Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Blomster, litt parfyme, malt og pepper. Med vann og litt tid i glasset utvikler den røde epler, kanel og mørk sjokolade.
Smak: Malt, pepper og syltetøy. Med vann blir den skarpere og får et litt uggent maltpreg, men det roer seg igjen etter en stund i glasset.
Kommentar: Jeg var skeptisk lenge, men ble solgt etterhvert. Smaken kunne vært mer kompleks, men lukta veier opp for mye.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.
Nese: Røde epler og malt. Betongstøv. Vann henter fram vanilje.
Smak: Malt og vanilje.
Kommentar: Fatet har tatt bort mye og lagt til lite. Ikke vond, men kjedelig.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.
Fra et eks-bourbonfat.
Nese: Karamellpudding. Med vann mye det samme, men også noe eik og einer.
Smak: Eik og vanilje, men mest alkohol. Med vann finner jeg mest eikebitterhet.
Kommentar: Ikke overbevist.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.
Dette er en versjon av Paulaners hveteøl som nylig er lansert, brygget til 4,6 % for å kunne selges i norske og finske daglivarebutikker.
Farge: Klassisk hveteøl, gyldent og tåkete.
Nese: Mest hvetemalt, litt bananaktig og et lett anslag av humletørrhet.
Smak: Banan og hvetemalt. Humletørrhet og et innslag av krydder.
Kommentar: Må nok testes blindt mot orginalen ved anledning, jeg kan ikke si at jeg savner noe her. Anbefales.
Kjøpt på Gulating i Trondheim.
Planen om å få Arve til å helle opp falt i fisk i kveld, da han er på jobb. Og selv om jeg ikke akkurat skjuler for åtteåringen at jeg drikker vin synes jeg vel at å få henne til å helle opp for meg var litt i overkant å forlange. Dermed må jeg møte også sauvignon blanc med mulig forutinntatthet. På den annen side var det ikke så stor prisforskjell på dagens to viner, begge nettopp de tapningene Ingvild nevner i boka, en Sancerre – klassikeren – og en fra New Zealand – utfordreren – bare 30,90 skiller dem prismessig, og når den billigste koster 146,- blir ikke 30 kroner så viktig.
Dagens to har faktisk litt forskjellig farge, Sancerren er merkbart gulere, nesten med et hint av fersken, mens den andre er klassisk hvitvinsfarget.
Fouassier Les Grand Champs Sancerre 2013
Nese: Stikkelsbærbusk. Jeg synes også det lukter rips (altså bærene, ikke busken) og dessuten sitron.
Smak: Frisk og syrlig, sitronaktig.
Munnfølelse: Det er vel mineralitet når det blir tørt på innsiden av kinnene, eller hva? I alle fall er det den effekten denne har. Middels intens, vil jeg si.
Kommentar: Joda, dette går an. Det jeg har å utsette er at jeg synes den blir for endimensjonalt syrlig på smaken. Det lukter så godt, så smaken skuffer rett og slett.
Twin Islands Sauvignon Blanc 2013
Nese: Solbærbusk og solbær.
Smak: Sitron, litt appelsinskall og solbærbusk.
Munnfølelse: Mindre tørrhetsfølelse med denne, men ganske intens er den.
Kommentar: Jeg hadde av en eller annen grunn ventet at utfordreren skulle være enklere enn klassikeren, men det synes jeg virkelig ikke den er. Det er mer dybde i smaken på denne og det er mye mer fristende å sjenke seg et glass til “for å få smakt skikkelig på den”.
Jeg er nok på gli, sauvignon blanc sjarmerer. Jeg føler likevel at det er noe som mangler, jeg tror det finnes mer der ute og at jeg ville gå glipp av noe om jeg slo meg til ro med dette. Skal vi følge datingmetaforen er det altså ikke fullklaff og jeg leter videre. Heldigvis kan man drikke flere typer vin uten å fornærme noen (så vidt jeg vet), så jeg kommer nok til å drikke sauvignon blanc igjen.
Sverige: Norrtelje brenneri er klare til å slippe sin første whisky i vår. Les mer hos Norrtelje Tidning (via Whiskyforum.se).
UK: The East London Liquor Company skal snart fylle sine første fat med rugwhisky, melder The Spirit Business. Fra før av produserer brenneriet gin og vodka, i tillegg til at de importerer rom fra Demerara Distillers, Guyana. Er du i nabolaget kan du besøke ELLCs coctailbar og se destilleringsprosessen gjennom en glassvegg mens du tester varene. Ikke noen dum idé.
Sverige: For andre går det ikke så bra. Det ser ut til å gå mot slutten for Grythyttan. Trist, særlig for de som har skutt inn penger i fat og aksjer.
Nese: Einertre, menthol, litt furunål og tropisk fruktsalat. Mye det samme med vann.
Smak: Veldig MYE smak, men av hva? En del kjenner jeg igjen fra lukta. Frukt i bunnen, krydder, pepper, einerbær. Med vann blir det mer frukt, eple og fruktsalat, men også et visst såpepreg.
Kommentar: Langt fra en typisk Linkwood. Den balanserer på grensen til «for mye som såpe», men holder seg på rett side, og er i alle fall ikke kjedelig. Festivalens mest interessante, for min del, og absolutt særdeles drikkelig.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.
Til ære for St. Paddy åpner jeg en ire vi har hatt stående i skapet siden vi var i Dublin i 2011.
Nese: Vanilje og eik, ganske bourbon-aktig i grunnen. Med litt vann dukker det opp banangodteri, søt mango og en eim av gummi.
Smak: Vanilje og eik, hint av salmiaklakris. Peppermynte på ettersmaken. Vann gir meg kokebananer (plantains) og fortsatt litt lakris og peppermynte på ettersmaken.
Kommentar: Hadde jeg fått denne blindt hadde jeg definitivt tippet at det var en (ganske god) bourbon. Det er mye fat og ikke så mye malt (med trippeldestillert sprit er det selvsagt mindre å ta av på maltsiden). Relativt enkel, men ganske god kosedram.
Nese: Grønt eple, malt, svart pepper og paprika. Med vann finner jeg mango chutney.
Smak: Mye malt, litt mentol. Mer sødme med vann, maltsukker og litt brent sukker. Fortsatt mentol.
Kommentar: God, om ikke så fryktelig spennende.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.
Nese: Brent sukker og sukkerspinn, ristet malt, hint av gummi.
Smak: Brent fat, malt, sødme.
Kommentar: Ingen nevneverdig endring på hverken lukt eller smak med vann. Greit drikkelig, men kjedelig, det finnes langt bedre Arran å ta av.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.