Onsdag 18. mars skulle Monkey Brew åpne ølutsalget sitt på Nyhavna med brask og bram. Slik ble det ikke helt, brasken og brammen måtte droppes, men ølutsalget ble åpnet. Behørlige forsiktighetsregler er innført, maks to kunder inne i lokalet om gangen og desinfisering av kjøleskapshåndtak mellom hver kunde, for eksempel.
Skiltet over døra er svært flott, men kanskje noe anonymt på lang avstand? Se etter den grønne stripa på taket, du.
Adressen er Kobbes gate 10, og det skulle være greie muligheter for å parkere i nærheten, ellers går det jo buss (vanligvis) og det er bare en passe liten spasertur fra Solsiden.
Kjøleskapet er fylt med boksøl – maks 4,7 % naturligvis – når jeg var der (lørdag 21. mars var det Session IPA, Stargazer Smoothie Gose, Gravity Well Breakfast Stout og Apricot Sour å få kjøpt). I tillegg er det mulig å kjøpe øl på fat.
Merch må man ha. Det ble bare glass på meg, jeg hadde kjøpt t-skjorte også, men de var tom for alt utenom S og M, og så sterkt er ikke selvbedraget. Neste gang, kanskje?
Jorg Solheim sto selv for salget (og desinfiseringen).
IPA’en fikk stå i fred for meg, men jeg kjøpte noen av hver av de tre andre. Apricot Sour har jeg smakt før, de to andre smakte jeg i helga, og dere finner smaksnotater her:
Tallinn er en bra by for ølentusiaster, og kirsebæret på toppen av kaka, juvelen i kronen, den mest brilliante stjernen på himmelen og så videre er selvsagt Põhjala. Sist vi var i byen hadde de en hjemmesnekret «Speakeasy», denne gangen var det litt mer schwung over sakene.
Selskapet ble startet i slutten av 2011 av fire ølentusiaster. For å forberede seg på jobben besøkte de BrewDog (som vanlige turister, var guiden nøye med å understreke). Der kom de i snakk med Chris Pilkington som hadde jobbet for BrewDog noen år, og rekrutterte ham til stillingen som bryggmester. I 2013 lanserte Põhjala sitt første øl, Öö Imperial Baltic Porter (et øl som for øvrig fortsatt produseres, og som anbefales på det varmeste). Det første året opererte Põhjala som gjøkbryggeri, eget bryggeri sto klart i april 2014. Det viste seg fort at det var underdimensjonert, med fem gjæringskar på 2400 liter, og utvidelser måtte til, i løpet av de neste to og et halvt årene firedoblet de kapasiteten.
Nabobygget viser (foreløpig) hvordan tilstanden var før oppussing.
Til slutt hadde de vokst seg ut av lokalene i Nõmme-distriktet, og i 2018 flyttet de inn i nyoppussede lokaler i Kalamaja rett vest for Tallinn sentrum. Lokalene ligger i et forfallent industriområde som er i ferd med å regenereres, og i bygget har de ikke bare plass til bryggeri (og mulighet for utvidelse), men også et Tap Room.
Uteserveringen i andre etasje.
Flytteprosessen har tatt tid. De har flyttet ett øl av gangen, for oppskalering krever tweaking av oppskrift. Den første batchen ble brygget i desember 2018, det siste ølet ble flyttet i april 2019. Det siste ølet som ble brygget på gammelt utstyr fikk navnet As Good As It Gets (se smaksnotater nedenfor), og ble lansert uka før vi besøkte Põhjala (dvs uke 27).
Levninger fra tidligere tider preger fortsatt bygget.
I det nye bryggeriet har de to maltbinger à 25 tonn til basemalt. All malten kjøpes forøvrig fra utlandet. Basemalten kjøper de hovedsakelig fra Viking (Finland), som i sin tur kjøper mye bygg fra Baltikum, så det er det nærmeste de kan komme lokale leverandører.
Det nye bryggeriet er nærmest en helt ny verden, de har gått fra «oppskalert hjemmebryggeri» til hypermoderne industrielt bryggverk. Det betyr selvsagt ikke at de har gitt slipp på håndverksølfokuset, men det gjør det langt enklere å holde konsekvent kvalitet (og unngå feil som fører til at tusevis av liter øl må helles ut). De har for eksempel eget laboraturium, betalt av EU-midler.
Det moderne bryggverket har en energibesparende metode for å koke vørteren med humla, den sendes gjennom i batcher på ca 70 liter. Vanligvis koker de i mellom en og tre timer, det avhenger selvsagt av type øl. Bryggverket har også en egen enhet for tilsetting av bær og frukt og lignende, mens de i det gamle bryggeriet lagde «teposer» av damestrømper for å få til smakstilsetningene.
Gjæringskarene
Ti nye 10.000-liters gjæringskar står ved siden av fem små fra det gamle bryggeriet som har fått følge med på flyttelasset. En ny separator sørger for klart øl uten at man må vente på at bunnfallet skal bli nettopp bunnfall av seg selv.
Fatlagring har Põhjala drevet med lenge, og det er selvsagt satt av plass på lageret til fat i de nye lokalene også.
Framtidig Cellar Series?Tyktflytende saker…
Et moderne tappeanlegg avslutter produksjonslinja, det kan tappe 6000 flasker på en time når det går for fullt.
Ikke alt er automatisert, voksing av flasketoppene i Cellar Series foregår fortsatt på «gamlemåten».
As Good As It Gets
As Good As It Gets 17,5 %
Nese: Fruktig, vanilje, melkesjokolade.
Smak: Melke- og mørk sjokolade i skjønn forening. Vanilje i lassevis.
Kommentar: Lever i grunn opp til navnet sitt. Vi vitset litt tidligere under omvisningen med at Põhjala tydeligvis stjal den ene personen hos BrewDog som kunne å brygge Imperial Stouts og dette brygget bekrefter vel vårt inntrykk på den fronten. Men vi skal innrømme at tid og sted – og pris, ølet kostet 10 Euro for 25 cl – kan ha påvirket oss i positiv retning. Det var uansett gøy å få smake.
I første etasje er det butikk der du kan kjøpe både øl og t-skjorter og diverse andre reklameeffekter. I tillegg er det en liten bar, som fungerer som utgangspunkt for omvisninger og der smaksprøvene du får i forbindelse med omvisningen blir servert.
Omvisningen koster 10 Euro, og inkludert i den er fire øl og et smaksglass som du får beholde.
Vår utmerkede guide Karolina.
Omvisning forhåndsbookes og -betales enkelt via nettsiden: Pohjalabeer.com.
I andre etasje er «kranrommet», eller altså Tap Room. Det er innredet i passende røff industriell stil, men hakket mer forseggjort enn den hjemmesnekrede speakeasyen var.
Puben er «verified venue» på Untappd, og det er derfor mulig å snoke i ølutvalget på forhånd.
Det er nok å ta av, de har hele 24 kraner, hovedsakelig med eget øl, men også noen gjesteøl.
Maten er «Texas BBQ», med et utall mulige sides og snacks som man også kan plukke fra om man ikke er kjempesulten. Man kan jo for eksempel dele et lite utvalg av dem.
I vår flyttet Monkey Brew bryggingen fra kjelleren på Habitat i Olav Trygvasonsgate til noen gamle industrilokaler på Nyhavna. I forbindelse med Hendelser på Nyhavna hadde de åpent bryggeri, så vi svingte selvsagt innom for å ta noen bilder.
Bryggverket er kjøpt brukt fra Grim og Gryt (om ikke jeg husker aldeles feil) og medfører en vesentlig kapasitetsoppgradering. Det er jo hyggelig å være ettertraktet, men ikke fullt så hyggelig å ikke rekke å brygge nok til å tilfredsstille etterspørselen. Det var vel slik at fatene forsvant ut fra lageret så fort de var tappet før flyttingen, den situasjonen bør nå være bøtet på.
Hjemmesnekret uteservering
I tillegg til plass til større bryggverk og gjæringstanker har de selvsagt funnet rom for eikefat også i de nye lokalene.
Godsaker på rad og rekke
Nytt bryggeri gir mer kapasitet, og mer kapasitet gir nye muligheter. Den første store nyheten er tre øl i butikkstyrke på boks. De ble servert på Bryggerifestivalen, men lanseringen i butikk skjedde på Gulating i går (9. august).
Lekker rekke
Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å delta på smakingen, men fikk kjøpt de nye boksølene i alle fall.
Hoptopia Session IPA 4,7 %
Utseende: Stråfarget og tåkete.
Nese: Metallisk humlepreg med grapefrukt som sidenote.
Smak: Humle… Mindre metallisk enn på lukta, mer tørr-bittert, lett fruktig (mest grapefrukt og appelsinskall) og noe som nærmest minner meg om lakris.
Kommentar: Bedre enn forventet. Kornbruken (både havre og hvete i tillegg til byggmalt) gir kanskje en solidere base så humla ikke blir bare skarp og bitter? Likevel ikke min type øl, men objektivt kan jeg si at «it does what it says on the box»: Humledrevet øl på session-styrke.
Fruit is the New Hops Fruit Sour 4,7 %
Utseende: Blodappelsinjuice. Definitivt tåkete.
Nese: Syrlig og fruktig. Pasjonsfrukt og noe som er mindre lett å gjenkjenne sånn uten videre. Etter å ha lest på boksen lukter jeg plutselig både bringebær og mango, men jeg hadde neppe klart å komme opp med de ordene i en blindsmaking.
Smak: Syrlig. Jeg ville sagt sitrus, men nå har jeg jo lest fasiten. Pasjonsfrukt, men mindre entydig enn på lukta. Etterhvert kommer mangoen veldig tydelig på ettersmaken.
Kommentar: Igjen, «does what it says on the box». Et tvers gjennom solid produkt, skal du ha deg et friskt og syrlig øl kan du med trygghet plukke med deg denne (det kommer jeg til å gjøre).
Apricot is the New Hops Apricot Sour 4,7 %
Utseende: Tør jeg si… aprikosfarget? Og tåkete.
Nese: Joda, det lukter aprikos. Ikke så veldig mye syre å merke på nesa.
Smak: Mer syrlig en lukta. Til gjengjeld er aprikosen litt mindre tydelig, jeg får assosiasjoner til søte gule epler i tillegg. Og Haribo-fersken, om den hadde vært tilgjengelig i sur variant…
Kommentar: Vel, det var det med beskrivelse og realitet igjen. Jeg kan ikke krangle på den biten. Men jeg må nok si at jeg foretrekker «frukt» framfor «aprikos», både hva gjelder disse to ølene og sånn generelt egentlig, aprikos er ikke min favorittfrukt. Hva ølet angår mangler det litt syrlighet her, og aprikos er såpass søtt at mer syrlighet hadde vært et stort pluss. Jo lenger jeg kom ned i glasset, jo mer savnet jeg syrligheten fra det forrige ølet. Likevel, plukker du denne fra hylla fordi du elsker aprikos (i motsetning til meg) blir du neppe skuffet.
Jeg må nesten avslutte med et lite flashback, siden bildet dukket opp tagget med Monkey Brew i biblioteket mitt. Behold, gjæringstankene på Taps rett etter åpningen (bildet er tatt 18. april 2015). Tankene har vokst mer enn barna jeg hadde med meg, og det er ikke akkurat lite.
Fjord Bryggeri ligger i Vinjeøra i Hemne kommune, Sør-Trøndelag – omlag halvveis mellom Trondheim og Kristiansund – og består av nær 300 innbyggere. Grunnleggelse skjedde 7.april 2015 mens tilvirkningsbevillingen er datert 30.november 2015. Første offisielle brygging fant sted januar 2016 og senere på våren kom også bevilling på plass for salg ut fra bryggeriet.
Bryggeriet ligger nær E39 og er skiltet fra denne. I tillegg er de finne på de på de fleste ølfestivaler i regionen og andre festivaler og arrangementer i nærområdet. Sist sett på Bryggerifestivalen i Trondheim, og vil først helg i september være å finne på Buvik Ølfestival der de også står for festivalølet (en IPA).
Vinjefjord APA – 4.7% (Batch #4 – Flasket 9/4-16)
Ølet er oppkalt etter fjorden bryggeriet ligger ved og er bryggeriets signaturøl. Mosaic-humla er det som skal sette sitt preg på brygget.
Skummer mye i glasset og begynner også å boble over flaskekanten når den blir satt ned igjen. Legger seg etterhvert et tykt og godt skumlag over den gylde og uklare væsken. Lett og fruktig aroma med en litt fruktvannaktig og jordaktig smak. Hyggelig humlebitterhet som frisker opp. God og grei men uten den store fylden.
Snillfjord Hvete – 4.7% (Batch #1 – Flasket 14/2-16)
Snillfjord er nabokommunen til Hemne og også navnet på en fjord som er en avstikker fra Hemnfjorden. Hveteølet er av tysk type (ufiltrert og med minst 50% hvete) og humlet med Mittelfrüh.
Klar og ren ved første sjenking (har stått stille en stund) men med litt hjelp (av frigjort kunnsyre) ble noe av bunnfallet skutt oppover og vi får en erketypisk utseende hveteøl i glasset (gyldengul med solid skumtopp). Lett og elegant med ett lite bananpreg. Tørt og fruktig smak med et markant humlebitt i bakgrunnen. Fin, fyrrig og med både litt fylde og eleganse.
Hemnefjord – 4.7% (Batch #3 – Flasket 5/3-16)
Hemnfjorden starter i sundet mellom Hitra og Fastlandet, like ved Hemnskjela, og går inn til Kyrksæterøra, kommunesenteret for Hemne kommune. Ølet er en klassisk engelsk brunøl med East Kent Golding, noe som øyeblikkelig gir plusspoeng i boka mi.
Veldig ivrig på å komme ut av flaska og det tar et drøyt fem-minutt før jeg kaqn begynne å smake. Fin lys og matt brunfarge med fin farge på skumet. Tørre og typiske maltaromer med et lite fruktig tilsnitt fra tørket frukt – jeg har tanker mot engelsk julekake. Smaken er tørr og fruktig med tørket aprikos og korinter sammen med en god maltsødme. Grei fylde med tanke på styrken men den er i enkleste laget.
Härjedalens bryggeriaktiebolag (Härjebrygg) ble startet av fire venner som satte pris på godt øl. Starten var i mai 2014 med eksperimentell bryggeristart i august. De første to ølene var klare for sjenking i desember samme år (Härje og Lossen). I februar 2016 kommer lageren Mellankröket og i juni var alt klart for premiere på Systembolaget med salg i de to nærmeste utsalgene: Sveg og Funäsdalen.
Bryggeriet ligger i bygda Tännäs (9 mil østover fra Røros) som med sine 114 innbyggere ikke er av de største bryggeribyene i Sverige, men kan by på skisenter, fiskesenter, moskussenter (15% av overskuddet til Härjebrygg går til moskusen) og kombinerte lokaler for bibliotek, badstu og bio (kino).
Mellankröket Otämjd Ljus Lager – 4.5%
Ifølge de gamle sagnene og Tännäs var det en gang en jotne som ble sur over at det ble bygd en kirke i bygda. Han sto med føttene sørpå i Dalarna og kastet fjell og for å knuse kirka, men bommet og Tännäs ble beæret med tre nye fjell. Det ene fikk navnet Mellankröket og er visstnok en utmerket skibakke (de andre to heter Hemkröket og Östestkröket).
Det er tilsatt 10% hvetemalt og brukt Mosaic og Amarillo.
Fin gylden farge med stor skumtopp bestående.. God bitterhet på nesa med et lite hint av litt fruktig maltsødme. Litt skarp kullsyresmak til å begynne med so går over i en fruktig og enkel lager med et over gjennomsnittlig godt humlepreg. Bittesmå hint av ananas og mango kan finnes om man leter litt. Helt kurrant lager som man trygt kan støtte seg til om man befinner seg i området.
Härje Skogsvild Pale Ale – 5.6%
Ølet er oppkalt etter moskusoksen Härje som lever i innhegningen ved Myskoxecenteret i Tännäs. Han stammer fra Ryøya ved Tromsø og ble overført til Tännäs i 2009 for å gi nytt blod og sterkere gener til flokken som holder til der. Han er også far til kalven Idun (f.2011) som i 2013 ble sluppet fri for å gi nytt blod til villmoskusen i Härjedalen (som på det tidspunktet besto av seks individer – restene etter en flokk på fem dyr som vandret over fra Dovre i 1971 og som på det meste besto av 34 individer).
Lys og gyldengul med en pen liten skumtopp. Fruktig og aromatisk på nesa med en god underliggende bitterhet. God smak med en viss fruktighet i anslaget med mørkere toner av sjokolade og gammelt bål. Litt emmen på smaken men noe bitterhet kommer sigende etterhvert. Høvelig god fylde og ganske moreish. Etter en stund dukker litt sitrus opp også. En god pale ale som med litt ekstra fylde stikker seg litt ut av pale ale jungelen.
Lossen Kraftfull India Pale Ale – 6.8%
Lossen er navnet på innsjøen som ligger langs riksväg 84 like ved Tännäs. Denne innsjøen er toppmagasin for elva Ljusnan som til slutt ender opp i Bottenhavet etter å ha passert 18 vannkraftverk.
Halmaktig gulfarge med en liten og lekker skumtopp. Sitron og lime er dominerende tone på nesa mens smaken er lett maltaktig med litt appelsin. Lett, enkel og frisk IPA man kan drikke mye av uten å bli for mett. Dog litt misvisende med ordet «Kraftfull» på etiketten.
I dag er den offisielle åpningen av «nye» E. C. Dahls for publikum. Det er solgt billetter til første del av kvelden, men om du er utålmodig og ikke har fått tak i billett skal det visstnok være åpent for alle fra 21.00 og utover.
Selv har jeg vært på en sniktitt, så jeg utsetter nytt besøk til… Vel, ikke veldig lenge, det blir nok en bordbestilling hos Bryggeriet Pub & Kjøkken i løpet av de nærmeste ukene.
Jo, altså, sniktitt: Det første som skjedde var at vi fikk en flaske Dahlspils i hånda. Det var jo spennende nok, for det er altså den nye Dahlspilsen, på 0,33-flaske (uten pantemerke). Så vidt jeg klarte å bedømme smakte den som den skulle, men jeg overhørte etterlysning etter banansmaken. Her bør det nok en paralellsmaking til. Vi fikk en ny omvisning inne i bryggeriet, der var det ikke så mye nytt siden forrige besøk (annet enn langt mer øl på tank, men det så vi jo ikke så mye til) så jeg skal ikke dvele så lenge ved det.
Wolfgang forteller om bryggeriet
Både flaskelagrings- og fatlagringsrommene var fortsatt tomme. De venter en leveranse på 22 barrels i morgen (fredag 5. august), og det skal brygges øl som skal lagres på disse senest neste uke, så kanskje vi får se noen fat ved neste besøk.
Etter rundtturen ble vi loset opp i andre etasje, selskapsavdelingen av serveringslokalene for litt mat og drikke. Først og fremst fikk vi en smak av tre nye øl:
Lamo Wit 5,2 % fikk vi fra flaske, det luktet av malt, hvete, litt ubestemmelig sitrus og noe tørt, støvete krydderaktig som jeg nesten ville beskrevet som pepper uten noe særlig futt (men jeg kan ha vært påvirket av navnet på neste øl) eller steinstøv. På smaken hadde det tørr bitterhet, appelsinskall og malt i tillegg til noe litt ukjent jeg ikke klarte å sette fingeren på, men som sannsynligvis kommer av nypene de har brukt i brygget. Ølet var godt og friskt og vil sannsynligvis fungere bra som sessionøl, særlig til mat.
Pepper Saison fikk vi på mugge, men det viste seg at kranene var feilkoblet, så det vi fikk først var Lamo Wit igjen. Notatene ble derfor litt rotete, men Pepper Saison (når vi endelig fikk rett øl) hadde definitivt pepper i seg, det merkes ikke med en gang, men kommer som en ganske plutselig ettersmak. Jeg likte det ganske godt, jeg er større fan av pepper enn chili.
Bolt IPA fikk vi også på mugge, og rett øl på første forsøk i dette tilfellet. Den luktet ganske lett av humle og gjærdeig og smakte malt og tørr humle med en underliggende karamellsødme. Ølet er da også ganske mørkt i fargen og ser mer ut som en bayer enn den jevne IPA. Jeg synes det var mindre humlekick på denne varianten enn den forrige batchen jeg smakte (som var testbrygget hos Nya Carnegie), til tross for at den forrige var mindre fersk, men det var også langt mer fylde i denne, så det kan være balansen som fungerte bedre for min gane.
Alle tre ølene vil jeg mene fungerer bra. Om man skal komme med noe kritikk må det vel være at alle tre også oppleves som noe tynne og litt kjedelige, men samtidig godt plassert i den enden av «kjedeligskalaen» der jeg gjerne drikker noen flasker på tidspunkter der ikke tiden, orken eller situasjonen tilsier at hovedfokus skal være på ølet. Sessionøl, altså.
Og det er vel gjerne det de er tenkt å være også. Dette er en utvidelse av standardutvalget fra E. C. Dahls og er nok mer giret for å treffe dem som drikker «en halvliter» enn ølnerder. Er du ute etter noe mer spesielt er det nok bedre å smøre seg med tålmodighet, for det skal det også bli etterhvert. Det eksperimenteres allerede, og enkelte av eksperimentene kan dukke opp – på puben eller på festivaler (så hold utkikk på Bryggerifestivalen som starter i dag!) – under samlebetegnelsen E. C. Dahls BETA. Brooklyn avslører noen av variantene det jobbes med i sitt siste blogginnlegg om E. C. Dahls, hva sier du til en gjenoppliving av Dahls Export?
Vi fikk en smak av en slik variant også, et øl som ble brygget 23. april for å teste anlegget og som var noe av et «man tager hvad man haver»-opplegg. Malten var restlager av Munchenermalt som egentlig skulle vært kastet, gjæra var hentet fra den siste batchen brygget på det gamle (store) bryggverket. Maltsammensetningen skulle helst ligne Dahlspilsen sin (av hensyn til testing), men til gjengjeld ble det slengt på langt mer humle. Det var merkbart på smaken, det ble i overkant, særlig på ettersmaken, for min gane, men er du mer humlefan enn meg bør du holde utkikk. Ølet holdt 6,8 % sånn cirka, og var en Norwegian India Pale Lager, eller NIPL om du vil, som bartenderen stavet Nipple.
Publokalene i første etasje, på hjørnet ut mot krysset Strandveien/Stiklestadveien.
Ellers rundt bryggeridriften er det ikke så mye nytt. Vi fikk se inn på laben som nå har det meste av utstyr på plass og som det loves dyrt og hellig skal gjøres tilgjengelig for andre trønderske bryggerier og til og med også for hjemmebryggere. Åpenheten virker genuin, så vil bare tiden vise hvor mye av den gamle «ikke gi en millimeter til konkurrentene»-metaliteten fra Ringnes som kommer til å henge igjen.
Så var det maten, da. Vi ble lovet «litt snacks» i invitasjonen, som viste seg å være mer enn nok mat for de fleste. En buffet med smaksprøver var satt fram og der var det blant annet små hamburgere, pølse og surkål (hjemmelaget, selvsagt), vårruller med Hitrakrabbe og peppersalami. Alt smakte ganske utmerket og var god reklame for kjøkkenet. Vårt bord argumenterte hardt over for Roar Hildonen at det de MÅ se å få på pubmenyen er hjemmebakte pretzels (gjerne servert med den hjemmelagde sennepen fra buffeten), det blir spennende å se om han hører på oss.
I mai var ølklubben så heldige å få besøke E. C. Dahls midt i ombyggingen for en lurkikk. Jeg troppet selvsagt opp med kamera og notisbok. Og siden den offisielle åpningsdatoen for «nye» E.C. Dahls er 4. august, torsdag neste uke, begynner det vel å bli på tide å dele både bilder og notater med dere?
Guidene våre var Wolfgang Lindell, Kristian Berger og Alexander Skjefte. Det vil si, det var Wolfgang som viste rundt og forklarte om bryggeriet. Det var rimelig tydelig fra start at vi befant oss på en byggeplass, det lå verktøy både her og der, og mange av løsningene var ganske midlertidige. Ikke selve bryggverket, riktignok. Der var alt på stell. For ikke å snakke om milevis med rør og til sammen 22 lagringstanker.
Men vi begynte ved mølla, som er «ny». Ok, så har den kvernet malt i Bayern i 50-60 år, men for Dahls er den ny. Det er en seks-rullers Saeger, produsert i Tyskland på femtitallet, nyoppusset og overhalt før installasjon i Trondheim.
Så fikk vi se rommene som ligger inn mot gangen som leder fra det som kommer til å bli den nye porten til bryggeriet. Her skal det være humlelager, fatlagringsrom og rom for modning av 75 cl-flasker. De forventet første leveranse av eikefat i uke 21, så vi får anta at fatlagringsrommet er noe annet enn et tomt hull i veggen nå.
Ett av bryggekarene
Bryggverket er nytt, og er et 5000-liters-anlegg fra BrauKon, med separat meskekar, silkar og kokekar. Siden man kan ha fler brygg på gang paralelt kan det brygges 4-8 batcher om dagen, avhengig av om man brygger «vanlig pils» eller spesialøl. Og alt er fjernstyrt og kan i prinsippet kjøres uten oppsyn (med unntak av enkelte prosesser for spesialøl).
Bryggingen er i gang, denne maikvelden kunne de rapportere at de hadde 60.000 liter på tank allerede. Den første store jobben er å kjøre inn bryggeriet og sørge for at de kan brygge en Dahlspils som smaker som Dahlspils. I tillegg har de begynt å eksperimentere med andre øltyper og har tenkt å ha flere varianter klare før åpningsdatoen.
Av lagringstanker har de 14 på 10.000 liter og 8 på 40.000 liter, og da sier det seg selv at førstnevnte er ment for mer eksperimentelle øl og spesialøl i små batcher, mens de store tankene vil være fyllt hovedsakelig med pils.
Tappeanlegget er også nytt, Trondheimsbryggeriet skal tappe på 0,33- og 0,75-liters flasker og på fat. Rundt 1000 flasker i timen kan tappelinja spytte ut.
Er du interessert i enda fler detaljer rundt bryggeriet anbefaler jeg at du leser Anders’ innlegg fra før sommeren, han var selvsagt med på ølklubbens besøk han også, men hadde i tillegg fått en titt noen måneder tidligere.
Sjelden ser man så mange ølklubbmedlemmer i kø for å få seg en Dahlspils…
Ikke overraskende involverte del to av besøket konsumpsjon av øl. Vi benket oss på Dahlsloftet og fikk både øl og mer om pub- og arrangementskonseptet presentert. Bryggeriet Pub & Kjøkken skal ha 20 kraner på tappelinja og har en målsetning om å ha alle trønderske bryggerier representert. Maten skal passe til øl, og det vil blant annet innebære noe heftigere krydderbruk enn på To Rom & Kjøkken. I konferanse-/arrangementsavdeligen vil det være mulig å booke inn selskaper fra 15 til 125 gjester, og selv uten aktiv reklame hadde de allerede hatt enorm pågang der. I pubteamet skal de ha både hjemmebryggere og ølkelnere, så kompetansen burde det ikke skorte på.
Jeg er fortsatt optimist når det gjelder nye E. C. Dahls. Brooklyn virker gjennomgående entusiastiske, de oppdaterer jevnlig bloggen sin med nyheter fra Trondheim. Vi fikk vite at noe av det som påvirket beslutningsprosessene var den høye markedsandelen Dahls hadde i lokalt uteliv, langt høyere enn Carlsberg normalt forholdt seg til. I tillegg er Trondheim «største by verden» i konsumpsjon av Brooklyn-øl per capita.
Jeg gleder meg til åpningen!
PS: Fler bilder i Flickr-galleri nederst, først følger smaksnotater for ølene vi fikk.
Brooklyn Ghost Bottle Galahad
Ølet er en Local 1 batch som har ligger på eikefat med rester av ciderlees. Luktet av appelsinskall, nellikspiker, kanel, sider, kokos og syrlig mango. Smakte appelsinskall, melkesyre, kokos og ganske surølaktig. Veldig spennende og veldig gøy å ha smakt, men jeg er samtidig ikke så sikker på at jeg trengte mer enn de trekvart desiliterene jeg fikk. Lukta var ganske fantastisk, smaken litt skuffende. For mye appelsinskall for meg, men også en følelse av at den manglet fylde, rett og slett.
Nya Carnegie Små Experiment Nr 1: Primus Lux, Strong Dark Ale 7 %
Fra 2015, en batch på 3500 liter. Luktet av kaffe, kaffedrops, hasselnøtter og malt. Smakte overraskende syrlig, med solbærblad og kaffe. Røsta malt, særlig på ettersmaken. Jeg kunne ønsket meg litt mer av sødmen fra lukta også på smaken, men ellers var dette veldig godt.
Improved Old Fashioned 12,8 %
Øl med rug i mesken som også er lagret på eikefat som tidligere har huset rugwhiskey. Luktet kyllingcurry… Kardemomme, kanel, koriander, kokos og noe appelsin. Smakte curry også, med en del syrlighet og lett lakris på ettersmaken. Jeg ble sulten.
Anonym, men spennede, flaske
E. C. Dahls Bolt IPA (prototyp) 7 %
Brygget hos Nya Carnegie for tre måneder siden på drikketidspunkt, så godt og vel forbi høydepunktet for et humleøl. 65 IBU, tørrhumlet med Bravo og Amarillo. Luktet ganske fruktig humle, mot mango og appelsin. Smakte tørr humle og appelsinskall. Nøtter, og særlig nøtteskall, på ettersmaken. IPA, altså, og selv om den ikke var blodfersk var det for IPA for meg, men opplagt bra, egentlig. Fin tørrhet, ikke ekstremt appelsinskall/muggen appelsin og ingen kattepiss. Dette kan bli en vinner i markedet, tror jeg.
Vi fikk med oss Dagens brygger på Julemarkedet i Trondheim på søndag. Den offisielle delen av programmet besto av et par veldig generelle spørsmål fra en representant fra Midbyen Management, men etterpå fikk vi mulighet til å hilse på bryggeren og stille egne spørsmål, så det ble en ganske informativ seanse i alle fall.
Moe gårdsbryggeri ligger på gården Moe Nedre på Leinstrand i Trondheim kommune. Gården drives av Inger Moe og Jacob Hansen, og produserer blant annet bygg. Siden 2008 har de hatt malting og ølbrygging fra eget bygg som hobbyvirksomhet og nå i 2015 har de begynt å produsere for salg.
Moe kommer ikke til å ta opp kampen med de store med det første. Bryggeverket er på 200 liter og målsetningen er ett brygg i uka. De har fem øltyper så langt, alle på butikkstyrke slik at de kan selges fra egen gårdsbutikk. I tillegg er ølene tilgjengelige på Gulating. De bruker eget bygg til basismalt, men kjøper spesialmalten (å malte den selv er vel i overkant ambisiøst).
Med fokuset på hyperkortreist er det vel ingen overraskelse at de også har plantet humle fra stiklinger på gården og håper å bruke den i framtiden, men Jacob innrømmer at han ikke aner om den vil egne seg. Han har eksperimentert med en annen type funnet lokalt, men den funket i alle fall ikke som bitterhumle.
Når jeg spurte om planer for sterkere øl kunne Jacob fortelle at han faktisk hadde etiketter til et bokkøl, det var bare ikke brygget ennå. Uansett vil eventuelle sterkere øl først og fremst få distribusjon lokalt til utesteder. Prosessen for å få inn øl i polhyllene hadde han ikke engang satt seg inn i ennå, så det ligger nok fram i tid. Når det gjelder Bryggerifestivalen i Trondheim var Moe påmeldt i 2015, men måtte trekke seg på grunn av mangel på øl. Med 200 liter i uka som makskapasitet kan man ha forståelse for det. Når festivalen i tillegg faller på en ganske travel tid på året for et gårdsbruk kan vi kanskje se langt etter deltagelse også neste år? Kan vi få foreslå brygging av noe sterkt og mørkt nå i vintermånedene som kan «glemmes» på flaske (eller fat) i kjelleren fram til slutten av juli?
For mer info om Moe gård har de (ikke veldig oppdaterte) nettsider, og en litt mer aktiv Facebookside. For eksempel omtaler nettsiden gårdsbutikken som «under etablering», mens facebooksidene oppgir åpningstidene som tirsdag 12-15, fredag 14-17 og lørdag 11-15.
Den eneste ølen Gulating har inne fra Moe i øyeblikket, og dermed også den som finnes på GranBAR, siden Gulating er leverandør, er Vargnatt, «et mørkt øl inspirert av porter», så her kommer noen notater for den.
Moe gårdsbryggeri Vargnatt 4,4 %
Farge: Ugjennomtrengelig svart, selv under lys. Jeg vil helst slippe å møte ulven under slike forhold.
Nese: Kaffe og tørt korn.
Smak: Kaffe, litt saltlakris, en del bitterhet som kan komme både fra humla og fra den mørkbrente malten.
Kommentar: En høvelig porteraktig greie. Personlig foretrekker jeg litt mer sødme, og kanskje litt mer lakris, men det er imponerende fyldig til å ligge på lusne 4,4 %. Jeg ser fram til å smake mer fra Moe.
Endelig har Austmann bevillingen på plass slik at de kan servere eget øl på bryggeriet. Noen heldige fikk være med på teståpning av «puben» fredag 24. april, men da var jeg andre steder i landet og holdt på med helt andre ting så jeg hadde ikke mulighet. I stedet hev jeg meg på den første offisielle «Omvisning og smaking» på Austmann torsdag 30. april. Om du også vil oppleve Austmann innenfra er neste mulighet allerede 16. mai, ellers anbefales det å følge med på Facebooksidene deres for senere muligheter.
Å si at bryggeriet ligger sentralt til ville vel være å overdrive. Dessuten hadde nok ingen sjekket bussruter før tidspunkt ble satt opp, bussene klaffet derfor heller dårlig. Jeg benyttet anledningen til å stoppe innom Ila Brainnstasjon og teste maten deres (mer om det i et annet innlegg) før jeg ruslet det lille stykket ut til Austmann derfra – rusleturen tok rundt en halvtime, og det er gangvei mesteparten av veien, kun en kort strekning på slutten må man gå langs Bynesveien.
Vinko loset oss rett inn i puben og sjenket en «pint» (ok, en 0,4) Tre Gamle Damer så vi hadde noe å drikke mens vi ventet på at alle gjestene skulle ankomme. Sånt kan man like.
Apropos Tre Gamle Damer, de fleste har vel hørt historien nå, men ølet – en belgisk pale ale – er navngitt som en hyllest til de tre damene som sørget for at gutta kom i gang ved å kausjonere for næringslånene med egne hus som sikkerhet: Vilko og Anders sine mødre og Thomas sin tante. Et av de andre navneforslagene var passende nok «Sparebanken mor». Det er på sett og vis ekstra artig, og en slags «poetic justice», at ølet er bryggeriets bestselger og dermed et betraktelig bidrag til Austmanns økonomiske grunnlag framover.
Bygningen Austmann ligger i tilhørte tidligere Shell og var tapperi for olje som skulle til vanlige husholdninger for oppvarming. De tok over i 2012 og brukte en måned på å vaske rene lokalene «uten budsjett», det vil vel si med god gammeldags håndkraft… 2. juli 2013 satte Anders – som er bryggmesteren – første og andre batch øl.
De bruker 150-350 kg malt per batch (350 er maks for meskekaret). Mølla er tysk og har vært innom Haandbryggeriet og Kinn før den havnet i Trondheim. Bryggekarene er alle resirkulerte, ombygde (en er fristet til å kalle dem «upcycled») melketanker fra Danmark. Anders forteller at de har god kontroll over temperaturen på mesken, med en feilmargin på +/- 0,2 grader, noe som også er viktig for å opprettholde konsistent kvalitet og smak på ølet, lavere temperatur (60ish grader) gir tørrere øl, høyere temperatur (70+) gir søtere øl.
Austmanns gjæringstanker er åpne, og de høster av gjæren fra toppen for bruk i neste batch.
Det eneste helt nye utstyret Austmann har investert i er en tappemaskin, og det er de godt fornøyd med, siden det har økt effektiviteten rundt tapping betraktelig. Man kan vel mistenke at tilgangen på Austmannøl, særlig på dagligvaremarkedet, hadde vært betraktelig dårligere uten den, så jeg sendte den et takknemlig blikk før vi alle trakk inn i lageret der smakingen skulle foregå.
Vi fikk smake følgende øl (klikk på lenken for smaksnotater):
I dette øyeblikk åpner Brygghus 9 dørene. Det vil si: De har det de selv kaller prøveåpning i dag og i morgen, og hvis det går bra har de normal åpningstid tirsdag. Går det dårlig åpner de igjen… tirsdag. De har stengt mandager. Vel, altså.
Fornuftige krefter i Det god øls klubb hadde overtalt Brygghus 9 til å gi oss en aldri så liten omvisning og prøvesmaking i forkant av åpningen. Det lå an til heftig diskusjon i hjemmet om hvem av oss som skulle få lov til å gå helt til jeg uventet vant på walkover (Arve måtte være mer enn normalt våken og klinkende edru dagen etter av diverse årsaker jeg ikke skal gå inn på her). Så jeg møtte opp, med notatbok og kamera klart.
Lokalet så ikke HELT klart ut tirsdag kveld…
Selve bryggeriet er lokalisert i bakgården, så vi toget ut og rundt huset. Der åpnet sjefsbrygger Tobias porten til det allerhelligste, noe som framkalte spontan applaus hos de oppmøtte. Tobias fortalte om anlegget, som er et kinesisk 500-liters anlegg. De har 5 gjæringskar og 8 serveringtanker. I tillegg planlegger de å tappe noen mer spesielle øl på fat for å kunne lagre de lenger.
Medlemmene av Det god øls klubb sender beundrende blikk inn mot brygganlegget
De har vært veldig fornøyd med den kinesiske leverandøren så langt, men det har avstedkommet noen morsomheter. Når teknikeren fra det kinesiske selskapet som skulle hjelpe til med montering av anlegget skulle komme fikk de en epost fra hovedkontoret om at de måtte holde opp en lapp med disse kinesiske skriftegnene på. «Å, hvorfor det?» «Han forstår ikke engelsk.» «Forstår han ikke NOE engelsk?» «Nei, har vi glemt å fortelle dere det? Ingen av våre teknikere snakker engelsk.» Med litt flaks fikk de dratt inn en sønn av en bekjent som hadde studert kinesisk og kunne fungere som tolk.
Litt kinesisk her og der på anlegget også…
Navet i brygganlegget er en meske- og koketank og en avtappingstank som er todelt og har whirlpool i bunnen der man f.eks. kan tilsette humle for tørrhumling.
Meske- og kokekar til venstre, tank med whirlpool i bunnen til høyre.
Etter å ha beundret anlegget behørig (se fler bilder i galleriet nederst i innlegget) fikk vi komme inn i puben igjen, for å benke oss til i kjellerlokalet og smake noen øl. Tobias har bakgrunn som hjemmebrygger og har bare kjørt 7 batcher på 500-litersanlegget, så han var nok minst like spent på våre reaksjoner som vi var på å få smake ølet.
Pale Ale
Brygghus 9 Pale Ale 4,9 %
Humlet med Nelson og Cascade
Farge: Lys rav
Nese: Mandariner og appelsinskall. Klementinskall lagt oppå vedovnen for å tørke.
Smak: Ganske mye appelsinskall, spesielt på ettersmaken. Lett maltpreg. Bitterheten sitter igjen lenge.
Kommentar: For bittert til at det kan bli en session ale for meg, men egentlig ganske godt. En del andre ga uttrykk for at de ønsket seg mer maltsødme, men jeg tror litt mindre bitterhet ville være bedre (særlig siden det skal være en Pale Ale, ikke en IPA). Gleder meg til å smake framtidige variasjoner av denne, kveldens beste for min del.
Brygghus 9 US style Amber Ale 6,2 %
Tørrhumlet med Amarillo, ellers Warrior og Cascade.
Farge: Rav
Nese: Toffee, lakriskaramell, tørt humlepreg (lite aromahumle?). Mer sitrus ettersom den blir varmere.
Smak: Savner litt maltsødme eller fylde. Mest bitterhet av udefinert type på smaken. Syrlighet når ølet får varmet seg opp litt.
Kommentar: Mangler definitivt sødme/fylde. Smaken er bitter og ikke så mye annet, men nesa er interessant.
Brown Ale
Brygghus 9 Brown Ale 5,4 %
Tappet på serverings-/karboneringstank for bare to dager siden, og framstår som grumsete. Det bedrer seg formodentlig. Humlet med Warrior, Cascade og Willamette.
Farge: Grumsete brun
Nese: Gjær og kaffe. Wasa Husmann knekkebrød og kaffe? Reneste frokosten! Litt metallisk.
Smak: Litt knekkebrød, litt kaffe, mer bitterhet.
Kommentar: Framtrer også som litt tynn på smak, ubalansert.
Is it a porter? Is it a stout? No! It’s the twister!
Brygghus 9 Porterstoutporterpout 5,8 %
Humlet med Target, East Kent Goldings og Fuggle.
Farge: Mørk, mørk brun
Nese: Mørk sjokolade m/cognacganache, syrlige kirsebær og solbær.
Smak: Kaffe, bitterhet og syrliget, sure kirsebær, bitter sjokolade. Veldig syrlig, i grunn.
Kommentar: Ikke min type øl. Jeg vil ha mye mer sødme for like porter/stout. Ikke dermed sagt at det er dårlig. Her er bra med kompleksistet og det er relativt fyldig. Muligens litt ubalansert dette også, men det er en barnesykdom som nok går over.
Det var det vi fikk smake. Det skal være to øl til som er klare i dag, men det var fortsatt ubalanse i både kjøleanlegg og karbonisering (jeg krysser fingrene for at det har løst seg). Vi fikk alt ølet for kaldt, og måtte holde glasset med begge hender for å varme innholdet.
Lokalet er delt i to. I første etasje vil restauranten være, her blir det mat, à la carte, fortrinnsvis laget av kortreiste råvarer, og selvsagt både øl og egnede alternativer, både med og uten alkohol. Nede i kjellerhvelvet er puben, her vil det også bli mulighet for noe å bite i, men da av typen mat som kan spises uten bestikk.
I tillegg til egne øl har Brygghus 9 seks gjestelinjer både nede og oppe. De starter med at de speiler hverandre, men her vil de kunne tilpasse utvalget etter behov, og kanskje kjøre matøl oppe og mer spesielle ting nede. En linje er tenkt dedikert til sider og surøl (noe som er gledelig, selv om sider ikke akkurat er lik surøl og man kanskje kunne ønsket seg en av hver). De har også tenkt å bygge seg opp et spennende utvalg øl på flaske, men starter med omtrent tjue (inkludert en nyhet fra Klostergården). Huset er forøvrig helt uten Ringnesprodukter, til og med brusen har de funnet en mer orginal løsning på.
I det hele tatt er det vel bare å glede seg til man har anledning til å besøke Brygghus 9 for både å spise og drikke.
Kjellerlokalet. Forhenget skjuler bare en vegg og er hengt opp for å dempe gjenklang i kjellerveggene.
Tappelinjer!
Baren nede
Tobias serverer
Porterstourporter fra en annen vinkel
Øl!
Litt reklame
Og vi toger rundt huset
For å se bryggerianlegget må man ut av restauranten
