Nese: Klar lukter den friskt av sitrus og hvite blomster. Med gjær får den et (for meg) tydelig vokspreg på nesa, av det gode slaget.
Smak: Tørt og syrlig, med sitron og lett limepreg klar. Syrligheten dempes noe når gjæren ristes ut og også på smaken blir den litt voksaktig, og litt kjeksaktig.
Kommentar: Litt for heftig syrlighet i kombinasjon med boblene, men en fin og frisk aperitif klar. Med gjærrester er den mer avrundet, akkurat som jeg opplevde med den andre colfondoen. Da blir den mer behagelig å drikke, men samtidig hakket tammere i dette tilfellet. Her må jeg prøve meg fram, skjønner jeg. Kanskje jeg skal grave fram litt ost og teste til? Dette er i alle fall en spennende vintype som jeg definitivt skal teste fler varianter av.
Nylig delte en av mine svenske Facebookvenner et bilde av et vinglass med noe som så mest ut som ufiltrert lyst hveteøl, men som han skrev var prosecco. «Tåkete prosecco, den var ny,» tenkte jeg og spurte hva i himmelens navn han egentlig drakk. Sånn var det jeg oppdaget konseptet «col fondo», der den siste gjæringen skjer på flasken slik at det blir gjærrester værende i det ferdige produktet.
jeg hev meg raskt over Vinmonopolets nettsider og kunne konstantere at vi har hele seks å velge mellom her på berget. Jeg bestilte to litt på måfå (ok, da, med et halvt øye på importør og pris), og i kveld har jeg tenkt å teste den ene. Et sted leste jeg at man skal dekantere vinen og la litt være igjen i flasken sammen med sedimentene «to be enjoyed separately». Importøren av denne, derimot, sier «vend flasken før åpning». Jeg skal gjøre litt både og, først glass helles av uten «grums», og så vender jeg flasken (med egnet kork satt på først, selvsagt).
Før vending
Casa Belfi Colfòndo Anfora 10,5 %
Farge: Blek gyldengul. Ingen merkbar tåke i første glass. Tydelig tåke etter vending, lekkert ugjennomsiktig. Farge omtrent som ufiltrert lyst hveteøl.
Nese: Mineralsk, litt skiferaktig, grønne epler og salt. Mineraliteten blir om noe tydeligere etter vending, og jeg synes også det dukker opp litt appelsin.
Smak: Vel, søt er den ikke! Syrlig, sitron, hvite blomster, umodne Granny Smith og lett anslag av stein. Etter vending er smakene mye av de samme, men det er helt klart noe mer her, noe tørt, lett mineralsk, steinstøvaktig.
Munnfølelse: Dekker munnhulen med en fin tørrhet.
Kommentar: Jeg satt og ønsket at mer av mineraliteten fra lukta gjorde seg gjeldende på smaken før vending, det ble litt mye sitron/syre og litt lite «tørrhet», synes jeg. Men med grumset godt blandet ut i vinen er konklusjonen en annen, sedmimentene har dempet den verste «surheten» og tilført noe mye mer interessant. Konklusjonen: Her blir det mer col fondo i tiden framover.
Billig-champagne! En Mona tipset om her nylig, og en grei en å plukke med seg når jeg var på utkikk etter bobler til MGP-finalen (bobler må man ha!). Vinen har i følge polet denne sammensetningen: Pinot Noir 60%, Pinot Meunier 30%, Chardonnay 10%.
I anledning dagen
Nese: Gule epler. Noe som minner om appelsin og appelsinskall.
Smak: Frisk og tørr, vinterepler og sitron.
Kommentar: God, og helt utmerket til den nette sum av 229 kroner, men jeg savner kanskje noe oomph, og ikke minst autolysepreget. Både Mona og polet skal ha det til at det er kjeks på nesen, men jeg kan ikke si at jeg kjenner det, og i alle fall ikke i tilstrekkelig grad. Likevel, til den prisen skal du ikke se bort fra at den havner i handlekurven igjen en dag.
Denne dukket opp på vinlotteriet forrige uke, og når jeg vant og fikk velge først var det liten tvil om hvilken flaske som skulle med meg hjem. Jeg mener: Amerikansk Riesling? Spennende!
Nese: Friskt og litt skarpt av epler, sitrus og noe mineralitet ( jeg synes det lukter litt salt og bittelitt petroleum).
Smak: Grønne epler, sitron og appelsinskall.
Kommentar: Snadder. Det lille bittet av bitterhet på smaken gjør seg, for det balanserer på sett og vis syrligheten.
I dag er jeg forutintatt. Ikke om den enkelte vin, vel til en viss grad, men nå har jeg fått Arve til å servere dem blindt, men om druen. Jeg liker Riesling. Jeg pleier i alle fall å like Riesling. Så får vi se, da.
Fasit: C B A
Vin A: Molitor Zeltinger Sonnenuhr Kabinett 2013
Nese: Gule epler og petroleum.
Smak: Sitron, litt stikkelsbær og skifer. Etter å ha smakt de andre smaker den også grapefrukt.
Munnfølelse: Slank, men rimelig intens, i alle fall er syrligheten det.
Kommentar: God, men med litt stor overvekt av sitron og syrlighet på smaken.
Vin B: Ehlen Erdener Treppchen Spätlese 2011
Nese: Det lukter rett og slett bensinstasjon. Litt stearinlys også.
Smak: Petroleum, haribo fersken og kunstig appelsinsaft (sånn lagd fra pulver).
Munnfølelse: Fyldig, men ikke veldig intens.
Kommentar: Trenger du et eksempel på hva “petroleum” i vin betyr, kjøp denne.
Vin C: Mantlerhof Wieland Riesling Reserve 2013
Nese: Mineraliteten her går mer mot plast, ellers noe fruktighet, men den er litt anonym.
Smak: Grønne epler og kunstig eplesmak,
Munnfølelse: Fyldig, det som sitter igjen ligner mye på det litt intense eplesyrlige som sitter igjen etter en skikkelig eplemost. Middels intens.
Kommentar: Nesten overdrevet eplepreg, men den er på mange måter ganske god. Jeg skal teste den til ost, tror jeg.
Det var tre veldig forskjellige viner, langt mer forskjellige enn jeg hadde ventet. I dag likte jeg nok C best, selv om jeg tror den vil tjene på å drikkes sammen med mat av noe slag. B var for intenst petroleumsaktig på nesen og for søt og kunstig fruktsmakaktig på smaken. A likte jeg i utgangspunktet, men den er hakket for syrlig/lett bitter på smaken til å være god i lengden.
Jevnt over er jeg vel litt skuffet, og det er interessant at jeg med såpass velvillig innstilling i utgangspunktet ikke fant mer å bli begeistret for. Kanskje enda rarere er det at jeg har drukket både Molitolen og Ehlenen før og likt dem bedre enn jeg gjør nå. Dagsform? Ikke helt innstilt på hvitvin? Det er mulig jeg burde hoppe fram til rødvin og så ta opp hvitvinstråden igjen litt lenger ut på sommeren?
Visste du at det var Verdens Mabec-dag i dag, 17. april? Ikke jeg heller, før jeg leste om det på Godt i glasset, men det slo meg som et passende utgangspunkt for fredagens vinshopping.
Farge: Tydelig fiolettskjær i det røde.
Nese: Blåbær og litt kirsebær, litt tørt, jordaktig preg,
Smak: Blåbær, litt mørk sjokolade og hint av lakris. Syrlig.
Munnfølelse: Tørrhet i hele munnhulen og god fyldighet.
Kommentar: En helt grei fredagsvin. Kan fort bli kjøpt igjen.
Dagens vin ble anbefalt på iglasset som påsketips som var tilgjengelig på de fleste pol (og med mine planleggingsevner når det gjelder vinkjøp er det en fordel).
Farge: Dyprød med et hint av lilla.
Nese: Lær, røde bær, syre og noe krydder.
Smak: Tørre tanniner, røde bær, lær.
Munnfølelse: Tanninene dekker munnhulen, ellers er den kanskje litt lettere enn jeg egentlig kunne ønske.
Kommentar: God, men ikke helt fulltreffer for meg. Litt mye tannintørrhet i forhold til fylde og fruktighet.
Planen om å få Arve til å helle opp falt i fisk i kveld, da han er på jobb. Og selv om jeg ikke akkurat skjuler for åtteåringen at jeg drikker vin synes jeg vel at å få henne til å helle opp for meg var litt i overkant å forlange. Dermed må jeg møte også sauvignon blanc med mulig forutinntatthet. På den annen side var det ikke så stor prisforskjell på dagens to viner, begge nettopp de tapningene Ingvild nevner i boka, en Sancerre – klassikeren – og en fra New Zealand – utfordreren – bare 30,90 skiller dem prismessig, og når den billigste koster 146,- blir ikke 30 kroner så viktig.
Dagens to har faktisk litt forskjellig farge, Sancerren er merkbart gulere, nesten med et hint av fersken, mens den andre er klassisk hvitvinsfarget.
Fouassier Les Grand Champs Sancerre 2013
Nese: Stikkelsbærbusk. Jeg synes også det lukter rips (altså bærene, ikke busken) og dessuten sitron.
Smak: Frisk og syrlig, sitronaktig.
Munnfølelse: Det er vel mineralitet når det blir tørt på innsiden av kinnene, eller hva? I alle fall er det den effekten denne har. Middels intens, vil jeg si.
Kommentar: Joda, dette går an. Det jeg har å utsette er at jeg synes den blir for endimensjonalt syrlig på smaken. Det lukter så godt, så smaken skuffer rett og slett.
Twin Islands Sauvignon Blanc 2013
Nese: Solbærbusk og solbær.
Smak: Sitron, litt appelsinskall og solbærbusk.
Munnfølelse: Mindre tørrhetsfølelse med denne, men ganske intens er den.
Kommentar: Jeg hadde av en eller annen grunn ventet at utfordreren skulle være enklere enn klassikeren, men det synes jeg virkelig ikke den er. Det er mer dybde i smaken på denne og det er mye mer fristende å sjenke seg et glass til “for å få smakt skikkelig på den”.
Jeg er nok på gli, sauvignon blanc sjarmerer. Jeg føler likevel at det er noe som mangler, jeg tror det finnes mer der ute og at jeg ville gå glipp av noe om jeg slo meg til ro med dette. Skal vi følge datingmetaforen er det altså ikke fullklaff og jeg leter videre. Heldigvis kan man drikke flere typer vin uten å fornærme noen (så vidt jeg vet), så jeg kommer nok til å drikke sauvignon blanc igjen.
