Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Tappet 2011.
Nese: Pæreis, hint av røyk, eik. Med vann utvikler det seg i retning melonyogurt og tørr drivved.
Smak: Eik, honning, varme, litt pepper. Mer bitterhet med vann, og et subtilt røykpreg, men også noe fruktig, appelsinaktig.
Kommentar: Litt artig at jeg oppfatter nesa som «kjølig», særlig med assosiasjonen til pæreis, mens smaken er «varm». Det gir en interessant kontrast. Ellers er dette en hyggelig drikkewhisky. Sånn passe kompleks, men ingenting å fordype seg i.
Dette er en Highland Park tapning som ble lansert eksklusivt for Sverige i 2013, på halvflasker. Det er en NAS og den har vært lagret utelukkende på europeiske sherryfat. Den er fortsatt bredt tilgjengelig og koster 299,- SEK.
Nese: Melkesjokolade, brent eik og fløteis. Styrken er veldig tydelig merkbar uten vann. Med litt vann tilsatt kan jeg stikke nesa lenger ned i glasset og finner tørkede appelsinskiver, honning og gammelt, tørt lær. Litt lakris og et mildt blaff av menthol. En skvett til med vann og den utvikler plutselig et behagelig blomstrete preg. Litt søt syrin krysset med røsslyng.
Smak: Hint av røyk, brent eik og også et hint av brent gummi. Med vann kommer grillet appelsinskall og urter, og gummien forsvinner. Det ligger et streif av røyk i bakgrunnen og lurer.
Kommentar: Kanskje en kandidat til reisedram i sommer? Det er en meget habil brukswhisky, den når ikke de store høydene, men til gjengjeld kan man drikke dram etter dram uten å bli lei, og 35 cl er et hendig format.
Single bourbon cask.
Nese: Sigrarrøyk og nylagt asfalt. Litt banan og litt smørkaramell. Litt mer frukt med vann, hermetisk fruktsalat.
Smak: Kald røyk, aske. Litt fudge og lakris.
Kommentar: Ingen grunn til å late som om jeg ikke liker dette. I’m a sucker for interesting peatmonsters.
Dette er en litt sær greie, det er nemlig en vatting av Japansk maltwhisky fra Yoichi og en ikke-navngitt Islaymalt. Den maltwhiskyen fra Islay som er lettest tilgjengelig på markedet er Caol Ila, så det er stor sannsynlighet for at det er den det er snakk om, men det vites altså ikke.
Smakt blindt.
Nese: Nytent grill (tennvæske og bål). Lett røykpreg og vanilje. Med vann finner jeg plutselig litt Hubba Bubba, rød sådan, og litt grillet kjøtt.
Smak: Tydeligere røyk, men jeg får tennvæske her også, samt bakte epler. Vann gir mer bål og aske, men det er underliggende sødme her.
Kommentar: Man skulle jo ikke tro at tennvæske var noe positivt, men siden det gir assosiasjoner til sommer og grilling er det faktisk ikke så dumt. Helt grei. Ikke helt spennende nok, og samtidig ikke helt torvmonsteraktig nok til å bli noen ny favoritt, men helt ok drikke.
Dette New Zealandske bryggeriet ble startet i 2011 av Pete Gillespie og Jos Ruffel med litt hjelp fra Petes lillebror Ian. Med erfaring fra større bryggerier var det en stor overgang til å brygge i en garasje (derav navnet). Mange fikse løsninger måtte finnes opp på stående fot.
Garage Project lanserte et større prosjekt: 24/24 – 24 forskjellige øl på 24 uker. Den første i denne serien er Pernicious Weed – et navn hentet fra 1500-tallets England da humle ble introdusert til bryggeriene. Humlen ble i tvilsomme kretser (les: religiøse) fordømt og omtalt som «a wicked and pernicious weed – one which would lead to the erosion of social and moral standards».
I dette brygget er det Rakau-humle og hele Nelson Sauvin-humlekongler som møtes, begge er av New Zealandsk opprinnelse.
Farge: Klar ravgul.
Nese: Humle, lett søtlig med heftig bitterbitt.
Smak: Syrlig frisk med lett maltpreg. Humla dominerer totalt først Rakau før Nelson gjør seg mer gjeldende etterhvert.
Konklusjon: Et øl for hopheads. For meg faller det voldsomt gjennom da Nelson Sauvin er den humlesorten jeg liker minst.
Hjärta var en spesialtapning kun tilgjengelig på destilleriet og i de nordiske landene.
Nese: Treverk og appelsinmarmelade. Gule epler. Vann gir meg noe blomstrete, men også mørk sjokolade og sitron.
Smak: Lett parfymert, eik, appelsinsyltetøy. Mørk sjokolade på ettersmaken. Vann forsterker eika og henter fram korn, eller helst kli.
Kommentar: Treffer meg ikke midt i hjertet, men det er ingen dårlig whisky. Utenom at den er fatstyrke, som er et pluss, vet jeg ikke om den er noe spesielt mye bedre enn standard 12-åring fra Highland Park. Men den har finere innpakning, da.
Nectar d’Or har fått sluttlagring på Sauternefat. Smakt blindt.
Nese: Aceton og eik, lett parfymert og ganske bourbon-aktig. Etterhvert: Bringebærsyltetøy og pannekaker. Med vann får jeg lett vokspreg, plastelina og litt brent fyrstikk.
Smak: Eikeparfyme, lett bitterhet, brent sukker. Malt og appelsinmarmelade. Mer bærsyltetøy med vann.
Kommentar: Jeg var skeptisk ved første slurk, men etter en stund i glasset er den ikke så verst. Ikke noe jeg ville kjøpt, men jeg hadde nok takket ja til en dram til om det ikke var noe mer spennende tilgjengelig.
Parallellsmaking av gammel versjon av Highland Park 12 år, tappet på åttitallet, styrke 43 %, mot dagens versjon av Highland Park 12, som også holder 43 %.
Farge: Gammel versjon er definitivt mørkere enn ny. De er vel uansett farget med E150 begge to, så farge har egentlig lite å si.
Gammel versjon
Nese: Søtt trepreg, voks eller plastelina, melkesjokolade, plomme i madeira og aske blandet med kornstøv. Vann gir litt mer sitrus, sitron og sitrongress, men også en annen urt. Timian?
Smak: Plastelina, appelsinskall og appelsinmarmelade, honning.
Ny versjon
Nese: Trepreg, men ingen sødme. Litt karrig vegetasjon, einertrær og ikke-blomstrende lyng. Etter en stund i glasset litt fusel, rett og slett, men det forsvinner med vann og fram kommer sitrus og et bittelite hint av røyk. Etter enda mer tid i glasset finner jeg plutselig krumkaker.
Smak: Røffere i smaken, eik og tørket krydder av noe slag. Appelsinmarmelade på ettersmaken. Med vann dukker sjokoladen opp, men mørk og bitter er den. Noe sitron også på smaken.
Kommentar: Det er interessant at de er så forskjellige, men at det er likhetstrekk likevel, for eksempel at begge reagerer på vann med å slippe sitruslukt. Den nye virker yngre, og det kan nok være negativt for mange, dessuten mangler den helt det vokspreget jeg fant på den gamle. For noen som elsket den gamle tolvåringen kan nok den nye virke helt feil, men jeg tror faktisk jeg foretrekker den nye. Jevnt er det uansett. Begge er utmerkede standardwhiskyer, men ingen av dem høster ti av ti poeng. Jeg blir ikke lei meg om du serverer Highland Park 12 år (samme hvilket tiår du kjøpte flasken), men på steder med godt utvalg er det sannsynlig at jeg ser meg om etter noe mer spennende.
Takk til Morten og Håvard for smaksprøvene.
Fra 2 eks-bourbon hogsheads. Smakt blindt.
Nese: Umiddelbart litt gin-assosiasjoner, einebær og hint av lakris. Det blir borte etterhvert og erstattes av appelsin, melkesjokolade og etterhvert malt. Vann henter fram litt pæreis og vanilje.
Smak: Appelsinchutney (eksisterer det?), det vil si krydret appelsinmarmelade. Kornstøv og littt metall.
Kommentar: Dette var godt, synes jeg. Tar gjerne en dram til, kunne også kjøpt en flaske ved en anledning.
Fra Old Pulteneys Fyrtårnserie som kun er tilgjengelig på Travel Retail. Denne er fra eks-bourbonfat. Smakt blindt.
Nese: Curry, koriander og garam masala. Med vann får jeg også grønne epler, malt og steinstøv.
Smak: Noe curryaktig over smaken også. Men også malt og vanilje.
Kommentar: Uventet lukt- og smakskombinasjon må jeg si, men det er jo ikke vondt. Skulle gjerne hatt en dram til en annen dag for å bekrefte at det ikke bare er nesa mi som er helt skeiv i dag. Og er det slik den lukter og smaker skulle jeg muligens gjerne hatt en flaske, for dette var ganske uvanlige – men gode – saker…