Denne vakre lille esken med tre femcentilitersflasker med Bareksten gin fant jeg i hylla på mitt lokale pol. Den finnes på nettsidene også, riktignok som Bareksten Botanical Gin (3x5cl), selv om bare den ene av de tre småflaskene inneholder Botanical gin. De to andre har Navy Strength og Old Tom.
Botanical Gin 46 %
Nese: Urter, definitivt. En blanding av sitronmelisse og timian, eller noe sånt. Jeg mistenker jo at det er lokale planter som er brukt, så det er neppe akkurat de to urtene, men det er de knaggene jeg klarer å henge noe på. Et hint av granbar kjenner jeg også, muligens granskudd.
Smak: Overraskende, men god. Det er noe… bæraktig over det hele. Som en sorbet lagd på bær og urter, en veldig «voksen» og sofistikert dessert.
Kommentar: Rett og slett veldig god.
Navy Strength Gin 58 %
Nese: Ganske tydelig einebær blandet med noe annet som gir meg assosiasjon til bark og stein. Vann bare forsterker mineraliteten.
Smak: Smaker som det lukter, med et tillegg av… sot? Med vann finner jeg både florale toner og et lite kick av pepper.
Kommentar: Det er ikke noe galt med denne, heller, men den første var mer uventet/orginal.
Old Tom Gin 44 %
Nese: Denne lukter nesten litt lakris, eller kanskje heller sisselrot. Og muligens ryllik? Sitron finner jeg også.
Denne batchen skal ha «Elderflower, heather & rosemary», eller hylleblomst, lyng og rosmarin, for å ta det på norsk. Jeg går ut fra at det betyr at de mest fremtredende smakene varierer fra batch til batch.
Nese: Umiddelbart er jeg ikke helt venner med lukta. Det lukter… kanskje hylleblomst, men litt vel sødmetungt og emment og… som om noen har lagt hylleblomster i vann og latt dem stå i sola til dagen etter. Og nå nekter jeg å stikke nesa ned i glasset noe mer, så om det er noe annet bak der går jeg glipp av det, sorry. Vann hjelper heller ikke.
Smak: Heldigvis smaker det langt bedre enn det lukter. Sitronsyrlig og ganske tydelig rosmarin med en «edge» av spearmint. Jo flere slurker jeg tar, jo mer tenker jeg på tyggegummi. Med vann blir den hakket kvassere i smaken, noe som bare er positivt.
Kommentar: Jeg håper at hva-det-nå-er på nesa forsvinner med litt lufting (dette er en helt nyåpnet flaske). Ellers skal den nok kunne drikkes opp, så lenge man husker å ikke lukte, bare smake. Litt skuffende, men det er fullt mulig jeg tester en annen batch fra Stockholms likevel.
Det er jo nesten rart å befinne seg mellom hyllene på Systembolaget igjen, men det har vi faktisk gjort flere ganger i sommer. En av de første gangene plukket vi med oss denne ginen fra Bränneri i Åre, og som man kan se har den fått ben å gå på.
Nese: Noe sitronaktig, noen litt ubestemmelige urter, umiskjennelig gin. Og over det hele et eller annet som minner om skandinavisk snaufjell. Mose? Røsslyng? «Jukselappen» (dvs nettsiden til brenneriet) sier at de har brukt både lyng og lav, så da er jeg ikke på viddene (i motsetning til ginen, pun intended). Med et par dråper vann blir lukta distinkt syrligere, og jeg får plutselig inntrykk av grønne epler og muligens syrin.
Smak: En del sødme, men «vegetabilsk sødme», om det gir mening? Sevje, blomsternektar eller lønnesirup. Noe sånt. For det smaker, vel, skog, også. Skogen blir fremhevet med vann, og sødmen dempes – bare en fordel synes jeg.
Kommentar: Et bra selskap i trøndersommeren. Jeg skal teste flere av brenneriets tapninger, tror jeg, og definitivt kjøpe denne igjen.
Nese: Det lukter gin. Det er jo bra? Einerbær og et eller annet annet krydder, jeg har lyst til å si koranderfrø? Et veldig lett hint av sitron.
Smak: Det smaker gin også. Einerbæra er veldig tilstede, og også her er det en litt ullen «krydder» i tillegg, men nå tror jeg jeg vil kalle det rosmarin.
Kommentar: De sier de ville lage en klassisk London Dry Gin og det må man jo si de har klart? Ikke veldig spennende å skrive smaksnotat om, men til gjengjeld veldig god å drikke (som man kan se av nivået i flaska, jeg skulle bare åpne for å smake en dag jeg ikke hadde ork til smaksnotater, noen få kvelder senere ser det altså slik ut).
Nese: Appelsin og appelsinskall, einerbær, hundekjeks (blomsten, altså), røsslyng (men hadde jeg tenkt det uten navnet?), hegg.
Smak: Appelsinblomst, sødme, nesten honning, «blomstrete» (fint og nøyaktig der, altså), mjødurt (tror jeg), hint av sitron.
Kommentar: Når noe lukter og smaker så mye blomster som dette pleier det å bli i overkant for meg. Parfyme skal ikke drikkes. Men… dette funker. Mulig det er sødmen som gjør det? Uansett, godt var det!
Nese: Syrlig og urtete, timian og sitrongeranium. Litt spritstikk på nesa. Sitrongeranium, eller kombinasjonen sitron og grønne blader blir bare mer fremtrendene med vann.
Smak: Litt skarp, einer og rosmarin, hint av lakris og etterhvert noe sitrus. Vann gjør den skarpere, men henter også fram en slags sødme. Ellers er det lakris som dominerer nå.
Kommentar: Jeg synes den er hakket for skarp å drikke bar. Ikke sånn at jeg ikke kan drikke den, men sånn at jeg ønsker at den var litt rundere i kantene. Jeg kjøper nok heller flere Myken enn flaske til. Til drinker kan det være den funker utmerket, men det er et område jeg prøver å unngå å fordype meg i.
Kjøpt på Vinmonopolet, Nedre Elvehavn (hyllevare).
Nese: Litt lakrisaktig, einerbær, pepper, rosmarin og mynte.
Smak: Koriander og einerbær. Lett blomsteraktig sødme, men den lever opp til navnet, hovedinntrykket er definitivt tørt.
Kommentar: Tørrheten gjør den mer behagelig å drikke enn Dornoch sin som jeg smakte rett før. Det er også mer kompleksitet på smaken her. Jeg slo til på en 20 cl flaske på Systemet, men jeg kommer nok til å gå for helflaske neste gang…
Jeg vet at jeg ikke er den eneste som støtter Kickstarter-prosjekter og glemmer hele greia, for så å bli gledelig overrasket når det noen måneder eller år senere dukker opp pakker i postkassen. I dette tilfellet ble jeg først gledelig overrasket over t-skjorte og diverse annet stæsj i posten, deretter mest forvirret når jeg en god stund senere fikk epost fra Posten om at de hadde en pakke til meg som måtte tollklareres, om jeg kunne sende dem fakturaopplysninger så de kunne se prisen på varen? Jeg svarte at det ble litt vanskelig, siden jeg ikke ante hvem pakken var fra. Og når de hadde fortalt meg det var det fortsatt vanskelig, for alt jeg hadde var en kvittering fra Kickstarter pålydende femti pund, men det dekket jo også før nevnte t-skjorte og diverse, ikke bare ginen. Vel, Posten synes tydeligvis dette ble for komplisert, og sendte pakken gjennom med tollregning basert på de femti pundene, og jeg bestemte meg for ikke å krangle på det (35 eller 50 pund utgjør ikke den store forskjellen i sammenhengen, siden det bare er momsen som blir påvirket av prisen, alkoholavgiften er jo den samme).
Så til slutt hadde jeg flaska i hende, og så… glemte jeg den. Til jeg ryddet i skapet i dag og innså at det kanskje hadde vært en idé å smake på varene før jeg skal besøke Dornoch om et par uker…
Nese: Friskt, ganske urtete. Tydelig sitrus, mer sitron enn appelsin. Noe krydder, uten at jeg helt klarer å navngi dem, men etter å ha lest beskrivelsen lukter jeg helt tydelig koriander, hjernen er rar sånn.
Smak: Maltsødme, appelsin og annen sitrus. Noe krydder. Smaken er mindre kompleks enn lukta.
Kommentar: Framstår som ganske søt på smak, jeg savner noe av friskheten fra nesa, men ellers er det en absolutt brukbar gin og fint verdt både penga og den lille tollklareringshodepinen. Det er ikke akkurat mulig å bedømme kvaliteten på maltspriten til Dornoch ut fra denne (det er bare 10 % egen sprit), men de tapper i alle fall fullt drikkelige ting på flaske, og det er jo en god start.
Hos småskalaprodusenter er gjerne de fleste prosesser basert på håndkraft og derfor arbeidstunge. Sånn er det også på Myken destilleri, så når det skal tappes sprit på flaske innkalles alle aksjonærene (om de befinner seg på øya) til dugnad. Og er du heldig og befinner deg på Myken som turist og glad amatør kan du risikere å få en invitasjon du også. Sånn gikk det for oss, vi kom til Myken med kveldsbåten den ene dagen og etter frokost neste dag troppet vi mannsterke opp på destilleriet for å hjelpe til å tappe splitter ny Myken Arktisk Sommergin på flaske.
Gin på tank og flaskefylledings (det er sikkert det riktige, tekniske navnet).
Prosessen for å lage gin er selvsagt noe annerledes enn prosessen for å lage whisky, men tappelinja er den samme. I dette tilfellet var en ny batch av nylig omdøpte Myken Arktisk Vintergin (tidligere Myken Arctic Gin) tappet dagen før, så alt det nødvendige verktøyet var allerede satt opp. Noen ting måtte likevel forberedes før godsakene begynte å flyte, for eksempel måtte pappesker hentes ned fra der de var lagret og gjøres klare. Dette medførte en smule hastig matematikk: Hvor mange esker à seks trenger vi for å pakke det antatte antallet 280 flasker? Og siden papphylsene som tres rundt flaskene koster det samme enten de er 25 eller 50 cm lange har man selvsagt tenkt to-for-prisen-av-en, så de måtte kuttes i to for hånd.
Tomflasker klare til å fylles.
Men så kunne de frammøtte dugnadsdeltagerne fordeles utover tappelinja. Foruten den opplagte «tappe spriten på flaska» besto den av følgende poster:
Putte kork på flaska og trykke korken ned i flaska (med hjemmelaget verktøy).
Sette baketikett på flaska.
Sette frametikett på flaska.
Sette foliehatt over korken og bruke varmepistol på foliehatten slik at den krympet på plass.
Sette papphylse på flaska, putte flaska i pappeske og tape igjen pappesken når den er full.
Laste pappesken på pall og klistre etikett på pappesken.
Undertegnede på «sette baketikett på flaska»-stasjonen.
Noe av stasjonene hadde hjelpemannskap. Noen hentet fram tomflasker fra pall til tappestasjonen eller satt korker løst på flaskene så en person kunne konsentrere seg om å trykke dem ned. Jeg satt og klistret på baketiketter og fikk innimellom hjelp til å pirke etikettene av rullen de kom på. Bodil, som klistret på frametikettene, hadde først en og så to hjelpere som satt og pirket bakarket av etikettene (noen av dem var mer gjenstridige enn andre). Likevel var etikettstasjonen en flaskehals (pun intended) i flyten.
På rekke og rad.
Utover at det selvsagt var morsomt å være med på noe slikt for oss som ikke jobber med spritproduksjon til daglig, var det også generelt en sosial hendelse (noe som vel er kjennetegnet på en god dugnad, men det er nå så), og en utmerket måte å bli litt bedre kjent med flere av menneskene bak Myken destilleri.
Frametikett, foliehatt og emballasje i sikte.
Så altså: Myken Arktisk Sommergin.
I motsetning til den opprinnelige ginen fra Myken (mine smaksnotater her), benyttes ikke egenprodusert maltsprit i produksjon av sommerginen, men ren 96 % sprit fra Arcus. Dette er et bevisst valg som er tatt for at sluttproduktet skal bli «lettere» i karakter, en som kanskje egner seg bedre til G&T enn til å drikke bart (i alle fall om man liker &T…), herav «sommer», mens maltsødmen man får fra den egenproduserte spriten gir en litt tyngre eller fyldigere profil som kanskje egner seg bedre under vinterstormene. Ikke at man ikke kan drikke vinterginen om sommeren (jeg har testet, det gikk helt fint), og vise versa (vil jeg anta).
Krympeplast for viderekomne.
Den andre store forskjellen på de to utgavene ligger i smakstilsetningene. For der vinterginen har fått de mer tradisjonelle gin-smakene er sommerginen noe helt for seg selv.
Enden er nær.
Om spriten kommer langveis fra er nemlig de andre ingrediensene til gjengjeld særdeles kortreiste. 13 smakstilsetninger er brukt, både urter, bær, røtter og tare, og alle vokser de på (eller i ett tilfelle: i havet rundt) Myken. Så kan man jo prise seg lykkelig over at det vokser einer på Myken, ellers ville det jo ikke blitt gin. Fram mot lanseringen på polet 7. september har Myken destilleri presentert ingrediensene en etter en på Facebook. Selv tok jeg bilder av de jeg ramlet over i løpet av mine fire dager på øya, så her kommer en liten botanisk leksjon, delvis illustrert:
Mjødurt
Mjødurten blomstret for fullt når vi var på Myken, og siden Roar nevnte at han burde ha plukket mjødurt før sesongen var over meldte jeg meg (og forsåvidt eldstemann) frivillig til å ta en runde. Mjødurt er en plante i rosefamilien, og som navnet tilsier ble den brukt i mjødproduksjon, da den har litt bakteriehemmende egenskaper og dessuten en karakteristisk lukt/smak.
Klippe, klippe, sa kjerringa.
Rabarbra
Rabarbra trenger fohåpentligvis ingen nærmere presentasjon, men det er altså en nytteplante i slireknefamilien. Har du ikke som barn fått rabarbrastilker og et glass med sukker til å dyppe dem i bør du teste det så fort du har mulighet.
Sisselrot
Sisselrot er en bregneart som har en rot – eller rettere sagt en jordstengel – som er spiselig og smaker lakris.
Strandkjeks
Strandkjeks tilhører skjermplantefamilien. Enkelte skjermplanter er svært giftige, mens andre er spiselige. Det sier seg kanskje selv at strandkjeks faller i den siste kategorien.
Krøkebær/krekling
Kreklingbær er botanisk sett ikke bær, men steinfrukt med mange steiner per frukt, men safta fra krekling er i alle fall egnet til å lage blant annet gele av, og man kan fint spise krekling når man er på tur i skog og mark, selv om de fleste nok foretrekker blåbær.
Krekling og einer i skjønn forening.
Einerbær
Einerbær er heller ikke egentlig bær, men kongler. Ser vi bort fra den fun-facten er altså einerbær den ingrediensen som er viktigst om man har lyst til å kalle et krydret brennevin for gin.
Fingertare
Fingertare finner du overalt i fjæra, langs hele norskekysten og til og med på Svalbard. Den vokser ned til 10-20 meter. Som navnet tilsier ligner bladet på fingertare på en hånd med lange fingre.
Tindved
Kan man si at det er in med tindved? Jeg synes i alle fall man får tindved i hytt og gevær både på gourmetrestauranter og i for eksempel øl. Ikke at jeg skal klage, jeg synes tindved er godt, jeg. Smaken kan sammenlignes med pasjonsfrukt, men er vel egentlig noe helt for seg selv. Tindved er en buskeplante i tindvedslekten, og navnet kommer av at den harde veden egner seg godt til rivetinder.
Rips
Rips er en hel slekt for seg selv, den omfatter over 150 arter av som regel 1-1,5 meter høye busker som også omfatter solbær. De røde bærene vi vanligvis omtaler som rips antar jeg de fleste lesere er kjent med.
Rosenrot
Rosenrot er en plante i bergknappfamilen, navnet har den fordi roten lukter som roser, logisk nok. Rosenrot benyttes i kosttilskudd og alternativ medisin og hevdes å ha lignende egenskaper som ginseng, men det har ikke kunnet påvises vitenskapelig at den har noen effekt. Som smakstilsetning, derimot, skal man kanskje ikke kimse av den.
Surblad
Engsyre, eller surblad, kan gå på slektstreff med rabarbra, den tilhører syreslekta i slireknefamilien. Bladene har vært brukt som legemiddel, men i ginen fungerer den nok først og fremst som erstatning for sitrus – det vokser overraskende lite sitrusfrukter på Myken.
Blåbær
Burde ikke trenge noen introduksjon. Botanisk er den en dvergbusk i lyngfamilien. Praktisk er den en utmerket kilde til blant annet forsfriskning når man er på tur i skogen og til lilla hud på hendene og rundt munnen når man har blitt for ivrig med plukkingen og spisingen.
Multer
Multer tilhører rosefamilien. Selv synes jeg multer smaker best når man plukker dem på tur og putter dem rett i munnen, men selv da kan jeg like gjerne spandere det jeg finner av bær på noen andre (takke meg til blåbær, altså). Multer er heller ikke bær i botanisk forstand, men en samfrukt satt sammen av mange steinfrukter. Eller «vassblemmer og stein» som en gammelonkel av meg ville ha det til.
Multeplukking på Myken.
Og det var 13, om jeg ikke har talt feil.
Rundt 280 flasker ble altså tappet av denne første batchen, og vil du ha en flaske bør du kanskje sitte klar klokken åtte fredag morgen, men i teorien skal Myken Sommergin være tilgjengelig på bestillingsutvalget hele året rundt (i praksis vil det nok komme batcher som blir utsolgt, i alle fall i overskuelig framtid).
For å sette sammen den perfekte smaksprofilen har de destillert hver ingrediens for seg, og flaskene med slanter av smakssatt sprit sto på hylla på destilleriet. I etterkant angrer jeg på at jeg ikke ba om å få smake på et par.
Etter å ha vært med på tappingen føler jeg nok såpass eierskap til produktet at det ikke er noen grunn til å late som om det følgende kan leses som en objektiv omtale (men om jeg hadde synes produktet smakte fryktelig hadde dere nok fått høre det, tross alt). Vi fikk selvsagt smake på produktet etter at tappedugnaden var over, men jeg fikk også med meg en smaksprøve for å kunne sette meg ned og skrive litt skikkelige notater. Det burde jeg gjort for to uker siden, før skolen startet og forkjølelsen ankom husholdningen. Men i dag er jeg såpass nesten frisk at jeg våger meg på et førsteutkast, bare for å gi dere en pekepinn på hva dere kan forvente dere, så får jeg heller komme tilbake med et litt skikkelig notat ved en senere anledning (men det blir etter fredagens slipp).
Jeg har hatt en dråpe vann i (i stedet for tonic), derav tåken.
Myken Arktisk Sommergin 47 %
Nese: Umiskjennelig gin, men ellers veldig frisk og urtete eller kanskje helst blomstrete. Mjødurten er tydelig merkbar, i tillegg synes jeg det lukter persille, men det får vi anta kommer av en annen plante i dette tilfellet. Med en skvett vann dukker det opp noe sitrusaktig og et hint av lakris.
Smak: Det er egentlig her moroa starter (eller er det fordi nesa mi ikke er helt på topp?). Det smaker veldig mye rart. Einerbær, ja, men også en underlig sitronskallignende ting og en apotekaktig lakris. Hadde jeg ikke akkurat lest (skrevet) om rababra og tare så hadde jeg kanskje ikke brukt de ordene, men det smaker både rabarbra og tare.
Kommentar: Som sagt, jeg er langt fra objektiv, men jeg synes det er godt.
Viktig å matche hårfargen til etikettfargen når man skal tappe gin.
Bergslagens eika gin ble sluppet på Systembolaget i mars. Den er modnet i seks måneder på eks-sherryfat som først er brukt til å modne svensk whisky. Seks måneder er ikke all verden, men ginen har i alle fall fått fin farge.
Nese: Frisk gin-lukt. Definitivt einerbær, men også sitron og noe annet fruktig. Ingen videre endring med vann.
Smak: Litt såpete. Einerbær, koriander, hvit pepper og gelegodteri. Med vann fremheves sødmen, og jeg finner sukkerspinn og lett grillede marshmallows, men einerbærene er fortsatt dominerende.
Kommentar: Godt er det. Den kunne nok vært mer kompleks, og for min del kunne den gjerne hatt mer fatpreg, men samtidig vet jeg ikke om det ville gjort den så mye bedre, egentlig.
Denne vakre lille esken med tre femcentilitersflasker med Bareksten gin fant jeg i hylla på mitt lokale pol. Den finnes på nettsidene også, riktignok som Bareksten Botanical Gin (3x5cl), selv om bare den ene av de tre småflaskene inneholder Botanical gin. De to andre har Navy Strength og Old Tom.
Nese: Friskt, ganske urtete. Tydelig sitrus, mer sitron enn appelsin. Noe krydder, uten at jeg helt klarer å navngi dem, men etter å ha lest beskrivelsen lukter jeg helt tydelig koriander, hjernen er rar sånn.
