Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Destillert juli 1991, tappet oktober 2013. Smakt på Casc i Aberdeen.
Nese: Eikepreget banan, eik, grønt bananskall, vanilje og grønt tre.
Smak: Ny amerikansk eik, vanilje, lett lakris.
Kommentar: Bekrefter vel regelen om at gammel grain er helt ok. Ikke fryktelig spennende, men god.
Fra en eks-sherry butt #2800. Drukket på Casc i Aberdeen.
Nese: Mye sprit, sjokoladedekte kirsebær. Med vann får jeg appelsinmarmelade.
Smak: Mye sprit, eik og mørk sjokolade. Vann åpner for ingefærkrydret appelsinmarmelade.
Kommentar: Det er noe røykaktig på både smak og lukt – tørt askeaktig – jeg lurer på om det er eika som gjør det eller om spriten faktisk er røyka. Veldig god, men verdt prisen (GBP 13.10 for en dram)? Vel, med tanke på hva Bunna gjør med NAS for tiden… neppe.
Jeg mistenkte nok at den gamle HP’en jeg smakte sist hadde stått for lenge med for mye eksponering mot luft. Dessuten oppdaget jeg når jeg skulle begynne å lete etter detaljer om den nye at den uåpna flaska jeg hadde oppdaget i eget skap ikke var ny tapning, men forrige utgave (altså, det burde jeg jo ha visst fra flaskedesignen, men det klikket ikke). Etter en liten prat med Morten ofret han derfor enda en 3 cl av sin gammel-gamle HP 12 for at jeg skulle få tatt en ny runde. Det har jeg nå gjort, i to omganger. Nedenfor følger notater for alle tre, et bonusnotat for Dark Origins og en oppsummering. Puh.
Highland Park 12 år 43 % (ca. 1985-1990)
Nese: Eik, honning, hint av aske, mørk sjokolade, fyr på peisen, bivoks, timian og «krydder» generelt. Med vann kommer mer bål, urtemarinert og så grillet kjøtt, appelsinmarmelade, trekull og laubærblad.
Smak: Mørk sjokolade, tørr eik, lyng, noe krydder – mot anis og nellik, tørket frukt. Med vann kommer lakkert eik, den blir mindre søt og får skarpere krydder, syltet appelsinskall og tørkede jordbær.
Kommentar: Denne kan man snuse på (og forsåvidt drikke av) i timesvis. Best uten vann, men god samme hva. Særdeles drikkelig uten noen som helst tvil.
Highland Park 12 år 43 % (2003)
Nese: Appelsinmarmelade, møbelpolish, tørket eple, aske og bålrøyk. Med vann kommer ristet korn, bålrøyk og krydder. Etter en stund kommer vokspreg.
Smak: Brent sukker, tørt treverk, lynghonning, bål og bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og melkesjokolade.
Kommentar: Oppnår også klassifiseringen særdeles drikkelig. Helt greit at vi har nesten en hel flaske igjen.
Highland Park 12 år 43 % (2014)
Nese: Rått tre, melkesjokolade, våt lyng, vanilje, gjærdeig, støvete kanelstang. Med vann kommer vått lær, appelsinskall, litt brent gummi.
Smak: Honningglasert trekull, litt bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og rosmarin, bål, tørt treverk, hint av lakris og mørk sjokolade.
Kommentar: Slett ikke dum, skjenk gjerne en dram til. Mangler det lille ekstra som løfter til særdeles drikkelig, men er bra standardutvalg i skapet.
Highland Park Dark Origins 46 %
Nese: Klart mer fatpreget, litt brent clutch, tørkede røde bær, timian og noe skarpere; mentol? Med vann kommer karamellpudding; fløte og vanilje.
Smak: Lett brent gummi, melkesjokolade, bål på ettersmaken. Med vann kommer appelsinskall og tørt tre.
Kommentar: Fortsatt god.
Den lovede oppsummeringen:
Jeg kan uten å nøle gjenta hovedkonklusjonen fra forrige sammenligning: Jeg blir ikke lei meg om du serverer Highland Park 12 år (samme hvilket tiår du kjøpte flasken). Den eldste er i en særklasse, den yngste virker yngst (det høres det jo ut som den burde, men siden de begge er tolv år skulle det ikke spille noen rolle hvilket tiår de var tappet). Det har nok flere årsaker, hovedårsaken er utvilsomt at jeg ikke er alene om å like maltwhisky. Markedet har nærmest eksplodert og mange destillerier som før tappet 10 % som single malt og 90 % i blends har nærmest reversert det forholdet. Det sier seg selv at når du kan plukke de 10 % beste fatene dine blir resultatet bedre enn når du bare kan «forkaste» de 10 % dårligste. Så lenge alternativet er å skru opp prisene på selv ung singlemalt til et helt idiotisk nivå må jeg vel si at jeg foretrekker status quo. Og jeg har hatt 2014-utgaven av Highland Park 12 år som reisedram i sommer. Det har fungert utmerket. Det kan til og med finne på å gjenta seg en annen sommer (eller høst, vinter og vår, for den saks skyld).
På vår tur rundt i Sverige hadde vi avtalt møter med de fleste av stedene vi ville besøke, men Box har omvisning to ganger om dagen i hele sommer (13 og 15), så der var det bare å møte opp. Eldstemann var forøvrig særdeles fornøyd med å bli etterlatt i butikken/kafeen med nettbrett, tilgang til wifi og hundre svenske kroner til bruk i isdisken. Ikke alle destillerier har et så barnevennlig oppholdsrom å vente i. Minstemann fikk finne seg i å sitte på pappas rygg. Dessverre fant hun seg ikke i det, så turen ble noe avkortet for Arve sin del. Noe av ulempen med å gå generell omvisning er jo at de andre besøkende ikke får like mye utbytte av turen om en hyskrikende snart-to-åring er en del av følget. Nuvel.
Box var godt besøkt, tross det utrolige været, så vi var 14 stykker som hørte Anders Jonasson fortelle om Box’ forhistorie. Navnet Box har en morsom historie. Destilleriet er oppkalt etter stedet det ligger, og plassen ved Ångermanälven er faktisk oppkalt etter en bedrift. Den første bedriften som utnyttet nærheten til oppsamlingsplassen for tømmeret som hvert år ble fløtt ned Ångermanälven var nemlig et sagverk som fra 1850-tallet lagde emner til trekasser for eksport til det lønnsomme engelske markedet: AB Box. Etter at sagverket brant ned i 1890 ble plassen solgt og et dampdrevet kraftverk ble bygd, bygningen som sto klar i 1912 er den som i dag huser destilleriet. Dampkraftverket ble snart utkonkurrert av vannkraft, men fram til 60-tallet var bygningen i bruk. Deretter forfalt den i tredve år før Mats de Vahl reddet den fra riving i 1991. Siden det har man lett etter en måte å skape arbeidsplasser og liv på stedet, fortrinnsvis en bedrift som ikke kan flagge ut til lavkostland når den blir en suksess, og whisky syntes å være en perfekt løsning. Mats og broren Per fikk med seg åtte andre entusiaster (blant dem guiden vår) og startet Box Distillery, og i 2010 startet destillasjonen.
Tidligere i år slapp Box sin første whisky, den treårige Pioneer, som jeg selvsagt har smakt og skrevet smaksnotater for.
Etter historieleksjonen fikk vi ta på oss skotrekk og komme inn i destillerilokalene. Vi fikk hilse på mølla (ikke en Portheus) og smake på malten. Den urøkte malten er svensk, den røkte kjøpte de før fra et belgisk malteri, nå kjøper de fra Simpsons i Skottland. Til lagring av malt har de fire siloer som hver holder 13 tonn.
Ved meskekaret fikk vi fortalt at de kjører to vann, det første på 5000 liter, det neste på 1300, som til sammen gir 6300 liter vørter. Dette tappes over i gjæringskarene der de tilsetter 5 kilo belgisk tørrgjær, som gir et fruktig, litt syrlig øl på rundt 7,5 % etter 2 døgn, men det får gjære ut i 3 døgn for på slutten dannes melkesyre som påvirker smaken positivt.
Så kjøres ølet gjennom washstillen og low wines kommer ut med en alkoholstyrke på 23 %. Deretter står spiritstillen for tur. De kutter fra hodet til hjertet etter 13 minutter for urøkt og 30 minutter for røkt, og fra hjertet til hale ved 67 % for urøkt og 60 % for røkt. Noe av det morsomste med å starte et destilleri selv må da være å finne ut av disse detaljene? Hvilken gjær, hvor lang gjæring, når skal vi kutte? I alt gir en destillasjon omtrent 320 liter, altså rundt 10 % av ølet.
Destilleringspannene er fra Forsyths og har vakker utsikt ut over Ångermanälven. Det kan nok bli varmt i rommet når destilleringen er i gang, men utseendemessig kan man ikke klage på arbeidsmiljøet på Box. De har separate tanker for røkt og urøkt sprit, slik at de unngår «forurensing» av den urøkte, det er nok en ganske smart løsning for et småskaladestilleri.
På en uke produserer de 5 ganger 640 liter sprit på 70 %, som vannes ned til 63 % før den fylles på fat. Årsproduksjonen er følgelig mellom 150.000 og 160.000 liter fylt på fat. Lagerhusene er ikke isolert på noen måte, så temperaturen varierer fra -30 til +30 grader gjennom året. Det lageret vi fikk se inneholder omtrent et års produksjon, i tillegg har de et større lagerhus ovenfor som skal ta omtrent seks års produksjon.
Da skulle serien være komplett. Bladnochs første tre tapninger fra Armstrong & Co: Bourbon Matured, Sherry Matured og i dag Lightly Peated.
Nese: Subtil røyk, vedfyrt badstue, vanilje og vaniljekrem. Med vann blir vaniljepreget sterkere, men minner mest av alt om lett brent vaniljesaus fra pulver som har fått stå i kjelen til dagen etter og koagulere. Det er noe kunstig intenst over vaniljen.
Smak: Emmen tresmak, vanilje og vått, morkent, litt brent treverk. Mer vaniljekrem med vann, litt lett røyka vaniljekrem.
Kommentar: Fordelen med å eie sitt eget destilleri er at man kan eksperimentere villt. Ulempen er at man, med mindre man har ubegrensede midler tilgjengelig, må tappe og selge resultatet av eksperimenteringen. En total katastrofe er ikke denne tapningen, men spesielt god er den heller ikke. Smaken er ikke så verst når vannet har dempet inntrykket av morkent treverk, men «ikke så verst» er ikke bra nok, og det er ikke et snev av kompleksitet her. Det er drikkelig, men bare med et nødskrik.
Her er altså sherryvarianten av tapningene Bladnoch slapp i 2008. Bourbonvarianten finner du her, Lightly Peated følger.
Nese: Smørbukk og tørkede tranebær, hint av eik. Vann henter fram gule blomster og kvae, men hovedinntrykket er fortsatt karamell.
Smak: Karamellsaus med et hint av brent gummi. Noen som har vært uforsiktige med hvilket redskap de rørte i det varme sukkeret med? Brentsmaken blir tydeligere med vann, men mister litt av gummipreget.
Kommentar: Her er det ikke spart på fatpreget. Når jeg smakte disse tre tapningene første gang mener jeg at jeg foretrakk bourbonvarianten, det har endret seg. Det frister definitivt mer å drikke mer av denne. Samtidig er det ikke akkurat noen stor stjerne. Den unge alderen er kamuflert av fatet og det smaker og lukter mest karamell, ingen videre kompleksitet å spore, men det er ganske godt og jeg kunne fint tatt den med som kosewhisky på hytta.
Denne åtteåringen ble lansert i 2009 og er den første generelt tilgjengelige tapningen fra Armstrong & Co fra Bladnoch. La oss se om den er mer moden enn seksåringen.
Nese: Sprit, sitron, syrin, vanilje og malt. Med vann får jeg litt melne, men likevel syrlige epler, lyng og krattskog.
Smak: Vaniljen er tydelig, malten gjemmer seg litt bak. Tørt treverk og gjærdeig. Med vann blir den fruktigere; sitron og epler. Eikebitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Egentlig drikkelig på 55 %, men om du skal ha i vann, ha i mer enn noen dråper, for med bare noen dråper blir den litt i overkant fyrrig. Kjemi er rare greier, men man frigjør tydeligvis noe fusel eller noe.
En lett whisky, og fortsatt har den noe ungt over seg, men denne er langt mer lovende enn lillebroren.
Legg forøvrig merke til de fine fargene reflektert i flaska på bildet over. De skyldes at jeg gikk ut på verandaen for å ta bilde, og vi har himmel som ser sånn ut i kveld:
Etter at Raymond Armstrong tok over Bladnoch tok det noen år før han hadde egendestillert whisky å tappe. I 2008 slapp de tre tapninger, hvorav dette er en, de to andre var Sherry Matured og Lightly Peated (og smaksnotater følger selvsagt for de også). Nå er jo destilleriets fremtid atter en gang i det blå, vi får håpe en seriøs kjøper dukker opp, for at det kan produseres god whisky på Bladnoch er det liten tvil om.
Nese: Ung sprit. Sitrus, særlig sitron og et litt kjemisk preg, som tilsamme leder tankene inn på sitronduftende vaskemidler. Det ligger også noe blomsteraktig og lurer. Med vann dukker vaniljepreget opp og jeg får sterke assosiasjoner til den sitronsmakende vaniljekremen vår lokale italienske café er glad i. Jeg er ikke like glad i den i kaker (jeg synes vaniljekrem skal smake vanilje), men i whisky er det ikke helt dumt. Desverre skjemmes lukta litt av en litt emmen sødme og et hint av fjøs (sannsynligvis fusel som ville forsvunnet med lenger lagring).
Smak: Malten er tydeligere på smaken, men hovedinntrykket er også her ung sprit. Vaniljebitterhet og lett eikepreg også. Med vann blir den litt udefinerbart bedre.
Kommentar: Dette er ikke vondt, men det er ikke voldsomt god reklame for Bladnoch heller. Først og fremst er 6 år tydeligvis for lite for denne spriten, men jeg synes også at det mangler litt i form av kompleksitet som pleier å være der også i ung alder på ting som skal utvikle seg til å bli strålende.
Destillert 14. desember 1973, fat nummer 15933. First Cask er en tapningsserie fra Direct Wines Ltd.
Nese: Sitron og sitrongress, stikkelsbær og eik. Med vann får jeg assosiasjoner til jasmin og litt røkelse, men det er fortsatt mye sitron.
Smak: Eik, røsslyng og litt emmen frukt. Bitrere med vann, men også mer vanilje og friskere frukt.
Kommentar: Det må jo være et bourbonfat dette her, og jeg vil tro det har vært sånn middels aktivt. Ganske god, men ikke sånn at jeg kommer til å sørge når flaska er tom, noe som sannsynligvis blir senere i kveld. Nok en slant unnagjort.
‘Gleaming’ er kode for Glenkinchie, som Diageo ikke tillater at uavhengige tappere skriver navnet til på etiketten. Denne er destillert august 1973 og tappet mars 2001 og fatet ga 318 flasker, så begrunnet gjetting vil tilsi et hogshead og da er sannsynligheten for bourbonfat stor.
Nese: Stikkelsbærbusk, honningmelon, tørt treverk og kandiserte appelsiner. Med vann kommer marsipan og gule epler.
Smak: Svart pepper og tørt treverk, vanilje og appelsin. Malten bryter gjennom med vann, ellers er det mye av det samme, men jeg får mentol på ettersmaken.
Kommentar: Hissig på 50 %. En ganske spennende Glenkinchie, den var enda mer uvanlig den gangen vi kjøpte den, siden standard Glenkinchie da var virkelig kjedelig. Uavhengig tappet Glenkinchie er fortsatt en sjelden vare, så vi er litt uvillige til å tømme denne, men jeg tror nok vi bør helle over på mindre flaske om ikke så lenge.