Måned: august 2016

I dag er den offisielle åpningen av «nye» E. C. Dahls for publikum. Det er solgt billetter til første del av kvelden, men om du er utålmodig og ikke har fått tak i billett skal det visstnok være åpent for alle fra 21.00 og utover.

Selv har jeg vært på en sniktitt, så jeg utsetter nytt besøk til… Vel, ikke veldig lenge, det blir nok en bordbestilling hos Bryggeriet Pub & Kjøkken i løpet av de nærmeste ukene.

Jo, altså, sniktitt: Det første som skjedde var at vi fikk en flaske Dahlspils i hånda. Det var jo spennende nok, for det er altså den nye Dahlspilsen, på 0,33-flaske (uten pantemerke). Så vidt jeg klarte å bedømme smakte den som den skulle, men jeg overhørte etterlysning etter banansmaken. Her bør det nok en paralellsmaking til. Vi fikk en ny omvisning inne i bryggeriet, der var det ikke så mye nytt siden forrige besøk (annet enn langt mer øl på tank, men det så vi jo ikke så mye til) så jeg skal ikke dvele så lenge ved det.

Både flaskelagrings- og fatlagringsrommene var fortsatt tomme. De venter en leveranse på 22 barrels i morgen (fredag 5. august), og det skal brygges øl som skal lagres på disse senest neste uke, så kanskje vi får se noen fat ved neste besøk.

Etter rundtturen ble vi loset opp i andre etasje, selskapsavdelingen av serveringslokalene for litt mat og drikke. Først og fremst fikk vi en smak av tre nye øl:

Lamo Wit 5,2 % fikk vi fra flaske, det luktet av malt, hvete, litt ubestemmelig sitrus og noe tørt, støvete krydderaktig som jeg nesten ville beskrevet som pepper uten noe særlig futt (men jeg kan ha vært påvirket av navnet på neste øl) eller steinstøv. På smaken hadde det tørr bitterhet, appelsinskall og malt i tillegg til noe litt ukjent jeg ikke klarte å sette fingeren på, men som sannsynligvis kommer av nypene de har brukt i brygget. Ølet var godt og friskt og vil sannsynligvis fungere bra som sessionøl, særlig til mat.

Pepper Saison fikk vi på mugge, men det viste seg at kranene var feilkoblet, så det vi fikk først var Lamo Wit igjen. Notatene ble derfor litt rotete, men Pepper Saison (når vi endelig fikk rett øl) hadde definitivt pepper i seg, det merkes ikke med en gang, men kommer som en ganske plutselig ettersmak. Jeg likte det ganske godt, jeg er større fan av pepper enn chili.

Bolt IPA fikk vi også på mugge, og rett øl på første forsøk i dette tilfellet. Den luktet ganske lett av humle og gjærdeig og smakte malt og tørr humle med en underliggende karamellsødme. Ølet er da også ganske mørkt  i fargen og ser mer ut som en bayer enn den jevne IPA. Jeg synes det var mindre humlekick på denne varianten enn den forrige batchen jeg smakte (som var testbrygget hos Nya Carnegie), til tross for at den forrige var mindre fersk, men det var også langt mer fylde i denne, så det kan være balansen som fungerte bedre for min gane.

Alle tre ølene vil jeg mene fungerer bra. Om man skal komme med noe kritikk må det vel være at alle tre også oppleves som noe tynne og litt kjedelige, men samtidig godt plassert i den enden av «kjedeligskalaen» der jeg gjerne drikker noen flasker på tidspunkter der ikke tiden, orken eller situasjonen tilsier at hovedfokus skal være på ølet. Sessionøl, altså.

Og det er vel gjerne det de er tenkt å være også. Dette er en utvidelse av standardutvalget fra E. C. Dahls og er nok mer giret for å treffe dem som drikker «en halvliter» enn ølnerder. Er du ute etter noe mer spesielt er det nok bedre å smøre seg med tålmodighet, for det skal det også bli etterhvert. Det eksperimenteres allerede, og enkelte av eksperimentene kan dukke opp – på puben eller på festivaler (så hold utkikk på Bryggerifestivalen som starter i dag!) – under samlebetegnelsen E. C. Dahls BETA. Brooklyn avslører noen av variantene det jobbes med i sitt siste blogginnlegg om E. C. Dahls, hva sier du til en gjenoppliving av Dahls Export?

Vi fikk en smak av en slik variant også, et øl som ble brygget 23. april for å teste anlegget og som var noe av et «man tager hvad man haver»-opplegg. Malten var restlager av Munchenermalt som egentlig skulle vært kastet, gjæra var hentet fra den siste batchen brygget på det gamle (store) bryggverket. Maltsammensetningen skulle helst ligne Dahlspilsen sin (av hensyn til testing), men til gjengjeld ble det slengt på langt mer humle. Det var merkbart på smaken, det ble i overkant, særlig på ettersmaken, for min gane, men er du mer humlefan enn meg bør du holde utkikk. Ølet holdt 6,8 % sånn cirka, og var en Norwegian India Pale Lager, eller NIPL om du vil, som bartenderen stavet Nipple.

Ellers rundt bryggeridriften er det ikke så mye nytt. Vi fikk se inn på laben som nå har det meste av utstyr på plass og som det loves dyrt og hellig skal gjøres tilgjengelig for andre trønderske bryggerier og til og med også for hjemmebryggere. Åpenheten virker genuin, så vil bare tiden vise hvor mye av den gamle «ikke gi en millimeter til konkurrentene»-metaliteten fra Ringnes som kommer til å henge igjen.

Så var det maten, da. Vi ble lovet «litt snacks» i invitasjonen, som viste seg å være mer enn nok mat for de fleste. En buffet med smaksprøver var satt fram og der var det blant annet små hamburgere, pølse og surkål (hjemmelaget, selvsagt), vårruller med Hitrakrabbe og peppersalami. Alt smakte ganske utmerket og var god reklame for kjøkkenet. Vårt bord argumenterte hardt over for Roar Hildonen at det de MÅ se å få på pubmenyen er hjemmebakte pretzels (gjerne servert med den hjemmelagde sennepen fra buffeten), det blir spennende å se om han hører på oss.