Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Marsipan og salt lakris, røyk, noe vegetalsk. Med vann kommer vanilje og litt farmyard, lær, våt hund, jod.
Smak: Røyk og jod, og sitrus som krasjer HELT med røyken. Med vann jod og røyk.
Kommentar: God, men krasj, men god. Litt abvivalent til denne, den første slurken var rett og slett litt ubehagelig, for den er så totalt ubalansert, men når jeg hadde kommet over det smakte det jo slett ikke vondt. Men likevel blir det ikke fulltreff på denne måten.
Det er ikke så lenge siden jeg smakte denne sist, men siden den var dram to i NMWL Trondheims Laphroaig lineup skrev jeg nye notater uansett.
Nese: Knekk, røyk, kirsebærkompott. Med vann dukker lakris opp.
Smak: Søtlig, tørr røyk, søt pipetobakk. Med vann kommer lakris også på smaken.
Kommentar: Minst god av de fem vi smakte. I en annen lineup hadde den kanskje gjort det bedre, men jeg var jo ikke direkte overstrømmende sist heller. Ingen grunn til å lete etter denne på auksjon; kjøp heller en annen Laphroaig.
Laphroaig er 200 år i år, noe de selvsagt har feiret. En av jubileumstapningene er en «gjenskapt» 15-åring, til glede for de som savner tapningen fra 80-tallet (den ble erstattet med en attenåring for noe tid siden).
Nese: Kald, litt sur røyk, solbærkratt, bruspulver, appelsinlakris, skifer, våte steiner i fjæra. Med vann er det fortsatt mye å lukte, men mye det samme.
Smak: Brent solbærkratt.
Kommentar: Overraskende komplisert på nesa og dessuten ganske god. Dette var første drammen i en fem-drams lineup i NMWL Trondheims desembermøte, og jeg hadde problemer med å gå videre til neste glass fordi det var så mye å henge seg opp i på nesa på denne. Om den ligner på den gamle femtenåringen vet jeg ikke, men gjør den det forstår jeg at folk savner den. Den er nok utsolgt nå, ellers skulle jeg gjerne hatt meg en flaske.
Farge: Mørk rav, rosinaktig
Nese: Fruktkompott, rosiner, eik. Svidd gummi med vann, kandisert appelsin, sykkelslange, sukat.
Smak: Svisker, svidd gummi, gammelt lær. Det blir litt bedre med vann, faktisk, men det er fortsatt den svidde gummien som er mest fremtredende, også på ettersmaken. Noe fatbitterhet her også, så helt ung er den nok ikke. Bitter sjokolade, sitrus av noe slag.
Kommentar: Med nok vann ble den nesten drikkelig. Ellers er nesa ok, det er smaken som knekker meg. 50 + % (selv om jeg overvurderte gårsdagens), minst 20 år, sannsynligvis Speyside igjen. Litt fristet til å tippe Glenfarclas igjen, men det er vel lite sannsynlig?
Fasit: Glengoyne, ja, det burde jeg jo ha tenkt på. Det er så lite destilleripreg igjen i alt fatet at det bare er å tippe på the usual suspects, men Glengoyne er jo opplagt en av dem. Denne er da fra 1986 og er – tada – fra en sherry butt. Hele 54,2 % og nøyaktig 20 år gammel.
Farge: Mørk rav med et rødt skjær
Nese: Julekake, tørket frukt, lær og mørk sjokolade. Appelsinmarmelade, nellikspiker og brent sukker med vann. Brent gummi med litt mer vann. Kanel og kardemomme, vørterkake.
Smak: Lett brent gummi, mørk sjokolade. Bitterstoffer dukker opp med vann, brent sukker og melkesjokolade i bakgrunnen.
Kommentar: Rimelig alkoholsterk, med tanke på at sherryfatet (for det er det nok) har en tendens til å kamuflere alkohol. 50-55 %, kanskje. Lukter godt, men jeg blir ikke venner med smaken, hverken med eller uten vann. Tror vi skal opp i åra på grunn av bitterheten. 20ish, eller mer. Sannsynligvis Speyside, siden det er der slike «sherrybomber» som regel kommer fra, men det kunne vært f.eks. Old Pulteney der spriten overdøves av fatet. Glenfarclas virker som et sannsynlig alternativ dersom Speyside er riktig.
Fasit: Det var det, gitt. Men dobbelt så gammel som jeg tippet, og hakket svakere. Glenfarclas 40 år, på 46 %, tappet i 2010. Ja, udrikkelig var det jo ikke, men det er vel ingen bombe at jeg ikke ville betalt for en hel flaske.
Farge: Strågul
Nese: Bittert fatpreg, pæreskall, spritstikk. Når vannet får dempet spritstikket kommer det til vanilje og tranebær, og bitterheten demper seg også.
Smak: Pæreskall, fersken, nøtter. Mer bitterhet på smaken med vann, eikefatsbitterhet i rikt monn, det er vanskelig å konsentrere seg om så mye annet. Det er frukt her, litt aprikossyltetøy og litt veldig bitter appelsinmarmelade.
Kommentar: Eks-bourbon. Sannsynligvis med noen år på baken, 20ish? Alkoholsterk, også. nærmere seksti. Og… Speyside? Highland? Det ringer ingen bjeller, men jeg føler vel også at fatet har tatt litt overhånd. Ikke helt min kopp te.
Fasit: Like greit at jeg ikke begynte å nevne destillerier, for jeg kunne holdt på en stund før jeg hadde kommet til Banff. 1976 og tappet i 2010, så den er hele 34 år gammel, tappet av Gordon & MacPhail, men bare 43 %, jeg kunne ha sverget på at den var sterkere. Og refill sherry. Ja, ja, i det minste var det refill, ikke first fill.
Farge: Lys rav
Nese: Vanilje, mye sprit, av en eller annen grunn får jeg sjøhus-assosiasjoner, noe med treverk og hint av tjære og kanskje litt salt? Vann henter fram formkake, sitrus og ananas, men også krydder og lett røyk.
Smak: Mye sprit, men noe på smaken også får meg til å tenke på sjø og båt, uten at det er direkte «sjø» eller tang eller noe sånt. Drivved, kanskje? Vann åpner for søt fruktighet, og noe som enten er et hint av røyk eller fatkrydder – eller begge deler.
Kommentar: Høy alkoholstyrke (eller lite fatpreg som kamuflerer), rundt 60 %. Ikke helt ung, sene tenår? Bourbonfat skulle jeg tro, eller en blanding, siden det ikke er så ensrettet. Men hvor fra? At jeg tenkte på sjø får meg jo til å lure på om det er kyst, men samtidig tenker jeg Speyside, så kanskje jeg skal fokusere på tre snarere enn salt? Ok, Speyside. Ingen anelse om hva. Men godt er det. Faktisk tror jeg den slår gårsdagens og halser opp i tet.
Fasit: Neppe verdt prisen. Auchroisk 20 år gammel Special Release. Riktignok tappet i 2010 før ting tok helt av, så om man hadde kjøpt den da, kanskje likevel. For dette var virkelig godt, en av de bedre special releasene jeg har smakt. Men den trengte vann.
Farge: Strågul
Nese: Grillet kjøtt, lyng, spisskumen. Frisk frukt med vann, muligens grillet frisk frukt… Ananas og epler eller noe sånt. Litt støv og fortsatt spisskumen.
Smak: Eikeplanker, maltsødme, et blaff av røyk, karve. Frukt også på smaken med vann, epler og epleskall, bitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Dette tror jeg er destillert i Campeltown, selv om jeg ikke helt klarer å sette fingeren på akkurat hva det er som får meg til å tro det. Minst 46 %, men jeg tror sterkere, 50+? 12-14 år gammel og vel, skal vi si Springbank, da?
Fasit: Det var det IKKE, nei. Det eneste jeg traff på var styrken, og forsåvidt fattypen, men jeg glemte å skrive noe om det, så da hjelper det jo lite. Longmorn 1985 fra Adelphi, 27 år, refill eks-bourbon og 53,2 %. Men god var den, faktisk er det nok ganske klart favoritten min i kalenderen så langt (og nå er det ikke så lenge igjen).
Farge: Rav
Nese: Plomme i madeira, mørk sjokolade, appelsinmarmelade. Mer eik med vann, men også krydder som nesten river i nesa. Chili? Appelsin i bakgrunnen.
Smak: Heftigere spritpreg enn ventet fra nesa, plomme i madeira, eik, rosiner. Vann henter fram mer eik og eikebitterhet.
Kommentar: Dette må vel være sherryfat, jeg får neppe noen poeng for å konstantere det. Relativt heftig alkoholprosent, men jeg foretrakk både smak og lukt uten vann. Enten ikke veldig gammel eller ikke veldig aktivt fat, siden det ikke er noe hint av gummi. Men vi går for ikke veldig gammel, tror jeg. Speyside? Kan det være nok en Glendronach?
Fasit: Ok, helt på jordet var det vel på en måte ikke, siden jeg var i Speyside, men 32 år gammel Glenlivet fra hogshead (altså nesten sikkert bourbon) var vel ikke akkurat heeeeelt det jeg resonerte meg fram til, kan du si. Akk ja. Burde skjønt det på mangelen av gummi og tilstedeværelsen av bitterhet at vi snakket om gammel bourbon. Bedre lykke neste gang.
Farge: Rav
Nese: Tørket aprikos, støvete melkesjokolade. Bitterhet på nesa med vann, litt sitrusaktig oppvaskmiddel.
Smak: Eik, marmelade, bitter på ettersmaken. Bitterheten blir mer framtredende med vann, i bakgrunnen er det frukt, aprikossyltetøy og kanskje julekake.
Kommentar: Nei, denne blir jeg ikke helt venner med, gitt. Jeg tror det er sherryfat, men neppe first fill, ganske gammelt – over tjue – og Speyside. Hiver ut Glenfarclas som vill gjetting. Helt udrikkelig er den ikke, men jeg synes ikke det er godt heller.
Fasit: Auda. Adelphi Liddesdale no 4. Det var skuffende. Ikke fordi jeg bommet (selv om det selvsagt også er litt skuffende), men fordi den ville jeg forventet å like. Liddesdale er vel en serie jeg har trodd jeg kunne kjøpe usmakt, nå må jeg revurdere det.