Nese: Kinakål (den var ny), fruktig, men litt rare frukter, som stjernefrukt og kumquat. Grønne epler og malt. Med vann blir den syrligere, og balanserer hårfint mellom “frisk og fruktig” og… silo? Solo som nettopp er helt opp i glasset (kullsyre og appelsin). Litt mynte, jeg tenker på tannkrem. Etter en stund i glasset lukter det plutselig Bamsemums.
Smak: Grønne epler og epleskall, fusel, malt og murstein. Med vann får den et ubehagelig bittert preg.
Kommentar: Usannsynlig mye som skjer, og nesa er både spennende og (stort sett) god, men smaken faller gjennom og med vann er den udrikkelig (og nei, man kan faktisk ikke drikke nysprit på full styrke. Smake, ja, men ikke drikke).
Nese: Sukkertøystang med rabarbrasmak. Sukkerspinn og pepperkaker. Kokesjokolade, rosiner og lett, lett røyk. Med vann utvikler den nellik, kardemomme og kaffebønner.
Smak: Mørk sjokolade, ingefær og nellik. Mye det samme med vann, men også litt vanilje og plommesyltetøy. Det bitterpreget jeg forbinder med Springbank er der, men er balansert av sødme og kompleksitet og er derfor ikke forstyrrende.
Kommentar: Dessertwhisky. Denne hadde jeg gjerne kjøpt en flaske av om den ble gjort tilgjengelig, en av de beste Springbankene jeg har smakt.
Nese: Eik og vanilje, malt og appelsinmarmelade. Lakris og appelsinskall, jeg hadde nesten sagt humle. Dessuten sitron, bærbusk og bringebærdrops.
Smak: Der er bitterheten tilbake. Eik, hint av lakris og bitterhet. Mye det samme med vann. Litt tydeligere eik og noen hint av fersken, men mest bitterhet.
Kommentar: Flott nese, ikke udrikkelig, men alt for mye bitterhet på smaken til å være god.
Etter noe forvirring angående plassering av både Tevsjö og Gammelstilla hadde vi stor tro på at vi skulle finne Mackmyra uten problemer, siden vi hadde kjørt forbi dette skiltet dagen før:
Vi svingte følgelig av mot Hagaström, og kjørte rett forbi Mackmyra uten å legge merke til det… Når vi fikk bange anelser og snudde oss så vi straks hvor vi skulle, men fra den siden vi hadde kommet var det trær som sperret utsikten til Mackmyra Whiskyby.
Vi hadde en avtale med Angela D’Orazio, Mackmyras Master Blender, som vi begge har truffet før, blant annet var jeg på smakingen hennes på en av de første Oslo Whiskyfestivalene når hun presenterte Mackmyra fra småfat (lenge før Preludium først ble sluppet). Siden Mackmyra har en streng aldersgrense på 15 år for å få komme inn på destilleriet for omvisning klarte vi heldigvis å overtale Angela til å ta to runder, en med hver av oss voksne, mens den andre ventet utenfor med ungene og plukket blåbær, som skogen beleilig nok var full av.
Jeg var først ute, og turen gikk først opp til «skogslageret», som er bygd for å skjules i terrenget med gress på taket. Skogslageret er Mackmyras nyeste lager, og de bygger på med en ny modul for hvert 1000. fat.
Det er noe med småfat, man kan bli ganske fristet til å ta med seg en par under armen når man går…
Etter lageret fikk vi ta en titt på «rökanläggningen», som rett og slett er bygd i en gammel shipping container. At det funker kan man jo lett bedømme ved å ta seg en smak av en Mackmyra Svensk Rök, for eksempel.
Så var det inn i selve destilleriet, og dette hadde vi gledet oss til. Det er alltid gøy å se et nytt (for oss) destilleri fra innsiden, men Mackmyra er likevel noe for seg selv, siden det er konstruert med gravitasjonsprinsippet. Det betyr for det første at destilleribygningen er HØY.
Vi startet turen med å ikle oss grå labfrakker og labbe opp til øverste etasje. Her er det en viss utsikt.
En maltheis transporterer malten opp til toppen av destilleriet. Her slippes malten ned i mølla, som altså er det første leddet i prosessen som har fått pass i høyblokka.
Deretter «faller» gristen ned en etasje til meskekaret, tilsettes vann og vørteren kan ekstraheres. Den renner pent og pyntelig ned en etasje til, til bryggekarene, der den tilsettes gjær og får bli til øl. Så er vi klar for den morsomme biten, det vil si destillasjon. Mackmyra har lekre, tradisjonelle stills av den skotske typen.
WashstillSpiritstill
Her, eller rettere sagt i etasjen under den bildene av stillsene er tatt fra, finner vi en ting til som er unikt for Mackmyra (meg bekjent). Det gamle nordiske begrepet for den dingsen spriten renner gjennom for inspeksjon, «the spirit safe» i Skottland, er nemlig spritklokke. Og spritklokker er nettopp hva Mackmyra har.
Man får lyst til å gni seg i hendene og bryte ut i et «Ahahahahaaa» i beste gal vitenskapsmannstil på dette punktet, faktisk. Labfrakken hjelper ikke.
Ikke lenge etter besøket ramlet jeg over et bilde fra Romedal brenneri, av deres spritklokke. Det kan sees hos Digitalt museum.
Hadde vi vært på ferie uten barn hadde vi nok sørget for å få booket oss en middag med tilhørende smaking i restauranten. Som det var siklet vi litt over baren.
Jeg som ikke kjører fikk også et par kjappe smaksprøver, men nå begynte tålmodigheten til selskapets yngre deltagere å svinne hen, så jeg måtte glatt konstantere at det fikk bli med et par kjappe. Mackmyra Midnattsol har jeg smakt igjen under bedre forutsetninger senere, men her følger inntrykket av de to andre:
Mackmyra Moment Bärnsten (flaske 1550 av 1550…!) 49,8 % luktet av appelsinskall, eik og timian og hadde hint av røyk på nesa. Den smakte eik, appelsinskall og mørk sjokolade.
Mackmyra Moment Malström 46,4 % luktet eik, kald stein og aske, og smakte lett bittert med litt fuselpreg (av den gode sorten), og dessuten honning, frukt og aske.
Jeg hadde gladelig tatt meg en durabelig dram av hvilken som helst av dem og forskanset meg i et hjørne, men var nødt til å takke pent takk for turen og pakke familien i bilen for neste etappe av Tour de Suède i stedet (det var vår siste morgen i Gävletraktene). Det var også det siste destilleri- eller bryggeribesøket, så da kan jeg utrope meg ferdig med rapportene, bare et halvår etter turen. Akk ja.
Destillert april 2000, lagret 6 år på refill bourbon og så 6 år på nye eks-calvadosfat, tappet i oktober 2012.
Nese: Gammledagse fylte drops, lett hint av Kongen av Danmark. Syrligere med vann, sitronlund og litt malt.
Smak: Tydelig (men ikke overdøvende) røykpreg på smaken, sammen med plommesyltetøy og litt trelakk. Også smaken blir syrligere med vann, og jeg får litt assosiasjoner til umodne stikkelsbær og eplekart.
Kommentar: Denne likte jeg ganske godt, det at det er brukt et utradisjonelt fat skjærer på ingen måte med whiskyen og det hele opptrer harmonisk og uten noe skrikende «finish»-preg. Tar gjerne en dram til, og når det gjelder meg og Springbank er det slett ingen selvfølge.
Hazelburn er en av tre destillat-varianter produsert ved Springbank, og er urøyka (tilnærmet 0 ppm) og trippeldestillert. Denne er destillert april 2003, tappet 23. mai 2013, og har vært lagret på en first-fill bourbon barrel.
Nese: Sitron, nyklipt gress, vanilje. Med vann får sitronene følge av grønne epler og korianderfrø.
Smak: Starter med en litt uggen tone, eik og vanilje, men går over til brioche med sitronkrem i avslutningen. Med bare litt vann forsvinner det ugne, og jeg sitter igjen med skarpe eiketoner, hvetebakst og sitronskall.
Kommentar: Det er noe med Springbank-produkter og disse skarpe, litt bitre tonene på smaken, altså. Nesa på denne er veldig god, men smaksbildet ødelegger.
Tappet i 2012, fra et bourbon hogshead, fatnummer 20.
Nese: Bringebærdrops og bruspulver (spesifikt sånn som kom i små plastflasker formet som forskjellige frukter). Under ligger det noe svidd, røykaktig og lurer. Eik lukter det også. Vann har ingen nevneverdig effekt på lukta.
Smak: Vanilje, eik og bringebær. Med vann blir det mer bringebærmuffins med vaniljekrem. Skikkelig dessert.
Kommentar: Denne er slett ikke så dum. Overraskende frisk for alderen (17-åringen hadde mer «nå fikk den nesten ligge for lenge på fatet» over seg), og en utmerket erstatning for dessert.
Destillert september 1994, tappet desember 2011 i ‘Advance Sample’ serien, altså i 20 cl flasker.
Nese: Plommesyltetøy, vanilje og lemon curd. Noe krydder er det også, kanel og koriander, tror jeg. Med vann kjenner jeg litt grønne urter, det lukter litt urtesalt, faktisk. I tillegg kommer det toner av gummi, men de heller mot lakris (og lakrishubbabubba).
Smak: Plommesyltetøyet er der, men eika er mer merkbar på smaken. Den svidde innsia av fatet er første assosiasjon, og når jeg har svelget henger det igjen en preg av tørr eik på tunga. Med vann får den et skarpt, litt vaskemiddelaktig preg. Noe lakris finner jeg på smaken også, men den litt parfymerte, skarpe tonen ødelegger.
Kommetar: Flott på nesa, mer kompleks enn forventet (nå har jeg drukket begrenset mengde Glenturret, det er ikke så mange tapninger tilgjengelig), men en veldig uheldig utvikling på smaken med vann. Når jeg heller opp resten av smaksprøven for å se om det går greit å drikke den uten vann kommer vaskemiddelpreget tydelig fram også på full styrke, så desverre blir konklusjonen på denne: Ikke drikkelig.
Bowmore Tempest er en såkalt «small batch release», det vil si at selv om «oppskriften» er den samme – Bowmore lagret i first fill bourbonfat i litt over et tiår i Bowmores varehus 1 som ligger helt nede ved sjøen – gjøres det ikke nødvendigvis noe utover det for å få hver nye batch til å ligne den forrige. Batch 4 er tappet i 2012.
Nese: Appelsinmarmelade, bråtebrann, gammeldags smie, tjærebrenning, rustent metall.
Smak: Det smaker smie. Metall, rust og esse, innrøyka trestokker i taket. Også noe fruktig og vegetalsk, furukvist og appelsinskall? Vann henter fram gjærdeig og rosmarinkvaster.
Nese: Kinakål (den var ny), fruktig, men litt rare frukter, som stjernefrukt og kumquat. Grønne epler og malt. Med vann blir den syrligere, og balanserer hårfint mellom “frisk og fruktig” og… silo? Solo som nettopp er helt opp i glasset (kullsyre og appelsin). Litt mynte, jeg tenker på tannkrem. Etter en stund i glasset lukter det plutselig Bamsemums.
