Mitt sensoriske minne er ikke allverden å skryte av. Jeg vil gjerne tro Ingvild Tennfjord når hun sier at jeg kan trene meg opp. Jeg har forsøkt sånn litt halvhjertet i mange år, både fordi jeg gjerne skulle vært bedre på vin, men selvsagt også i forhold til andre drikker. Whisky og sider, for eksempel. Og, joda, klart det er trening. Det er i alle fall trening å sette ord på det man lukter når man stikker nesen oppi glasset. Det sensoriske vokablularet har vokst. Men fortsatt føler jeg at mye sitter dårlig, og hva jeg finner i en whisky kan variere mye fra dag til dag. Vel, da får man vel trene mer.
I dag skal jeg lukte på og drikke «moden aprikos og petroleum» og «flintstein og mineraler». Jeg gleder meg. Kanskje gir jeg meg på «kirsebær!» etterpå. Den ble nemlig også med hjem i dag, selv om jeg altså egentlig har tenkt å nøye meg med å åpne to flasker per kveld. Vi får se.
Ehlen Erdener Treppchen Riesling Spätlese 2004
Farge: Strågul
Nese: Jeg kjøper petroleumen. Aprikos vet jeg derimot ikke om jeg kjenner, jeg ville kanskje sagt honningmelon? Ett eller annet litt friskere, i alle fall.
Smak: Hui, det var søtere enn forventet. Klare assosiasjoner til honning, men også en litt syrlig fruktighet, litt sitrus til og med. Jeg får igjen petroleumen fra nesen på sidene i munnen, mens frukten ligger mer midt i ganen.
Kommentar: Hakket for søt for min smak, i alle fall som «kosevin» på en stormfull novemberkveld. Mulig den hadde gjort seg til litt salt mat eller muligens ost? Vondt er det jo slett ikke, mener jeg.
Leitz Rüdesheimer Bischofsberg Riesling Spätlese Trocken 2012
Farge: Blek strågul
Nese: Pæresaftis er det første som slår meg. Denne er mye friskere på lukta enn den andre. Med nesa dypere i glasset kjenner jeg det mineralske preget som Ingvild reklamerer med.
Smak: Syrlig, litt sitronsyrlig, faktisk. Og, ok, mineralsk preg. Ikke som å tyggeflintstein, akkurat, men at smaken er der, det er sikkert.
Kommentar: Om den andre er for søt sånn helt for seg selv var denne nesten litt for syrlig (og da snakker en som synes 3 gram restsødme i Champagne er mer enn nok, altså, det er ikke som om jeg ikke liker tørr vin). Jeg får litt assosiasjoner til sånne sure godterier, godt med en innimellom, men det må sødme til også. Vet ikke hva slags mat man skulle balansert med.
Nå skal ingen beskylde meg for ikke å være grundig, så jeg har vært på kjøkkenet og funnet fram salinas med ost, mer nøyaktig Hitra grotteost (normallagret) og Hitra hvit. Jeg kan først og fremst rapportere om at osten er god, dersom det skulle være tvil om det. Løp og kjøp. Kjeksen, derimot, har visst stått i skapet for lenge, så den dropper jeg. Ehlen’en funker til ost, det skal den ha. Det er fortsatt litt mye sødme for meg, men det gjør mindre i det selskapet.
Klikk mener Leitzen er ideell til sushi. Det har jeg ikke tenkt å teste. Polet foreslår fisk, skalldyr og fugl. Ingen av delene er det noe særlig håp for å få testet i kveld, så den får stå seg mot osten den også. Og det funker. Ikke fantastisk, men osten tar «the edge» av vinens syrlighet slik at den blir mer behagelig å drikke. Man får vel teste den til annen mat også, kanskje, men det blir ikke i kveld. Nå er begge pumpet med vacuvin’en, og jeg har åpnet rødvinen:
Carussin Asinoi Babera d’Asti 2012
Farge: Rødlilla.
Nese: Nå kommer nesa mi til kort. Her er det noe jeg kjenner igjen, men hva? Jeg får assosiasjoner til grillkjøtt, krydret med paprika og… Må jeg ut i krydderhylla igjen? Jepp, det må jeg: Timian er det jeg tenker på. Og når jeg har fått parkert den assosiasjonen kjenner jeg endelig kirsebærene som Ingvild snakket om. De er der i fullt monn.
Smak: Følger lukta. Kirsebær med en side serving av timian. (Hm. Kanskje det hadde vært en dessertidé? Eller i alle fall likøridé? Kirsebærlikør krydret med timian?)
Kommentar: Lettdrikkelig og «lett likelig». Definitivt en kandidat for å drikkes igjen. Og igjen.
(Denne har jeg muligens drukket før, jeg plukker gjerne Non Dos-viner når jeg ikke helt vet hva jeg skal ha, og denne har lett gjenkjennbar grønn folie over korken.)
