Av og til får man tilbud man ikke kan takke nei til. Før sommeren ble jeg kontaktet av en dame som lurte på om jeg kunne tenke meg å bli med på en seiltur fra Gøteborg til Kirkwall og tilbake i regi Highland Park. «Whisky og seilbåter? Nei, usj, sånt liker jeg ikke,» svarte jeg selvsagt. Eller, rettere sagt «Det vil jeg fryktelig gjerne, jeg må bare sjekke om jeg kan få fri de dagene,» svarte jeg egentlig. Og siden jeg har en svært så hyggelig arbeidsgiver løste det seg med fri, og i morgen tidlig flyr jeg til Gøteborg og mønstrer på Celeste of the Solent for å delta på The Dark Expedition.
Bagen er pakket, kameraet er ladet og minnekortene tomme.
Jeg skulle gjerne ha fylt opp kalenderen med planlagte blogginnlegg for tiden jeg er borte, men det har jeg ikke hatt tid til. Ett eneste ett har jeg klart, det kommer i morgen og har et meget passende tema. Derimot kommer det nok et ølinnlegg fra Arve hver dag, for han har fortsatt backlogg etter sommerferie og ølfestival. Utførlig rapport både fra seilturen og fra Highland Park skal jeg selvsagt skrive når jeg kommer hjem, men mens jeg er på tur skal jeg forsøke å poste både på Twitter og Instagram av og til (men midt i Nordsjøen er det kanskje ikke så mye mobildekning).
Nese: Solbær og mørke kirsebær, men også et lett innslag av jordkjeller.
Smak: Mindre bær, mer merkbare tanniner, selv om bærene definitivt er der. Krydret ettersmak. Litt jordkjeller eller kanskje til og med myr, men det passer inn i helheten.
Munnfølelse: Intens, men relativt slank. Mesteparten av actionen er langs midten av tunga.
Kommentar: «Pairs perfectly with red meat, game and strong cheeses» står det på etiketten, og jeg skulle nok hatt litt ost og testet denne med, men for en gangs skyld tror jeg kjøleskapet er rimelig støvsugd for sånt (ja, vi har Norvegia, da, men jeg vet ikke om det teller). Kjøpt på TaxFree og har ligget i skapet en stund, Googling kan tilsi at det er 2011-utgaven som er tilgjengelig nå. Jordkjellerpreget kommer nok av alder og er ikke negativt, man kan lukke øynene og drømme seg til lagerlokaler med tønne på tønne av god vin så langt øyet kan se.
Myken: Myken posta bilder av destillasjonspannene sine som er klare for å sendes fra Spania på Facebook denne uka. Stillsene ser bra ut, og framskritt skjer også på bygningene på Myken. Lik Facebooksiden deres for å få jevnlige oppdateringer og se flere bilder.
«The 300-litre and 700-litre spirit stills almost complete. Stands, valves, instruments, «onion» heads and lyne arms will not be mounted until they sit on the distillery floor.»«The 1000-litre wash still being hammered into shape after having the top and middle parts welded together.»
Siden det er tre panner på vei, på 300, 700 og 1000 liter, måtte jeg nesten spørre om de har tenkt å trippeldestillere. Men det har de ikke, den minste panna er tiltenkt ginproduksjon og kanskje litt eksperimentering. Whiskyen vil dermed brennes først i en washstill på 1000 liter og deretter en spiritstill på 700.
Speyside: Benromach har utvidet lagerkapasiteten med to «dunnage» lagerhus, melder The Whisky Business, noe som nesten dobler lagerkapasiteten deres. Ingen stor pessimisme der i gården, altså.
På vår tur rundt i Sverige hadde vi avtalt møter med de fleste av stedene vi ville besøke, men Box har omvisning to ganger om dagen i hele sommer (13 og 15), så der var det bare å møte opp. Eldstemann var forøvrig særdeles fornøyd med å bli etterlatt i butikken/kafeen med nettbrett, tilgang til wifi og hundre svenske kroner til bruk i isdisken. Ikke alle destillerier har et så barnevennlig oppholdsrom å vente i. Minstemann fikk finne seg i å sitte på pappas rygg. Dessverre fant hun seg ikke i det, så turen ble noe avkortet for Arve sin del. Noe av ulempen med å gå generell omvisning er jo at de andre besøkende ikke får like mye utbytte av turen om en hyskrikende snart-to-åring er en del av følget. Nuvel.
Box sett fra sjøsiden
Box var godt besøkt, tross det utrolige været, så vi var 14 stykker som hørte Anders Jonasson fortelle om Box’ forhistorie. Navnet Box har en morsom historie. Destilleriet er oppkalt etter stedet det ligger, og plassen ved Ångermanälven er faktisk oppkalt etter en bedrift. Den første bedriften som utnyttet nærheten til oppsamlingsplassen for tømmeret som hvert år ble fløtt ned Ångermanälven var nemlig et sagverk som fra 1850-tallet lagde emner til trekasser for eksport til det lønnsomme engelske markedet: AB Box. Etter at sagverket brant ned i 1890 ble plassen solgt og et dampdrevet kraftverk ble bygd, bygningen som sto klar i 1912 er den som i dag huser destilleriet. Dampkraftverket ble snart utkonkurrert av vannkraft, men fram til 60-tallet var bygningen i bruk. Deretter forfalt den i tredve år før Mats de Vahl reddet den fra riving i 1991. Siden det har man lett etter en måte å skape arbeidsplasser og liv på stedet, fortrinnsvis en bedrift som ikke kan flagge ut til lavkostland når den blir en suksess, og whisky syntes å være en perfekt løsning. Mats og broren Per fikk med seg åtte andre entusiaster (blant dem guiden vår) og startet Box Distillery, og i 2010 startet destillasjonen.
Etter historieleksjonen fikk vi ta på oss skotrekk og komme inn i destillerilokalene. Vi fikk hilse på mølla (ikke en Portheus) og smake på malten. Den urøkte malten er svensk, den røkte kjøpte de før fra et belgisk malteri, nå kjøper de fra Simpsons i Skottland. Til lagring av malt har de fire siloer som hver holder 13 tonn.
Ved meskekaret fikk vi fortalt at de kjører to vann, det første på 5000 liter, det neste på 1300, som til sammen gir 6300 liter vørter. Dette tappes over i gjæringskarene der de tilsetter 5 kilo belgisk tørrgjær, som gir et fruktig, litt syrlig øl på rundt 7,5 % etter 2 døgn, men det får gjære ut i 3 døgn for på slutten dannes melkesyre som påvirker smaken positivt.
Så kjøres ølet gjennom washstillen og low wines kommer ut med en alkoholstyrke på 23 %. Deretter står spiritstillen for tur. De kutter fra hodet til hjertet etter 13 minutter for urøkt og 30 minutter for røkt, og fra hjertet til hale ved 67 % for urøkt og 60 % for røkt. Noe av det morsomste med å starte et destilleri selv må da være å finne ut av disse detaljene? Hvilken gjær, hvor lang gjæring, når skal vi kutte? I alt gir en destillasjon omtrent 320 liter, altså rundt 10 % av ølet.
Begge destillasjonspannene hos Box, washstill til høyre og spiritstill til venstre.
Destilleringspannene er fra Forsyths og har vakker utsikt ut over Ångermanälven. Det kan nok bli varmt i rommet når destilleringen er i gang, men utseendemessig kan man ikke klage på arbeidsmiljøet på Box. De har separate tanker for røkt og urøkt sprit, slik at de unngår «forurensing» av den urøkte, det er nok en ganske smart løsning for et småskaladestilleri.
På en uke produserer de 5 ganger 640 liter sprit på 70 %, som vannes ned til 63 % før den fylles på fat. Årsproduksjonen er følgelig mellom 150.000 og 160.000 liter fylt på fat. Lagerhusene er ikke isolert på noen måte, så temperaturen varierer fra -30 til +30 grader gjennom året. Det lageret vi fikk se inneholder omtrent et års produksjon, i tillegg har de et større lagerhus ovenfor som skal ta omtrent seks års produksjon.
Destilleriet sett fra parkeringsplassen
Om været hadde vært dårligere hadde du sett stillsen tydeligere, men du kan så vidt skimte dem.
Fantastisk lysekrone i besøkssenteret.
Mølla
Et bilde fra Box i gamle dager henger (til inspirasjon?) i destilleriet.
Meskekaret.
Anders Jonasson forklarer om hodet, hjertet og halen.
Washstill.
Stills.
Spirit still.
Separate tanker for røkt og urøkt nysprit.
«Ankare» – fat eid av privatpersoner og klubber fyller hele den ene veggen i lagerhuset.
Større (og mindre) fat fyller resten av lageret.
En svensk bøkker bygger om barrels og butts til småfat.
Da skulle serien være komplett. Bladnochs første tre tapninger fra Armstrong & Co: Bourbon Matured, Sherry Matured og i dag Lightly Peated.
Nese: Subtil røyk, vedfyrt badstue, vanilje og vaniljekrem. Med vann blir vaniljepreget sterkere, men minner mest av alt om lett brent vaniljesaus fra pulver som har fått stå i kjelen til dagen etter og koagulere. Det er noe kunstig intenst over vaniljen.
Smak: Emmen tresmak, vanilje og vått, morkent, litt brent treverk. Mer vaniljekrem med vann, litt lett røyka vaniljekrem.
Kommentar: Fordelen med å eie sitt eget destilleri er at man kan eksperimentere villt. Ulempen er at man, med mindre man har ubegrensede midler tilgjengelig, må tappe og selge resultatet av eksperimenteringen. En total katastrofe er ikke denne tapningen, men spesielt god er den heller ikke. Smaken er ikke så verst når vannet har dempet inntrykket av morkent treverk, men «ikke så verst» er ikke bra nok, og det er ikke et snev av kompleksitet her. Det er drikkelig, men bare med et nødskrik.
Her er altså sherryvarianten av tapningene Bladnoch slapp i 2008. Bourbonvarianten finner du her, Lightly Peated følger.
Nese: Smørbukk og tørkede tranebær, hint av eik. Vann henter fram gule blomster og kvae, men hovedinntrykket er fortsatt karamell.
Smak: Karamellsaus med et hint av brent gummi. Noen som har vært uforsiktige med hvilket redskap de rørte i det varme sukkeret med? Brentsmaken blir tydeligere med vann, men mister litt av gummipreget.
Kommentar: Her er det ikke spart på fatpreget. Når jeg smakte disse tre tapningene første gang mener jeg at jeg foretrakk bourbonvarianten, det har endret seg. Det frister definitivt mer å drikke mer av denne. Samtidig er det ikke akkurat noen stor stjerne. Den unge alderen er kamuflert av fatet og det smaker og lukter mest karamell, ingen videre kompleksitet å spore, men det er ganske godt og jeg kunne fint tatt den med som kosewhisky på hytta.
Denne åtteåringen ble lansert i 2009 og er den første generelt tilgjengelige tapningen fra Armstrong & Co fra Bladnoch. La oss se om den er mer moden enn seksåringen.
Nese: Sprit, sitron, syrin, vanilje og malt. Med vann får jeg litt melne, men likevel syrlige epler, lyng og krattskog.
Smak: Vaniljen er tydelig, malten gjemmer seg litt bak. Tørt treverk og gjærdeig. Med vann blir den fruktigere; sitron og epler. Eikebitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Egentlig drikkelig på 55 %, men om du skal ha i vann, ha i mer enn noen dråper, for med bare noen dråper blir den litt i overkant fyrrig. Kjemi er rare greier, men man frigjør tydeligvis noe fusel eller noe.
En lett whisky, og fortsatt har den noe ungt over seg, men denne er langt mer lovende enn lillebroren.
Legg forøvrig merke til de fine fargene reflektert i flaska på bildet over. De skyldes at jeg gikk ut på verandaen for å ta bilde, og vi har himmel som ser sånn ut i kveld:
Etter at Raymond Armstrong tok over Bladnoch tok det noen år før han hadde egendestillert whisky å tappe. I 2008 slapp de tre tapninger, hvorav dette er en, de to andre var Sherry Matured og Lightly Peated (og smaksnotater følger selvsagt for de også). Nå er jo destilleriets fremtid atter en gang i det blå, vi får håpe en seriøs kjøper dukker opp, for at det kan produseres god whisky på Bladnoch er det liten tvil om.
Nese: Ung sprit. Sitrus, særlig sitron og et litt kjemisk preg, som tilsamme leder tankene inn på sitronduftende vaskemidler. Det ligger også noe blomsteraktig og lurer. Med vann dukker vaniljepreget opp og jeg får sterke assosiasjoner til den sitronsmakende vaniljekremen vår lokale italienske café er glad i. Jeg er ikke like glad i den i kaker (jeg synes vaniljekrem skal smake vanilje), men i whisky er det ikke helt dumt. Desverre skjemmes lukta litt av en litt emmen sødme og et hint av fjøs (sannsynligvis fusel som ville forsvunnet med lenger lagring).
Smak: Malten er tydeligere på smaken, men hovedinntrykket er også her ung sprit. Vaniljebitterhet og lett eikepreg også. Med vann blir den litt udefinerbart bedre.
Kommentar: Dette er ikke vondt, men det er ikke voldsomt god reklame for Bladnoch heller. Først og fremst er 6 år tydeligvis for lite for denne spriten, men jeg synes også at det mangler litt i form av kompleksitet som pleier å være der også i ung alder på ting som skal utvikle seg til å bli strålende.
Destillert 14. desember 1973, fat nummer 15933. First Cask er en tapningsserie fra Direct Wines Ltd.
Nese: Sitron og sitrongress, stikkelsbær og eik. Med vann får jeg assosiasjoner til jasmin og litt røkelse, men det er fortsatt mye sitron.
Smak: Eik, røsslyng og litt emmen frukt. Bitrere med vann, men også mer vanilje og friskere frukt.
Kommentar: Det må jo være et bourbonfat dette her, og jeg vil tro det har vært sånn middels aktivt. Ganske god, men ikke sånn at jeg kommer til å sørge når flaska er tom, noe som sannsynligvis blir senere i kveld. Nok en slant unnagjort.
Det siste høres jo definitivt ganske greit ut, mengdetrening på vinsmaking kan jeg gjerne bli med på. Ja, Mosel høres vel i grunn ganske greit ut det også.
Jeg liker de små vinbondebiografiene Ingvild har med av og til. Det er et tøft marked enten man er fra gammel vinfamilie eller prøver å komme seg inn i miljøet som outsider. I dette tilfellet handler det om gammel vinfamilie, og et bratt vindyrkingsområde nord i Tyskland. Mosel. Før ungene blir for gamle til å sette pris på slott som ser ut som de er tatt rett ut av et eventyr skal vi på rundtur i Tyskland, og da vil jeg innom Mosel. Vi får se hva det blir til. Så til vinen.
Jeg lider av dårlig framsynthet på vinfronten for tiden, så noen bestillingsviner ble det ikke på meg i denne runden, jeg endte med å plukke to av de tre vinene min lokale pusher (polet på Nedre Elvehavn) hadde i hyllen fra Ingvilds hovedmistenkte i denne artikkelen: Markus Molitor. Den ene har Ingvild også på listen: Riesling Trocken, selv om den både i hennes liste og i polets varelister er oppgitt som 2012 og det var 2013 de hadde på hylla. Den andre er også en tørr Riesling, Zeltinger Riesling Trocken. Også den 2013-årgang. Prisforskjellen på de to er skarve 20 kroner, hvilke andre forskjeller jeg finner vil vise seg.
Markus Molitor Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul.
Nese: Grønne og gule epler, petroleum, hvite blomster (magnolia?).
Smak: Granny Smith-epler og nypresset sitronjuice.
Munnfølelse: Tørrhet i kinnene/munnhulen, fyldig, med middels intensitet.
Kommentar: Fint lite galt med denne så vidt jeg kan se.
Markus Molitor Zeltinger Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul, men hakket mørkere enn den andre.
Nese: Blodappelsin og grapefrukt, petroleum og tørr, steinrik jord.
Smak: Grønne epler, appelsinskall, sitronjuice.
Munnfølelse: Mindre tørrhet, litt slankere, men hakket mer intens.
Kommentar: Bitrere enn søsteren, men jeg liker det.
Jeg liker begge, og konklusjonen blir vel helst at jeg må gjøre som Ingvild foreslår: Mengdetrening. Jeg får slenge inn en bestilling på noen av den godeste herr Molitor sine dyrere og mer avanserte viner, drikke dem opp mot disse «enklere» utgavene og se om jeg får noen ahaopplevelser. Jeg kan ikke si jeg blir lei meg ved tanken på å drikke disse to igjen.
