Bunnahabhain 1974 37 år Old & Rare 57,6 %

Nese: Mye sprit. Kirsebær og plomme i madeira. Med vann får jeg litt tørt tre og kryddertoner, stjerneanis og kanel.

Smak: Fat. Rosin, gummi og tørt treverk. Vann demper fatpreget noe og den smaker mer varme, krydder og hytteliv.

Kommentar: Førsteinntrykket var at denne hadde ligget for lenge, men med vann blir den riktig så hyggelig. Jeg skulle nok ønsket meg litt mer kompleksitet og vil stille spørsmål ved om den er verdt prisen Old & Rare normalt tilsier (Master of Malt skulle ha 264 pund for den før de ble utsolgt), men jeg skal kose meg med resten av drammen.

Takk til Malt Hans for sample.

Whiskyskolen del 4: Hvordan whisky lages, med bilder fra Bunnahabhain

Dette er en ganske teknisk leksjon, illustrert med bilder fra Bunnahabhain. Det er ingen «pensumliste» av drammer i dag, men jeg vil vel mene at en dram eller to fra Bunnahabhain til å fukte tungen med mens du leser er å anbefale.

IMG_1779For noen år siden, rundt den tiden jeg besøkte Islay – og Bunnahabhain – for første gang (i 2006), var Bunnahabhain en slags «glemt skatt». Og fortsatt er det vel slik at veldig mange enten elsker Islay på grunn av den tungt røyka stilen og derfor er lite interessert i et destilleri som hovedsakelig produserer urøyka malt eller misliker røyk og derfor ser mot andre områder i Skottland for å finne seg «sin» dram.

Det har nok også noe med at destilleriet ble lagt i møllpose på åttitallet og bare produserte sporadisk på nittitallet, og generelt fikk lite oppmerksomhet fra Edrington som eide det på den tiden. I 2003 ble Bunnahabhain kjøpt av Burns Stewart Distillers, og de har satset på destilleriet og har oppnådd at Bunnahabhain har fått mer oppmerksomhet de siste årene, ikke helt uten sammenheng med at de har tappet noen tungt røyka varianter, men også uavhengig av disse.

Spør du meg er det en oppmerksomhet whiskyen i aller høyeste grad fortjener, og jeg er gjerne med på å spre det glade budskap til enda fler.

Bunnahabhain ligger lengst nord av Islays destillerier og for å komme dit må du følge en smal, svingete vei – og være forberedt på å møte tankbiler fulle med whisky som kommer i mot. Når du endelig kommer fram belønnes du med et gjestfritt destilleri, når vi var der hadde de gratis kaffe og te i besøkssenteret, noe vi satt stor pris på.

Porten inn til selve destilleriområdet står det respekt av.
Porten inn til selve destilleriområdet står det respekt av.

Bunnahabhain ble etablert i 1881, destillering startet høsten 1882 og full produksjon kom i gang i januar 1883. Den gangen ble selvsagt alt av materialer og malt levert og whisky hentet med båt, som alle gamle destillerier på Islay har Bunnahabhain egen brygge.

Før destilleriet kan gjøre sin del av jobben må bygg maltes. Noen få destillerier gjør fortsatt dette helt eller devis selv, men de fleste bruker kommersielle malterier. Bunnahabhain får noe av sin malt fra Port Ellen Maltings og resten fra Simpsons på fastlandet.

Poenget med å malte korn er å frigjøre stivelsen i kornet og starte omdanningen av stivelse til sukker. Prinsippet er ganske enkelt: Man bløtlegger kornet og så lar man det få begynne å spire. Når spiringen så vidt har kommet i gang stopper man den ved å tørke kornet igjen. I tørkingen kan man bruke torvrøyk dersom man vil ha røykpreg på whiskyen, mengden torvrøyk, det vil si fenoler fra torvrøyken, som har satt seg i malten måles i ppm (parts per million). Siden jeg har bilder fra diverse malterier og destilleriers egne maltgulv nøyer jeg meg med denne veldig kjappe beskrivelsen nå og skriver heller en leksjon senere med alle de detaljene en ekte whiskynerd kan ønske seg.

På Bunnahabhain brukes først og fremst malt med en ppm på 1-2, men noen uker i året kjører de med 38 ppm og det er den delen av produksjonen som brukes i Toiteach og Cruach-Mhona, samt i alle de uavhengige tapningene av «Heavily Peated Bunnahabhain».

Når malten har ankommet destileriet lagres den i store siloer, kalt «malt bins». Derfra fraktes den på transportbånd til mølla.

Gammel kjenning, mølle fra Portheus.
Gammel kjenning, Portheusmølle.

I mølla males den hele malten til «grist», fullkornsmel, rett og slett. Malingsgraden er ganske viktig, for dersom det blir for grovt får man ikke ut nok sukker og blir det for fint blir «melet» til lim når du tilsetter varmt vann og tetter til meskekaret.

Fra mølla fraktes den malte malten – the grist – inn til meskekaret, som på Bunnahabhain er rustfritt stål med kobberlokk (fram til 1999 var selve karet av støpejern).

Bunnahabhains meskekar, det største på Islay.
Bunnahabhains meskekar, det største på Islay.

Mesking foregår ved at man pumper varmt vann inn sammen med gristen for å sette i gang enzymene som produserer sukker av stivelsen i kornet og for å løse opp sukkeret når det er produsert.

Meskekaret innvendig
Meskekaret innvendig

Innvendig har meskekaret rørearmer som rører det hele sammen til en slags grøt, men som også forhindrer at alt blir en eneste stor klump når vannet tappes ut gjennom det perforerte gulvet. Det vil si, det som tappes ut er selvsagt ikke vann, men vørter. De fleste destilleri kjører tre runder med varmtvann i meskingen, Bunnahabhain bruker fire. De siste to får med seg lite sukker og brukes derfor som de første to i neste mesking.

Vørteren pumpes gjennom til ‘tun room’, der seks gjæringskar venter på å få gjøre sin jobb.

Bunnahabhains washbacks av oregonfuru.
Bunnahabhains washbacks av oregonfuru.

Vørteren kjøles ned på vei til gjæringskaret for at ikke gjæren som tilsettes skaldø før den får gjort jobben sin. Gjæren spiser sukker og bæsjer ut alkohol. Det er kanskje ikke slik en kjemiker ville beskrevet det hele, men det er omtrent sant likevel.

Hos Bunnahabhain får blandingen gjære i 60-80 timer (avhenger av om det er ukedag eller helg), og resultatet er et øl med 6,5 – 8 % alkohol.Rundt 7 % er ganske gjengs i den skotske whiskybransjen. Om du er på omvisning på et destilleri er det verdt å spørre om å få smake på «washen» hvis det ikke tilbys automatisk, det verste som kan skje er at du får et «Nei» som svar og at turguiden ser på deg som om du er helt gal. Det er – i motsetning til hva en del turguider later til å tro – ikke farlig å drikke wash (med mindre du drikker mye og skal kjøre etterpå, selvsagt). Urøyka wash smaker litt som belgisk hveteøl.

Når ølet – washen – vel er klar kommer vi til moroa.

Still room på Bunnahabhain
Still room på Bunnahabhain

De aller fleste skotske maltwhiskydestillerier kjører væsken gjennom to runder med destillering. Først varmes ølet opp i en wash still, alkoholen, som har et lavere kokepunkt enn vann, fordamper først og blir fanget opp i «the lyne arm» og ført til nedkjøling for å bli til væske igjen. På dette tidspunktet kalles væsken «low wines» og har en alkoholprosent på 20-30.

Vindu i siden på wash still for å kontrollere kokenivået.
Vindu i siden på wash still for å kontrollere kokenivået.

Washstillen har vinduer i siden på halsen for at man skal kunne følge med nivået på den kokende væsken, siden det er en viss fare for at det koker over.

Low wines fylles i neste destilleringspanne som enten er kjent som «low wines still» eller «spirit still» avhengig av hvem du spør. Her varmes væsken opp igjen, alkholen fordamper igjen først og fanges opp på samme måte. Men der man fra wash still samler alt som kommer ut for å bruke det i neste runde splittes resultatet fra spiritstillen i tre:

Hodet: Det første som kommer ut er alkholsterkt og dessuten fullt av såkalte volatile alkoholer og annet vi på godt norsk kaller fusel.

Hjertet: Dette er sprit på rundt 80 prosent og ned til 50 omtrent (akkurat hvor man kutter varierer fra destilleri til destilleri) med «passe mye fusel», estere og andre stoffer som setter smak på spriten – ikke usmak.

Halen: Nå begynner alkoholstyrken å bli lav og det kommer fler avfallsstoffer.

Hodet og halen blandes og sendes inn sammen med low wines fra neste «run» for å destilleres på nytt. Hjertet samles for seg og er det som tappes på fat for å modnes til whisky.

Fasongen på destillasjonsapparatene har mye å si for hvordan spriten blir til slutt. Det er heller ikke tilfeldig at de er laget av kobber. Kobberet reagerer nemlig med dampen inne i stillen og «renser» ut avfallsstoffer fra væsken. Jo lenger dampen får sirkulere rundt inne i stillen, jo «renere» blir den. Mange destillerier har derfor diverse utvekster på halsen til stillen for å fremme slik sirkulering. En annen måte man kan påvirke karakteren til det som slipper over i det ferdige produktet er høyden på halsen.  Jo høyere hals, jo mindre fusel er en generalisering som holder nogenlunde stikk. En tredje faktor er vinkelen på lyne armen, peker den oppover må dampen klatre enda mer, peker den nedover vil alt som når toppen på stillen «ramle over» og komme ut med spriten.

Wash still til venstre, spirit still til høyre.
Wash still til venstre, spirit still til høyre.

Bunnahabhains stills er ganske enkle i fasongen, men relativt høye i forhold til bredde, noe som vil gi mer sirkulasjon enn en bred fasong. Bunnahabhain har også det «smaleste» kuttet på Islay, hjertet løper fra 72 % til 64 % og gir en ferdig nysprit på 68,5 %.

Nyspriten tappes på (i hovedsak) brukte fat og får ligge minst tre år, og som regel mye lenger.

Fat fra flere av Islays destillerier har funnet veien til lagerene på Bunnahabhain
Fat fra flere av Islays destillerier har funnet veien til lagerene på Bunnahabhain

Og etter tre år – eller 30 – har vi whisky, og DA begynner selvsagt den virkelige moroa.

Hysj! Whiskyen sover skjønnhetssøvnen sin
Hysj! Whiskyen sover skjønnhetssøvnen sin

Alle smaksnotater her på drikkelig.no for whiskyer fra Bunnahabhain skal du kunne gjenfinne under merkelappen Bunnahabhain. Det begynner å bli en del, siden Bunnahabhain er et av de destilleriene jeg gjerne prøver å få smakt tapninger fra – det smaker ofte godt, nemlig.

Et siste bilde: Når man kommer kjørende på den smale veien og nærmer seg Bunnahabhain ser man en tønne på høyre side av veien der det står «Bunnahabhain» med pil rett fram. Det er jo vel og bra og beroliger stressede whiskynerder om at man er på rett vei. Det er først når man kjører bort fra destilleriet igjen at man får «the punchline».

IMG_1781

Bunnahabhain 2000-2010 9 år Whisky-Doris 59 %

Dette kan regnes som en slags teaser. Jeg har et drøss med Bunnahabhainer jeg skulle ha smakt meg gjennom, og i den anledning har jeg gravd fram bilder fra destilleriet som jeg besøkte for nesten ni år siden. I morgen kommer det derfor et lenger innlegg OM Bunnahabhain, i tillegg til flere smaksnotater.

Nese: Umiddelbart får jeg litt calvados-assosiasjoner; epler, jordkjeller og «grønt» preg. En del krydder er det også. Krydderet forsterkes med vann, det er en del svart pepper og noe ingefæraktig.

Smak: Epler og litt rått treverk på smaken, sammen med mer krydder. Pepper og koriander. Med vann får jeg mer av calvadospreget, men også lakris og litt brent gummi på ettersmaken.

Kommentar: Hadde jeg fått denne helt blindt tror jeg jeg hadde stilt spørsmålstegn ved hvorvidt det var whisky. Egentlig er det ganske godt, men eplepreget sammen med det litt rå trepreget gir meg bilder av råtne epler og det trekker ned (det samme problemet har jeg forøvrig med calvados som regel).

Laphroaig Cairdeas Ileach Edition 50,5 %

Nok en blind sample fra Leif Olav.

Nese: Røyk, fullkornsbrød, aprikos og et lite hint av anis. Mer banan med vann, og havregrøt (uten melk).

Smak: Bålrøyk, aske og malt. Vann henter fram litt krydder, pepper og brent plast.

Kommentar: Forutsigbart nok synes jeg dette er veldig godt. Jeg er en enkel sjel. Selv om jeg ikke smaker sjø tror jeg på Islay, og det kan godt være en Laphroaig. Så det er sikkert en peatet BenRiach eller noe.

Dæven døtte, Laphroaig it is.

Somersby Cider with a taste of Wild Cactus 4,5 %

Jeg var nesten nødt til å kjøpe en slik, flaske med slangemønster! Vil du ha det enda mer glorete kommer den også ikledd regnbuefargede påfuglfjær og rosa giraff, samt et par «ville» mønster til. Men er innholdet drikkelig?

somersby_wildcactusNese: Det lukter pæresaftis, ikke Pigalle, men en litt mindre ekstrem pærevariant.

Smak: Det smaker sånn også, men med en litt mer udefinerbar bismak. Fruktig, ja, men ikke en smak jeg klarer å kjenne igjen helt og holdent, så da holder den kanskje hva den lover i så måte, for det kan gjerne være «wild cactus» for alt jeg vet.

Kommentar: Frisk og god, til brus å være. Hadde den kommet i alkoholfri variant hadde jeg kanskje kjøpt noen fler flasker, som det er blir det nok med denne ene.

Caol Ila 8 år Unpeated 2008 64,2 %

Nok en blind sample fra Leif Olav.

Nese: Neglelakkfjerner, malt og kanel. Med vann får jeg litt grønt treverk og litt epler.

Smak: Sprit, sødme og krydder. Krydderet blir mer markant med vann og jeg får treverk i tillegg.

Kommentar: Relativt alkoholsterk denne også, og igjen er jeg egentlig fristet til å tippe Lowland. Det kan godt være en Bladnoch til. Den er litt for endimensjonal til å komme høyt på poengstigen.

OK: Laaaangt unna. Vel, muligens ikke geografisk, men fasiten var langt unna mine tanker.

Bladnoch Rare Malt 23 år 1977 53,6 %

Nok en blind sample fra Leif Olav.

Nese: Vanilje, hvetebakst, treverk. Litt krydder med vann.

Smak: Grønt tre, flis. Med vann litt krydder og litt pepper.

Kommentar: Definitivt over 46 %. Jeg gjetter på Lowland, eller noe slikt, det er ganske anonym malt vi snakker om her…

Jeg kom ikke så langt som til å tippe destilleri før jeg sjekket fasit, så jeg sier meg fornøyd med å ha truffet rett område. Som Rare Malt er den vel en av de dårligere jeg har smakt, det er alt for lite dybde i malten til å rettferdiggjøre å tappe den som en spesialutgave. På den positive siden smaker den overhodet ikke vondt.