Jaanihanso No 12 Brut Methode Traditionnelle (2017) 12 %

Dette er over i kategorien sprudlende eplevin heller enn sider, det er da også produsenten enig i, det står «sparkling applewine» på baketiketten. Mulig jeg burde gått for vinglass her, jeg skal finne fram ett og sjekke om det gjør noen forskjell.

Nese: Intenst eple, vinterepler i binge med skrukkete skall mot slutten av sesongen, knusktørt.

Smak: Ekstremt syrlig, nesten ubehagelig på første slurk, heldigvis var det bare tunga som fikk sjokk, på slurk to smaker det fantastisk. Konsentrert Granny-smith-type syre, lett bitterhet, epleskall og massemasse eple rett og slett.

Kommentar: Jeg skulle visst kjøpt en kasse.

I vinglass får den mer vokspreg på nesa, men jeg konkluderer med at det funka best med tekuglasset.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.

Peninuki Ronja (2017) 5,9 %

Eplesider med «chokeberry» der, altså. Jeg måtte pent google. Her til lands, i alle fall, er bærene mer kjent som aronia.

Nese: Mest eple. Knusktørr eplesider. Det er et snev av noe annet også, men jeg tror ikke jeg hadde lagt merke til det om jeg ikke lette.

Smak: Jeg skal i alle fall ikke klage over at den ikke er tørr nok. Og på smaken er det tydeligere at det er noe annet enn bare eplejuice som har havnet i sideren. Det er ikke spesielt identifiserbart hva «noe annet» er, men så må jeg da også innrømme å ikke være så sikker på hvordan aronia smaker.

Kommentar: Godt og tørt. Mindre kjedelig enn den kunne vært på grunn av aroniaen.

Kjøpt i Estland.

Hogna X: Imperial Stout/Honey Oat Wine 11 %

Hogna er nesten lokalt. Bryggeriet ligger dessuten langs veien til den hytta vi ikke skal på i påsken likevel. Det har dessverre aldri passet å stoppe der. Når unntakstilstanden er over og vi kan bevege oss rundt i landet igjen må vi sørge for å organisere oss sånn at det passer. Det er Arve som er storfan av Hogna her i huset, de lager mer øl i hans stil enn i min, så han sørget for å hamstre litt fra det som fantes på polet. Blant annet denne. Og DETTE er min type øl, så etter å ha tatt en slurk av hans bare for å sjekke at jeg ikke hatet det stakk jeg innom polet sjøl og kjøpte en boks for å kunne skrive om den. Jeg lyver, forresten, jeg kjøpte to.

Nese: Jeg synes jeg kjenner honning, men det kan være navnet som planter idéer i hodet mitt. Nei, nå sjekket jeg beskrivelsen og det er jo vitterlig honning i «ølet», så da er det kanskje ikke hjernen som lurer meg. Det lukter stout også, men nesten litt milkstout. Det kan være havren som «runder» lukta.

Smak: Jeg kan ikke si at jeg smaker honning, men det er egentlig bare en fordel. Derimot smaker det definitivt impstout, med hovedvekt på mørk kaffe og litt lakristoner. Det er også noe… mer på smaken enn en rett-frem impstout, men det er ganske subtilt og jeg hadde ikke hatt nubbsjans til å gjette hva det var om jeg ikke hadde lest på etiketten.

Kommentar: Jeg skulle kjøpt den siste boksen også (det var bare tre igjen). Dette er innertier på flere måter, for ikke bare smaker det aldeles utmerket det er annerledes nok til å være spennende også.

Tekst fra etiketten:

X – en serie øl-eksperiment fra Hogna, først ut er en blend av fløyelsmyk imperial stout og fatlagret havrevin med honning. Serveres godt temperert foran peisen.

Peis er det forresten dårlig med her.

Jaanihanso Perry Brut Nature (2017) 9 %

Jaanihanso lager både eple- og pæresider på «champagnemetoden», eller «Méthode traditionelle», som det heter. Men selv om metoden er fransk (?) er pærene lokale, og så vidt jeg vet er idéen om å lage perry på denne måten orginal for Jaanihanso.

Nese: Tørt. Jeg vile sagt epleskall, men det er vel pæreskall, da. Det finnes pærelukt her, men den er ikke dominerende, hovedinntrykket er «tørr sider».

Smak: Først og fremst legger du merke til boblene. Munnfølelsen er som musserende vin (ikke så overraskende, kanskje). Det er merkbart pære, men uten den litt rare sødmen som selv tørre perryer ofte har. Dette er knusktørt.

Kommentar: Dette klassifiserer nok mer som vin enn som sider, men jeg skal ikke klage over det, altså. Det eneste som trekker litt ned for meg er at det er et snev av bitterhet på smaken som, siden sideren er knusktørr, ikke balanseres av noen sødme, og derfor blir litt påtrengende etterhvert. Men du kan gjøre dummere ting enn å kjøpe en flaske av dette neste gang du skal ha musserende aperitif.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.

Neptun’s Rhum 42 %

«Handmade in Flensburg.» Luke 17 i romjulekalenderen 2018.

Nese: Umiddelbatt fikk jeg mer assosiasjon til Underberg enn til rom. Det er noe urter og blomster på lukta, i alle fall. Vann gjør ingen forskjell.

Smak: Tja. Urtene er like fremtredende på smaken. Igjen ingen merkbar forskjell med vann. Det smaker utvannet (det vil si utspritet) Underberg.

Kommentar: Ja, altså, det er jo ikke vondt. Men rom ligner det fint lite på.

Cane Island Jamaica Rum 40 %

Luke 15 i romjulekalenderen 2018.

Nese: Smørkaramell, med vekt på smør, og pepperkakedeig (med smør) og natron. Med en dråpe vann får jeg litt assosiasjoner til romkake med melislokk.

Smak: Det smaker som det lukter, bare med et slags blomsterpreg på toppen. Romkaka kommer på smaken også med en dråpe vann.

Kommentar: Vel. Jeg liker romkake, det er ikke det, men dette var… ikke udrikkelig, men litt mye?

Saint James Old Rum 7 år 43 %

Denne rommen fra Martinique var luke 16 i romjulekalenderen 2018. Jeg jobber med litt backlogg, si.

Nese: Fløtekarameller og eik. Og romessens.

Smak: Mest eik. Det smaker våt eiketønne. Riktignok en eiketønne som har hatt rom på seg, men likevel.

Kommentar: Det er ikke vondt, akkurat, men det føles litt bortkastet.

Caperdonich 1972 35 år The Whisky Fair 48,3 %

Destillert november 1972, lagret på et refill sherry hogshead, tappet august 2008. Denne flaska matcher glasset, jeg er 99,9 % sikker på at jeg kjøpte denne flaska på den whiskymessa.

Nese: Sedertre og jasmin. Eik og eikeparfyme. Med vann dukker det opp litt mynte og sitrondrops (lemon sherbets).

Smak: Om noen hadde lagd en parfyme som het «gamle whiskyfat» hadde den luktet som dette smaker. Med vann dukker det opp noen friske toner som ikke var der på full styrke, vi kan godt kalle det sitron.

Kommentar: Det eneste negative med denne er at det er fint lite destilleripreg å skimte, men det blir vanskelig å trekke for det når det fatpreget som er er så utrolig gjennomført godt. Jeg hadde glatt kjøpt den parfymen (men, altså, kanskje ikke drukket den). Denne flaska har det vært en nytelse å drikke opp.

Mortlach 1988 13 år Cadehead’s Authentic Collection 58,7 %

Tappet februar 2002 etter å ha vært lagret på en eks-sherry butt. Denne har vært nesten tom en stund, så det er en mulighet for at smaken har blitt påvirket av mye luft i flaska.

Nese: Karamell og sitrus. Med vann lukter det mer frukt, mango og grapefrukt, og noe litt svidd.

Smak: Brent sukker og grønne epler. Hint av svidd gummi. Sot på ettersmaken.  Med vann smaker det sot hele tiden, med underliggende fruktighet.

Kommentar: Jeg antar soten kommer fra fatet, men det er en behagelig variant av svidd-gummi-sherry-smak må jeg si. Cadenhead har tappet denne i tide og ungått overeiking. En helt grei Mortlach som jeg synes å huske hadde tydeligere sherry-preg før.