stogge nysgjerrigheten og vente på denne prøveflasken i stedet (jeg skulle egentlig fått begge samtidig, selvsagt, men noen på Myken har tydeligvis problemer med å telle, så det var blitt for få prøveflasker og Dave Broom fikk «min» og den prioriteringen er det vanskelig å krangle på). Nuvel, her er den altså. Tre år gammel whisky fra Myken. Modnet på et 200-liters eks-bourbonfat. Blek, men fattet.
Nese: Søt nysprit. Maltpreget er fremtredende; nybakt loff og kjernen i Maltesers. Noe voks- eller stearinaktig finner jeg også, og et svakt hint av kokos. Vann henter fram noe mer urteaktig, og jeg fikk plutselig bilder i hodet av den sparsomme vegetasjonen som dekker Myken.
Smak: Mye malt også på smaken. Bakt fersken også. Tydelig ungt preg, men ikke på noen måte ubehagelig. Ettersmaken er så malttung at jeg føler for å tygge. Men vann blir smaken skarpere, med urter her også og lakristoner i form av sisselrot.
Kommentar: Lovende. Et 200-litersfat gir ingen hurtiguttelling på modningsfronten, dette er ung sprit fortsatt. Absolutt litt i yngste laget for å tenke på noen ordinær tapning, men alt tyder på at whisky fra Myken kan bli riktig så bra. Jeg har ikke noe i mot å drikke mer av denne årgangen heller, men så mye mer er det vel ikke å få.
Om du også vil smake whisky fra Myken bør du besøke en whiskyfestival, for eksempel Trondheim Whiskyfestival 17. mars.
Nese: Dempet eikepreg i form av nyhøvlet plank, litt jordkjeller, men også noe fruktig, muligens pærer. Eller kanskje heller brus…? Av typen fruktsjampanje. Ikke den voldsomme utviklingen med vann, men det er kanskje heller ikke å vente av en dram som har fått «flaskemodne» i 36 år? Noe urter dukker dog opp.
Smak: Også en del eik og noe fruktighet. Også smaken blir mer urtete med litt vann, jeg har lyst til å si timian og mynte.
Kommentar: En ganske god whisky, om enn mer interessant på grunn av alder (på tapning) enn fordi den er så fryktelig spennende.
Denne var ivrig til å komme ut av flaska, men i følge etikettene bruker Perry’s villgjær, så da er det kanskje mer overraskende at det ikke har skjedd med noen av de andre.
Nese: Rødlige, melne hageepler, men likevel ganske tørt.
Smak: Langt tørrere enn lukta lovte (uten at den skrek søtt heller). Eplekart – en del syre – og tørrhet.
Kommentar: Jeg lurte litt på om disse britiske fuglene var samme sider med forskjellige etiketter, men i så fall er det forskjellige batcher som varierer så mye at det rettferdiggjør å kalle det forskjellige sidere. Denne ligner overhodet ikke på Barn Owl utover å være «tørr sider». Også denne er god, men kunne smakt mer eple, så jeg holder en knapp på ugla.
Kjøpt hos Siidrimaja i Tallinn.
Nese: Grønne og gule epler, eplebinge i kjelleren.
Smak: En eksplosjon av frisk eplesmak, skall av grønne epler og tydelig siderpreg. Tørrheten er merkbar i munnhulen, men samtidig er den ganske lettdrikkelig.
Kommentar: Oi, det var godt. Perry’s har skjønt det, og dette er nok den beste fra dem så langt (yes! jeg har fler!). Perfekt balanse mellom tørt og friskt og lassevis med eplepreg.
Kjøpt hos Siidrimaja i Tallinn.
Vintage-utgaven til Perry’s er fatlagret.
Nese: Ganske subtil eplelukt med tydelig preg av fat.
Smak: Rund, fin eplesmak, tydelig siderpreg og tørr eikesmak.
Kommentar: Nesten i overkant elegant, jeg kunne ønsket meg mer hardtslående funk. Men en aldeles drikkelig sider, for all del.
Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn.
Det er jo en smule forvirrende med en siderprodusent som heter «perry», det må det være lov å mene. Ellers har jeg falt tungt for etikettdesignet til Perry’s. Jeg hadde allerede noen flasker fra dem stående, kjøpt i Tallinn i sommer, og fant fler i London.
Nese: Eplekompott, men tørt og syrlig.
Smak: Bitter-tørr eplekompott.
Kommentar: Det er litt mind-bending med assosiasjoner som tydelig skriker «søtt» – altså eplekompott – og så lite opplevelse av sødme. Det er mye bitterhet her, nesten litt i overkant, men også såpass restsødme at det på sett og vis fungerer.
Kjøpt hos New Forest Cider, Borough Market, London.