Arve – Side 8 – drikkelig.no

Anchor Old Foghorn 9,4%

Anchor Brewing er et av de eldste «mikrobryggeriene» i USA (deres produksjon er omtrentlig 20 ganger så stor som Ringnes’ totale produksjon av øl og brus). Bryggeriet kom til live på 1800-tallet da tyske Gottlieb Brekle kom til California under gullgravertiden og begynte å brygge. I 1896 kjøpte Ernst F. Baruth og svigersønnen bryggeriet og døpte det om til Anchor. Som med alle andre ble bryggeriet stengt under forbudstiden men var kjapt på pletten etterpå. På 50-tallet led de under folk flests ønske om å drikke lette, smakløse makrolagere (at Anchors øl ofte var infisert og surt delvis grunnet forurensning spilte sikkert også inn) og i 1959 var det slutt, men nye eiere kom inn og i 1960 var det på’n igjen. De nye eierne hadde ikke den beste kompetanse og det gikk dårlig og i 1965 var det like før porten ble stengt for godt.

Redningsmannen kom i form av Frederick Louis «Fritz» Maytag III (oldebarnet til grunnleggeren av Maytag konsernet) som var glad i øl og ønsket å redde Anchor. Han lærte alt fra bunnen av og etterhevrt endret han på oppskriftene og bryggeriprosessen for å skape et drikkbart og godt øl. I ettertid blitt døpt «Det moderne mikrobryggeriets far». I 2010 solgte Maytag bryggeriet til Keith Greggor og Tony Foglio (tidligere Skyy Vodka) som har planer om ekspansjon (nær firedobling er planlagt).

Old Foghorn er en byggvin (eller barley wine på nynorsk) som første gang ble lansert i 1975, et av de absolutt første fra USA. Her er det brukt både fersk, hel humle og tørrhumling.

Farge: Ren ravbrun farge med et pent og lysebrunt skum.

Nese: Forbausende lett (muligens litt kald enda) men dype toner av rik frukt, vanilje, karamell og en liten dæsj alkohol. Maltaromaene omfavner alt mens humla frisker opp uten å forsøke å spille hovedrollen.

Smak: Sødmen er der uten å være for søt. Det er en ren og fyldig maltsødme. Kryddertoner og en god balanserende bitterhet ligger der bak og bygger opp smaken. Karamell (smørbukk), kandiss og en rik fruktkompott gir en mektig smak, uten at det blir for tungt.

Konklusjon: Et solid og godt øl som ikke sprenger noen grenser eller utfordrer noen forestillinger. Denne kan trygt være en del av enhver ølkjeller. Namme.

Innkjøpt: Systembolaget, Åre (30,60 SEK / 35,5cl)

Timmermans Blanche Lambicus 4,5%

Brouwerij Timmermans kan spores tilbake til 1702 og de har brygger lambicøl siden den gang. Det var Jan Vandermeulen som startet bryggeriet som oppringelig het Brouwerij De Mol og lå like utenfor Brussel. De drev også med gårdsdrift, fruktdyrking, malting og servering. Det var først på det tidlige 1900-tallet at navnet ble endret til Timmermans, av Paul van Cutsem, svigersønnen til Frans Timmermans (6. generasjon av Timmermans-slekta som drev bryggeriet). I 1993 ble bryggeriet kjøpt opp av selskapet Anthony Martins (startet i Antwerpen av John Martin fra Newmarket i 1909 for å importere Schweppes og britiske øl) og er nå en del av deres «Finest Beer Selection».

Brygget er en miks av lambic og wit (koriander og tørket appelsinskall er tilsatt) slik at de blir en hvetelambic.

Farge: Lys gressgul. Frisk skum.

Nese: Lett syrlig med små hint av krydderier og syrlige frukter. Lett og liflig.

Smak: Lett, frisk og fruktig. Litt som en appelsinlambic men den dempede hvetekarakteren og korianderen sier at det ikke er tilfellet. Syrligheten hos lambicen er veldig dempet noe som for meg trekker ned. Wit-biten blir bare daff og flat mot lambicen og det er ikke noe stort samspill mellom smakene (med unntak av appelsinskallet og lambicen).

Konklusjon: Verdens beste hvetelambic (witbic?) – men den er vel også muligens verdens eneste. Ingen grunn til å kjøpe dette igjen. Morsomt å smake, men jeg styrer lett unna i framtiden.

Innkjøpt: Ica Supermarket Sirkus Shopping, Trondheim (47,90 kr / 37,5cl)

Hilliard’s Amber Ale 5,5%

Hillard’s Beer er et rimelig ferskt bryggeri som ligger i Seattle, Washington på USA nordlige vestkyst. Det er kompisene Ryan Hilliard and Adam Merkl som står bak foretaget. Ryan hadde vært hjemmebrygger i nær 20 år før han kvaifiserte seg til deltagelse på Great American Beer Festival med sin pale ale etter å ha vunnet lokale konkurranser (75 hjemmebryggere kvaifiserte seg til deltagelse i 2009 – mot nær 500 små og store kommersielle bryggerier).

Denne deltagelsen ga liv i drømmen om å starte eget bryggeri. Sammen med Adam drakk han seg gjennom Seattles ølutvalg hvert tirsdag i halvannet år. I 2010 fikk de fingrene på et bryggverk fra det nedlagte Sacramento Brewing Company og jakten på lokaler tok til for fullt. Valget falt til slutt på en nedlagt bensinstasjon fra 40-tallet. Der har de nå bryggeri, bar og butikk.

Farge: Litt mørk, rødlig rav. Pent, off-white skum.

Nese: Fruktig, søtlig og maltkrydret. Tørre toner som pirrer sansene. men også et hint av innestengt kjeller som trekker ned.

Smak: Tørr og kjeksaktig. En smak av gammelt kandissukker og/eller utgått karamellpudding. En viss fruktighet er i bakgrunnen med den skjules godt mens bitterheten klarer å kjempe til seg litt oppmerksomhet – selv om det resulterer i smakskollisjoner.

Konklusjon: Et øl som ikke er i min smak. Tungt, emment, overdrevent søtt og ubalansert gir ingen suksess i min bok. Ingen gjenkjøp her.

Innkjøpt: Systembolaget, Åre (20,30 SEK/35,5cl)

Bådin Rensåsen Remix 01 5%

22. november 2013 kom det første ølet fra Bådin for salg i Bodø: Rensåsen. Dette var en pale ale av amerikansk type humlet med Mosaic. I forbindelse med at det hadde gått ett år siden dette første offisielle brygget så tok bryggerene på Bådin tak i Rensåsen men erstattet Mosaic med Citra. Dette er et engangsbrygg men de har fortsatt å gjøre en vri på Rensåsen når spesielle anledninger er i kjømda.

Som sagt var orginalen en US pale ale, noe dette også er.

Farge: Uklar gul/oransj. Massivt skum (kom ut av flaska helt selv) som raskt demper seg i friluft. Bunnfallet ble veldig innblandet i ølet takket være den overivrige kullsyren.

Nese: Søte sitrondrops, halm, eplekake og pæredrops er noe av det som ligger fremst, sammen med en god eim av gjær. En anelse fruktkompott er også tilstede.

Smak: Et fruktig anslag med en veldig stram bitterhet i bakgrunnen som ødelegger litt. Lett, frisk og fruktig med preg av fruktsalat som har stått et par dager.

Konklusjon: En helt kurrant APA uten å imponere. Denne kan trygt serveres de som synes bayer er for mørkt og skummelt – men pass opp for bunnfallet.

Innkjøpt: Vinmonopolet Bankkvartalet, Trondheim

Founders Dirty Bastard 8,5%

Når noen skriver Scotch Style Ale på flaska må jeg nesten bare kjøpe, jeg er tross alt rimelig glad i de tradisjonelle skotske alene – er bestanding glad om en pub finner på å ha 80/- eller 90/- på fat.

Her er det importmalt som er tingen, sju forskjellige sorter er brukt (tidligere har de hatt ti forskjellige sorter). Som amerikansk reklamerer de også med et visst humlepreg for balansen.

Farge: Dyp og klar rødlig brunfarge. Lett og tynt skum med en lys brunfarge.

Nese: Lett borimot fraværende. En viss fruktighet er tilstede og en bitte liten frisk bitterhet. Savner malten kjenner jeg.

Smak: Fruktig med en liten humlebitterhet her også. Malten domineres av en liten brent røykaroma. Overraskende tynn.

Konklusjon: Jeg ble direkte skuffet av denne. Det er et lett røyk- og brentpreg her, men lite annet fra malten. En god skotsk ale skal helst ha en tung og rik maltaroma, men her er det ikke brukt god nok malt. De skriver selv «Ain’t for the wee lads.», noe jeg må si meg uenig i.

Innkjøpt: Vinmonpolet Valentinlyst, Trondheim (54,90 / 35,5cl)

Black Death Beer 5,8%

Viking Ölgerd er et islandsk bryggeri som er en del av det islandske drikkevarekonsernet Vífilfell (som i stor grad er bygd på Coca-Cola agentur), som i sin tur er eid av spanske Cobega (Coca-Cola Iberian Partners). Island er ikke en gammel ølnasjon da virkningene fra forbudstiden (i Island innført 1915) varte lenge. Sprit og vin ble lovliggjort i 1935, men øl fikk man ikke før 1.mars 1989! Fram til den dagen måtte de klare seg med alkoholfriøl og vørterøl begge i all hovedsak laget på ekstrakter. På mange barer fikk man kjøpe «øl», som da var en alkoholfri øl med sprit i.

Black Death Beer er laget for å kapitalisere på «tøffheten» ved å refere til svartedauen, no som er gjort med «hell» for andre alkoholholdige drikker også. Men til forskjell fra de fleste andre slike åpenbare hyperkommersielle varemerker innen øl er ikke dette en lys lager, men en baltisk porter!

Farge: Mørk, mørk brun – nesten svart. Fin brunfarge på skumet.

Nese: Sjokolade, kaffe og lær. Et lite røykaktig hint. Ingen voldsomme dufter, det hele er veldig dempet og dannet.

Smak: Smaken derimot slår litt mer. Fruktig, tørr og rik. Men etter det, i forhold til duften, kraftigere anslaget så flater den ut og blir snill og myk. Det er smak her, men det hele er rimelig nedjustert og blasst.

Konklusjon: For de som ikke er bevandret i porterens og stoutens verden kan dette være et godt alternativ da det er rimelig mykt og snilt. For de som har drukket noen liter blir det for veikt.

Innkjøpt: Vinmonopolet (BU), 45,90 / 33cl

KSM Frk. Fryd 4,25%

Den andre ølen jeg har fått fingrene på fra Korvald Søndre er en Pale Ale med amerikansk stamtavle og europeisk bunnlinje. Her er det tysk og britisk malt og amerikansk humle som gjelder.

Frisk, lett og fristende for de fleste står det å lese på flaska. Batch #121.

Farge: Gylden mot oransje, ganske uklar. Lite skum.

Nese: Tropiske frukter (særlig ananas), cocktailbær og bakte epler – rimelig fruktig stil. Noe sødme men ikke veldig markant. En lett maltbase er å kjenne i bakgrunnen.

Smak: Mye av den samme fruktigheten som var på nesa. Mer markant bitterhumle og sødme her, med et godt maltpreg. Litt flat muligens, men dette fungerer godt dersom man tar den kald som en tørsteslukker på en varm dag. Litt sitrus og et hint av klassisk engelsk byggvann.

Konklusjon: En enkel, god og grei pale ale. Lever opp til det som loves på flaska. Ingen höjdare for ølnerder men definitivt et brygg som godt kan være med på sommerpikniken.

Innkjøpt: Meny Oslo City, Oslo

Sigtuna Session IPA 4%

Sigtuna Brygghus har lagt sin elsk i det som har blitt «folke-håndverksølen» – IPA. I oktober lanserte de en samleboks med fire forskjellige IPAer: «Sigtuna inspired by IPA Mixpack»

Den første ølen ut fra denne boksen er en 4%-lig session IPA som er «brewed like an early Californian craft IPA».

Farge: Gylden oransje med et tynt, hvitt skum.

Nese: Fruktig og litt søtlig med en markant bitterhet. Varm aroma som fører tankene til varmere himmelstrøk. Lett og liflig.

Smak: Et litt surt bitterpreg med et hint av bruspulver. En del fruktighet med tropisk preg finnes her også. Litt for markant kullsyrepreg for meg.

Konklusjon: Jeg antar at i mikrobryggerienes barndom hadde dette vært et kongeøl. Men i dagens miljø faller det litt igjennom. Ubalansert og med litt for skarpe kanter til å være et session ale i min bok.

Innkjøpt: Systembolaget Åre, Sverige (101,60 SEK for 4x33cl mikspakk)

Lillehammer Bryggeri Hammonds Pils 4,7%

I mai i fjor ble det kjent at Lillehammer Bryggeri skulle begynne med flasketapping. Bryggeriet startet selv om med brygging i 2006 på røttene av det orginale Lillehammer Bryggeri som Ringnes la ned i 1983 (etter en over 130 år lang bryggerihistorie).

Hammond Pils er oppkalt etter Frederik Hammond som i 1755 opprettet en kopperfabrikk på stedet der dagens bryggeri ligger. Min flaske er av batch #17/14.

Farge: Gylden med et massivt, hvitt skumhode som raskt legger seg og bortimot forsvinner.

Nese: Sitrus med en lett maltsødme liggende bak. En viss gjærkarakter henger også igjen – og ikke bare grunnet bollebaksten som foregår på kjøkkenet.

Smak: Lett og syrlig aroma som går litt i retningen besk lime. En viss sødme er å spore. Noen krydderier blandet med gjær og et lett humlebitt befinner seg også i glasset.

Konklusjon: Tror nok absolutt denne hadde vært bedre i blodfersk utgave enn på en flaske som har stått et halvt års tid (eller deromkring). Som smakt i dag er det en grei pilsner men blir litt for flat, sikkert på grunn av den voldsomme kullsyrefrigjøringen ved åpning og helling (det smalt godt, men skummet ikke over).

Innkjøpt: Meny Lade, Trondheim

Amundsen Bramling Blonde 4,7%

Denne blonden fra mikrobryggeriet ved Oslo Rådhus er humlet med Bramling Cross med mål om en lys. lett og frisk øl som ikke kan fungere som inngangsøl til mikroølenes vidunderlige verden.

Farge: Gylden gul, lett og tynt skum.

Nese: Lett og fruktig. Et lite hint av demerara (brunsukker) etterhvert.

Smak: Lett og med et utvannet, fruktig preg. En liten bitterhet spiller i bakgrunnen og går etterhvert over mot en frisk syrlighet. En god maltsødme med litt krydderier kommer også krypende etterhvert.

Konklusjon: En enkel og grei blonde med litt dybde for den ekstra dimensjonen.

Innkjøpt: Meny Oslo City, Oslo