Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Veldig fruktig, norske hagefrukter som plommer, epler og pærer. Malt også. Med vann får den eikenoter og vanilje.
Smak: Frukt og malt, som på lukta, men med en litt bitter eikenote. Bitterheten forsterkes med vann.
Kommentar: Nydelig nese, men litt for mye eikebitterhet på smaken til å treffe blink. God, bevares, men ikke fantastisk.
Drukket på The Tasting Room, Bergen.
Tappet 1994 i Connoisseurs Choice serien.
Nese: Sitrus, mer sitron enn appelsin, litt honning, eik og noe plastelinaaktig. Vann gjør ingen videre forskjell.
Smak: Eik, vanilje, tørkede tranebær og røsslyng. Det er noe bål-aktig her også, og det kommer tydeligere fram med vann, men jeg tenker kanskje mer på stekeskorpe på kjøtt stekt på bål enn på selve bålet.
Kommentar: Gordon & MacPhail glimtet av og til til den gangen de tappet alt på 40 % også, dette er et godt eksempel på det. Kanskje hadde den vært enda bedre på fatstyrke, men det er vanskelig å forestille seg at det skulle utgjøre så mye, for dette er rett og slett fryktelig godt som det er.
Takk til Johnny for smaksprøven.
Tappet i 2015.
Nese: Vanilje og eik, men også fersken og kanel. Sitrus og noe tropisk, kanskje ananas, med vann. Etter litt tid i glasset kommer eika fram igjen, men det er en søt, krydderaktig eik, som komplimenterer frukten godt.
Smak: Vanilje, eik og fersken. Noe annen frukt også, stikkelsbær kanskje. Bitrere eikepreg med vann. Kanel og sort pepper på ettersmaken. Etterhvert banankrydderkake og velbalansert eik.
Kommentar: Slik skal god grainwhisky smake. Denne er det ingenting å utsette på annet enn at jeg bare har en 3 cl sample.
Takk til Håvard for smaksprøven.
Destillert 21. august 1995, tappet 8. desember 2014 i serien The Ultimate. Fat nummer 50168, som var et hogshead.
Nese: Malt, eik, litt pepper og noe friskt fruktig, kiwi eller noe sånt. Mer epleaktig med vann, fortsatt tydelig trepreg.
Smak: Eik, vanilje, sitrus, litt granbar. Med vann fortsatt tydelig eik, gule epler og en ettersmak av stikkelsbær.
Kommentar: En helt ok Imperial. Jeg synes den er litt blass, det kan være den hadde kledd en høyere alkoholprosent.
Takk til Håvard for smaksprøven.
Tappet i 1997 i Connoisseurs Choice-serien.
Nese: Jernbanesviller og et hint av kjemiske vaskemidler. Det lett stikkende, kjemiske preget forsvinner med vann.
Smak: Jernbanesviller og rustent jern. Innsiden av et fuktig sherryfat. Med vann blir det hele mer sotete og men også litt tammere.
Kommentar: Som å slikke en gammel jernbaneskinnegang der noen har sølt whisky. Overraskende tiltalende scenario. Denne lider under G&MacPs (eventuelt nittitallets) hang til å tappe alt på 40 %, men er likevel en likandes dram.
Takk til John for smaksprøven.
Modnet på et hogshead med fatnummer 5077, tappet i 2013.
Nese: Eik og vanilje er det første som slår meg, men den lukter ganske friskt likevel. Etterhvert kommer jeg fram til selje og grønne epler, samt noe krydder. Laubærblader, tror jeg? Med vann får den karakter av fruktgele (sånn som er inni sjokolade) og appesinblomster.
Smak: Eik og vanilje er tydelige på smaken også, eikebitterhet er fremtredende. I tillegg er det noe som kanskje minner mest om laubærblad her også. Med vann synes jeg den snur mot appelsinmarmelade og maltpreget blir tydeligere.
Kommentar: Det er ikke helt sant at eik og vanilje var det første som slo meg, for det aller første som slo meg var at dette luktet «gøtt-gøtti-gøtt-gøtt». Og smaken følger opp. Lettbeint til 31 år å være, men kompleks nok for alderen. Denne var de heldige med.
Takk til Stian for smaksprøven.
Hentet rett fra strømmen gjennom spritklokka under omvisning på Springbank.
Nese: Enorm maltsødme og ganske fruktig. Jeg tenker først og fremst på mango. Fusel i form av «barnyard», «fjøs» er vel det nærmeste vi kommer et ord for det på norsk.
Smak: Sterkt. Malt, særlig «husk», altså fiberene fra skallet til byggkornet. «Tykk» munnfølelse, jeg får nesten behov for å tygge.
Kommentar: Mye vann endrer ikke karakteren, men det blir mer behagelig å drikke (ikke så rart kanskje, ufortynnet er den neppe under 70 %, det var lang tid igjen til de skulle kutte til halen). Ganske godt, egentlig.
Modnet på eks-bourbon hogsheads, tappet 2013 i en batch på 402 flasker (når Cadenhead sier Small Batch mener de det).
Nese: Bartlett pærer, vanilje, malt. Mer sitrus i fruktigheten med vann, lett ingefær.
Smak: Malt, vanilje, ingefær. Lett bitterhet med vann, litt treverk, intens ingefær på ettersmaken.
Kommentar: Oppleves alt for alkoholsterk uten vann, selv med den relativt beskjedne styrken. Spesiell med den ingefæren på smaken, jeg kunne ønsket meg et litt kraftigere malt-/sødmepreg for å balansere det, men ellers er det i grunn ganske godt. Slett ingen dårlig reklame for Cadenhead eller Longmorn.
Takk til Martin for smaksprøven.
Singlemalt fra Bretagne.
Nese: Mye frukt, både banan og sitrus, mest sitron, epler og pærer. Litt mer malt/korn med vann, sukkerbrødet dukker opp på nesa også.
Smak: Friske epleskiver og annen frukt med et hint av sot. Vanilje og litt aceton. Sukkerbrød. Med vann forsvinner frukta og det dukker opp en litt bitter tone.
Kommentar: Best uten vann, men alt i alt et hyggelig bekjentskap. Jeg håper ting ordner seg for Glann an Mor destilleriet, det ville være synd å miste et slikt tilskudd til verdens whisky.
Takk til Ragnar for smaksprøven.
Nese: Rått, med en del fruktighet og maltighet. Fersken og einer, vanilje og råsprit. Mer einerpreg med vann, og mer eik.
Smak: Vanilje, eik, smørkjeks, einer. Lett brent preg, og litt bitterhet fra eika. Bitrere med vann, og mindre kompleksitet en man kunne håpet.
Kommentar: Jeg har likt de tidligere Box-utgavene så godt, denne er dermed rett og slett en skuffelse. Ikke udrikkelig, på langt nær, men en skuffelse likefullt.