Her om kvelden begynte jeg å se Den store ølreisen, den svenske tv-serien, som jeg har tatt opp med pvr. Før jeg satte på tv’en hadde jeg begynt å drikke rødvin. Det føltes jo umiddelbart helt feil, så jeg måtte finne fram en øl i stedet.
Farge: Lys rav, som en pils, men tåkete.
Nese: Friskt, lett fruktig (melon?) og litt metallisk.
Smak: Fruktig (banan og melon), lett bitterhet og lett metallisk. Bitter mandel.
Kommentar: Jeg kan ikke si wasabien er framtredende, men det er en saison med en twist. Likevel, en saison, og jeg kan nok drikke en del flasker av dette.
Nese: Sitronduftende vaskemiddel (men mer sitron enn vaskemiddel) og tørr sherry. Vann endrer ikke så mye, mindre alkoholstikk demper vaskemiddelinntrykket heldigvis, men eller får jeg ikke så mye mer ut av den.
Smak: Tørt treverk, sitrus og en litt emmen sødme. Trelakk. Med vann får jeg bittert appelsinskall.
Kommentar: Jeg foretrekker helt klart bourbonvarianten. Denne er det liksom ikke noe eksepsjonelt ved, det er bare grei drekka. Kanskje jeg kommer unna med å kjøpe én flaske på fredagens slipp. All den tid jeg uansett ikke har komplett rekke trenger jeg jo ikke å kjøpe annet enn det jeg har lyst til å drikke (og siden mine flasker uansett er åpnet er jo samlerverdien null i alle fall).
Jeg holder på å gå gjennom bildene jeg tok i løpet av The Dark Expedition. Det ble noen bilder, kan du si. Så det kommer, det kommer. Men her er en liten smakebit.
Kirkwall fra luften
Tatt fra flyet til Aberdeen lørdag ettermiddag.
Utsnitt av Kirkwall fra luften, med Highland Park som hovedmotiv.
De har et lagerhus eller to. Om du myser kan du se pagodetakene (de har to kilns) nederst til høyre i bildet bak de to lange grå bygningene (som huser maltgulvene).
Neste fredag er det polslipp igjen og en av nyhetene er Kilkerran WIP6 ganger to. Jeg er fristet, men for å hjelpe meg å ta en avgjørelse kan det jo være lurt å smake skikkelig på WIP5, eller hva?
Nese: Ungt tre, lime, einertre og vanilje. Med vann finner jeg mer sitrus og sitron, tørre urter (rosmarin?) og malt.
Smak: Tørt treverk, vanilje, granbar og sitrus. Vann åpner for bitrere trepreg, men også for malt og støvete plankegulv.
Kommentar: Det er jo ikke akkurat vondt. Jeg likte eneren best, og angrer på at jeg ikke kjøpte fler av den, egentlig, men det hadde jo også vært hyggelig å ha fler i serien (strengt tatt skulle jeg jo sørget for å kjøpe 2-4 også…). Det spørs om jeg ikke ryker på en flaske eller to når fredagen kommer.
Jeg kan jo ikke si at jeg ble direkte blid når jeg oppdaget at Bunnahabhain erstatter Darach Ur med en ny tapning i «Travel Retail»-markedet. I det minste kunne jeg tenkt meg litt forhåndsvarsel så jeg kunne hamstre litt. Vel, vel. Siden jeg har likt Bunnahabhains andre NAS-tapninger plukket jeg like gjerne med meg en Eirigh Na Greine når jeg passerte Aberdeen på vei hjem fra Orkenøyene (mer om det – MYE mer om det – senere).
Nese: Malt og søte plommer, lett tørt bålpreg, melkesjokolade. Med vann får jeg chutney lagd på tropisk frukt, med mer vann blir fruktpreget friskere.
Smak: Malt, krydder, appelsinskall, tropisk frukt, melkesjokolade. Lett bitter avslutning. Med vann får jeg kornkjeks med appelsinmarmelade.
Kommentar: Litt for bitter ettersmak for min gane, og den treffer meg ikke like godt som Darach Ur, desverre, men det er likevel en god dram, med mye action både på smak og lukt for penga.
Når jeg skulle kjøpe meg en BiB med rødvin i dag googlet jeg «tennfjord pappvin» og sjekket resultatene mot nærværende pol. Jeg endte med å notere meg tre som alle skulle finnes på Bankkvartalet, og når jeg først sto i butikken bestemte jeg meg for den dyreste, men også den Ingvild hadde gitt «terningkast» 6. Nyansene mellom (fire,) fem og seks har jeg ikke nødvendigvis vært helt enig med Ingvild i tidligere, så det var uansett litt spennende å sjenke opp det første glasset.
Farge: Mørk burguner mot lilla
Nese: Solbær, kirsebær og tørkede tranebær. Lær og eik.
Smak: Krydder og litt lær, men også mye røde bær. Kirsebærkompott, men uten sødme.
Munnfølelse: Ganske fyldig, middels intens.
Kommentar: Til å være pappvin er dette riktig så imponerende. Den er ung og frisk, men med innslag av andre ting enn frukt, nok til å gjøre den interessant. Et hyggelig bekjentskap. Ingvild traff blink 😉
Norge: Potensielt gode nyheter for de av oss som trives på BrewDog Bar, enten det er i Aberdeen, London eller en av de andre noen-og-tjue byene de finnes. Tre norske ølentusiaster har overbevist BrewDog om at det er mulig å kjøre barkonseptet i Norge, dog under annet navn, til tross for begrensende alkoholreklameregler. Hvor den første baren blir er ikke klart, da det er opp til de som sitter rundt i det ganske land og drømmer om å drive en ølbar. Enten det gjelder deg eller du bare er nysgjerrig kan du lese mer hos Ølportalen.
Östersund: Lørdag arrangerer Captain Cook «Craft Beer Festival». Si hei til Arve om dere ser ham, rapporter om ølet han drikker dukker utvilsomt opp her på drikkelig.no etterhvert.
Fra en eks-sherry butt #2800. Drukket på Casc i Aberdeen.
Nese: Mye sprit, sjokoladedekte kirsebær. Med vann får jeg appelsinmarmelade.
Smak: Mye sprit, eik og mørk sjokolade. Vann åpner for ingefærkrydret appelsinmarmelade.
Kommentar: Det er noe røykaktig på både smak og lukt – tørt askeaktig – jeg lurer på om det er eika som gjør det eller om spriten faktisk er røyka. Veldig god, men verdt prisen (GBP 13.10 for en dram)? Vel, med tanke på hva Bunna gjør med NAS for tiden… neppe.
Jeg mistenkte nok at den gamle HP’en jeg smakte sist hadde stått for lenge med for mye eksponering mot luft. Dessuten oppdaget jeg når jeg skulle begynne å lete etter detaljer om den nye at den uåpna flaska jeg hadde oppdaget i eget skap ikke var ny tapning, men forrige utgave (altså, det burde jeg jo ha visst fra flaskedesignen, men det klikket ikke). Etter en liten prat med Morten ofret han derfor enda en 3 cl av sin gammel-gamle HP 12 for at jeg skulle få tatt en ny runde. Det har jeg nå gjort, i to omganger. Nedenfor følger notater for alle tre, et bonusnotat for Dark Origins og en oppsummering. Puh.
Highland Park 12 år ganger tre pluss Dark Origins til høyre
Highland Park 12 år 43 % (ca. 1985-1990)
Nese: Eik, honning, hint av aske, mørk sjokolade, fyr på peisen, bivoks, timian og «krydder» generelt. Med vann kommer mer bål, urtemarinert og så grillet kjøtt, appelsinmarmelade, trekull og laubærblad.
Smak: Mørk sjokolade, tørr eik, lyng, noe krydder – mot anis og nellik, tørket frukt. Med vann kommer lakkert eik, den blir mindre søt og får skarpere krydder, syltet appelsinskall og tørkede jordbær.
Kommentar: Denne kan man snuse på (og forsåvidt drikke av) i timesvis. Best uten vann, men god samme hva. Særdeles drikkelig uten noen som helst tvil.
Highland Park 12 år 43 % (2003)
Nese: Appelsinmarmelade, møbelpolish, tørket eple, aske og bålrøyk. Med vann kommer ristet korn, bålrøyk og krydder. Etter en stund kommer vokspreg.
Smak: Brent sukker, tørt treverk, lynghonning, bål og bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og melkesjokolade.
Kommentar: Oppnår også klassifiseringen særdeles drikkelig. Helt greit at vi har nesten en hel flaske igjen.
Highland Park 12 år 43 % (2014)
Nese: Rått tre, melkesjokolade, våt lyng, vanilje, gjærdeig, støvete kanelstang. Med vann kommer vått lær, appelsinskall, litt brent gummi.
Smak: Honningglasert trekull, litt bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og rosmarin, bål, tørt treverk, hint av lakris og mørk sjokolade.
Kommentar: Slett ikke dum, skjenk gjerne en dram til. Mangler det lille ekstra som løfter til særdeles drikkelig, men er bra standardutvalg i skapet.
Highland Park Dark Origins 46 %
Nese: Klart mer fatpreget, litt brent clutch, tørkede røde bær, timian og noe skarpere; mentol? Med vann kommer karamellpudding; fløte og vanilje.
Smak: Lett brent gummi, melkesjokolade, bål på ettersmaken. Med vann kommer appelsinskall og tørt tre.
Kommentar: Fortsatt god.
Den lovede oppsummeringen:
Jeg kan uten å nøle gjenta hovedkonklusjonen fra forrige sammenligning: Jeg blir ikke lei meg om du serverer Highland Park 12 år (samme hvilket tiår du kjøpte flasken). Den eldste er i en særklasse, den yngste virker yngst (det høres det jo ut som den burde, men siden de begge er tolv år skulle det ikke spille noen rolle hvilket tiår de var tappet). Det har nok flere årsaker, hovedårsaken er utvilsomt at jeg ikke er alene om å like maltwhisky. Markedet har nærmest eksplodert og mange destillerier som før tappet 10 % som single malt og 90 % i blends har nærmest reversert det forholdet. Det sier seg selv at når du kan plukke de 10 % beste fatene dine blir resultatet bedre enn når du bare kan «forkaste» de 10 % dårligste. Så lenge alternativet er å skru opp prisene på selv ung singlemalt til et helt idiotisk nivå må jeg vel si at jeg foretrekker status quo. Og jeg har hatt 2014-utgaven av Highland Park 12 år som reisedram i sommer. Det har fungert utmerket. Det kan til og med finne på å gjenta seg en annen sommer (eller høst, vinter og vår, for den saks skyld).
