Hogshead nummer 2934, destillert 1. juni 1989, tappet 20. april 2012.
Nese: Ganske lukket og spritpreget på full styrke, noe sitron eller sitrongress. Med vann får jeg fram einerbær og noe annet krydder, samt malt og høy.
Smak: Hoi. Trenger helt klart vann. Malten skinner gjennom, men ellers er det mest sprit. Med vann får jeg treverk og en litt emmen sødme, det bedrer seg igjen med enda mer vann. Pepper og kornpreg kommer fram til slutt.
Kommentar: Tar MYE vann, har i hvert fall doblet mengden i galsset nå og er ikke sikker på at det egentlig er nok. Den fikk en rar bismak der et sted, men den forsvant heldigvis igjen. Likevel er dette nok ikke noen favoritt, den er hverken spesiellt spennende eller noe fantastisk god.
Man kan ikke reise en uke til Italia uten å få med seg minst en vingård, selv om hovedfokuset for ferien er aktiviteter som er gøy for seksåringen. Siden vi gjerne ville sikre oss at vi brukte tiden på vin som var verdt det, tok vi kontakt med Non Dos via Facebook før vi dro for å høre om de hadde noen produsenter i området som ville ha besøk. De satte oss i kontakt med Francesco Maule, sønn av Angiolino, med beskjed om at vi bare kunne ringe og avtale tidspunkt.
Vi hadde litt problemer med å finne fram til la Biancara, vingården, siden Google insisterer på at den ligger i nabogata (og det er italiensk landsbygd vi snakker om her, det er hverken mye skilt eller særlig mange mennesker å spørre).
Google vil altså ha det til at la Biancara ligger ved markøren, mens vingården egentlig ligger omtrent der pilen peker.
Med hjelp fra Francesco fant vi likevel fram, og vi innså at gatenavnene nok burde ha gitt oss et hint…
Utsikt fra toppen av bakken. Jeg har sett verre.
I alle fall, vi kom fram og ble tatt godt i mot. Vi parkerte ved det gamle huset som var kombinert driftsbygning og bolighus og gikk derfra opp bakken, omgitt av vinranker på alle kanter, til den nye bygningen som er under oppføring, der det både skal være boligareale for Angiolino og frue, Bed & Breakfast-muligheter for turister (gjett om vi planlegger å komme tilbake?) og nye driftslokaler. Sistnevnte var mer eller mindre ferdig og omvisningen startet der.
Fra modningstankene tappet Francesco en Sassaia 2012 (2011-utgaven er å få på polet nå), som jeg noterte meg at hadde et slående preg av grønne epler på lukta og at det smakte utmerket. (Smaksnotater for vin er ikke egentlig min greie, jeg har for lite øvelse, men hovedinntrykket av det vi fikk smake skal jeg ta med i alle fall.)
Så fikk vi bli med inn til de mer tradisjonelle «tankene».
Vegg i vegg, og med glassvegg mellom slik at utsikten blir best mulig, har de innredet et helt nytt serveringslokale.
Kvelden før hadde det vært fest der, noe vi fikk et visst utbytte av, siden Francesco plukket opp et par av flaskene som hadde blitt åpnet og sa «We’ll have that».
Men vi startet med en Sassaia 2011, for å kunne sammenligne med 2012. 2011-utgaven hadde mindre eplepreg, men om det skyldes årgangen eller at den er «ferdig» modnet det vet jeg ikke.
Det neste vi fikk i glasset var en Pico 2011. Sassaia er lagd med 85 % Garganega druer og 15 % Trebbiano, mens Pico er 100 % Garganega. Garganega er en drue som er typisk for Veneto, området la Biancara tilhører.
Her var eplepreget tilbake på lukta. På smaken fant jeg grønne epler, men også bærpreg.
Deretter kom en av flaskene som var åpnet kvelden før, nemlig en Sassaia 1999 («Good year» sa Francesco). Den hadde også grønne epler på lukta, men en langt mer kompleks smak med aprikos og appelsin, og var i det hele tatt veldig fruktig (og dessuten snadder).
Så fikk vi en Sassaia 2009, som var det siste året de brukte åpent kar der druene lå til maserasjon i 2-3 dager med skall. Senere årganger (av både Sassaia og Pico) har 10 % av druene blitt maserert med skall. I alle fall var 2009-årgangen fantastisk, god syrlighet og fortsatt grønne epler på smaken, mens jeg på lukta har notert «Mye!»
Nå sto de røde vinene for tur. Vi startet med en Rosso Masieri 2012 (her er også 2011 på polet), som har 75 % Merlot druer, men også noe Cabernet Savignon og noe Tocay Rosso. Den luktet ripsgele og smakte tørt med preg av tyttebær og solbær.
En Merlot 2008 var lagd av de beste druene – fra høytliggende ranker – modnet på de flotte eikefatene vi altså hadde utsikt til og produsert i små kvanta. Her fant jeg solbærgele, litt rosin og godt eikepreg (med tendens mot litt røyk) på nesa, og solbærsaft (slik det skal være), god tørrhet og røde druer på smaken.
Til slutt fikk vi en dessertvin, en Recioto 2008 (på polet) som Francesco forsikret oss om at var perfekt til parmesan, men som var fint drikkelig helt på egen hånd også: Søt, men ikke for søt. På nesa noterte jeg lær og rosin.
På vei ned igjen fikk vi forklaring på noe av forskjellen på vanlig kommersiell drift og produksjon av «naturvin». Blant annet lager de sin egen kompost av plantemateriale fra vinrankene, som brukes som gjødsel. Alle vinene er naturlig gjæret, og filtreres ikke. Sulfider brukes bare om nødvendig. Vinrankene «presses» mindre. Naboen hadde vinranker av masseproduksjonstypen, som ser slik ut:
Et tak av druer.
Det gir mer druer per plante, og dermed per kvadratmeter og kan produsere rundt 200 tonn druer per hektar. For «naturvin» vokser vinrankene slik:
Og produksjonen ligger på 40-60 tonn per hektar.
I den gamle driftsbygningen fikk vi se den gamle kjelleren, som definitivt ser ut slik man ser for seg en vinkjeller.
Desverre hadde den vist seg å være alt for fuktig, slik at det var mugg overalt, og den kunne ikke brukes til lagring.
Du vet det er fuktig når edderkoppene mugner…
Og nå kom vi til den delen av turen hvor vi kunne ønsket at vi hadde kjørt egen bil til Italia. Det hadde ikke vært noe problem å fylle et baggasjerom. Men vi skulle hjem med fly, så vi måtte beklage og si at en halv kasse – seks flasker – nok var grensen for hva vi kunne få med oss. Jeg spurte i lønnlig håp om de hadde noe Sassaia 2009 igjen, og fikk det forventede svaret at det hadde de nok ikke. Men når vi ba Francesco fylle en eske med seks flasker viste det seg at én flaske likevel var mulig å få. Arve hadde merket seg Visa/Mastercard-klistremerket på døra, men det viste seg at terminalen var ute av drift i påvente av flytting opp til nye lokaler, og et øyeblikk så det ut til at vi måtte kjøre en tur og lete etter minibank. Men når Francesco hadde regnet seg frem til hva han skulle ha og kommet til 80 Euro gikk det bra likevel, for såpass med kontanter hadde vi.
Men, altså. 80 Euro? Dette kom vi hjem med:
Ok, forsiden er litt lite informativ, den mangler jo årgang.
Fra venstre: Sassaia 2007, Sassaia 2009, Pico 2010, Pico 2011 og 2 stk So San 2010. Ingen av dem er åpnet ennå, men vi gleder oss.
Ikke helt OT: Det var tusenvis av gresshopper på vinmarkene
Når man er i middag hos gode venner og sitter og nyter sin cognac (joda, det går visst an) etter desserten og plutselig oppdager at vertskapet holder på med dette:
Da finner man fram notisboka.
Nese: Buljong, mørke røde bær, sjokolade.
Smak: Litt bitter, mørk kaffe, sødme i bakgrunnen, rosiner og tørket frukt.
Kommentar: «En helt ny sjanger» som sidemannen bemerket (men samme sjanger som Blend no 5, forsåvidt). Øl er det jo ikke, akkurat, men det funker fint som alternativ til nevnte cognac. Siden det er så kraftig kaffesmak på den kan du hoppe over kaffen også. Vi var 8 på en flaske, det var ganske passe.
Etterpå smakte cognacen forresten utvannet druesaft (jeg hadde en Jon Bertelsen Symphonie Brut XO i glasset). Jeg tror ikke det var cognacen sin feil.
Nese: Humle ispedd noe jeg nesten ville karakterisert som rødbrus eller Grape Fanta.
Smak: Hakket for bittert for meg, egentlig (noe som forsåvidt er å forvente av en IPA), humla overdøver det meste annet, og jeg kan ikke si jeg legger merke til noe tyttebær, i alle fall ikke uten å lete. Men det har en viss dybde, og er ikke noe dårlig øl (det passer bare min gane litt dårlig).
Kommentar: Gøy å ha flaskene side om side, selv om innholdet er det samme (vi har bare åpnet en). Ikke noen ny favoritt hos meg, kanskje, men det hadde jeg da heller ikke ventet.
Ikke at det har noe med smaken på ølet å gjøre, men kan jeg bare få gi ca hundre plusspoeng for at BrewDogs grafiske designer faktisk har klart å inkludere bindestreken i Mette-Marit?
Vi var på Bakklandet for å se på livet under Bakklandsdagene i dag, og tok en pit stop på Antikvariatet. Der hadde de akkurat fått montert disse to kranene i bokbaren, for øl fra Cask, det vil si CAP, Ægir og Mikeller, alt ettersom hva de føler for. Leveransen av fat var forsinket, men vi kan jo glede oss.
Nese: Det første som slår meg er et hint av eplesidereddik. Etter å ha smakt på den finner jeg lakris også på lukta, men det utvikler seg etterhvert i retning av spisskummen og jeg får assosiasjoner til poppadoms.
Smak: Epler og lakris. Fin syrlighet og bra tørrhet på ettersmaken. Spisskumen også her.
Kommentar: Denne er rett og slett skikkelig sær. Nå er poppadoms noe av det beste jeg vet, men jeg vet ikke om jeg synes det hører hjemme på lukta til en sider likevel. Kjedelig er den i det minste ikke, og den kan heller ikke kalles for søt.
Nese: Epler med innslag av både sitrus og honning.
Smak: Eplemost med ganske sterkt honningpreg.
Kommentar: Jeg hadde et visst håp om at dette skulle være et brukbart alkoholfritt alternativ til sider, i den forstand at jeg kunne drikke det når jeg har lyst på sider, men det ikke passer med alkohol. Det er det ikke, til det er den alt for søt. Det er derimot en habil eplemost, med tydelig særpreg. Selv om den er musserende i seg selv vil jeg nok foretrekke å blande den ut med farrisvann, honningpreget gir den et for søtt uttrykk ellers (men det har jeg da også for vane å gjøre med det meste av juice).
Dette første kapittelet i en tenkt serie skulle egentlig hete «Hvordan drikke whisky», men siden jeg tror fullt og fast på at det ikke finnes noen rett og gal* måte å drikke whisky på, blir tittelen nødt til å være litt mer subjektiv. I dag presenteres altså ingen fasitsvar, men en liten guide for deg som er nybegynner til hvordan jeg synes jeg får mest ut av en dram, og et utgangspunkt for å finne din egen stil.
Setting
Ideelle forutsetninger for å smake whisky innebærer blant annet:
Intet eller svært moderat inntak av alkohol før du setter deg ned med whiskyen. Alkohol sløver sansene, de fleste drikker «hva som helst» på nachspiel…
Relativt nøytrale omgivelser, i alle fall hva angår duft. Ikke ha på deg selv mye parfyme/aftershave (og ikke sett deg rett ved en person som har), ikke tenn duftlys, ikke lag mat i samme rom og så videre.
Ren gane: Dagen du spiser curry til middag er ikke dagen du smaker på den 2 cl’en av 50 år gammel Macallan du vant på The Whisky Show. Ta deg en Laphroaig CS som kosedram og utsett smaksnotatene til en annen dag. Røyker eller snuser du gjør du det og det må du jo nesten få lov til, men det kan være lurt å ikke ta en pris eller en røyk rett før du skal smake (innbiller jeg meg, jeg har ingen praktisk erfaring).
God tid.
Mulighet til faktisk å nyte drammen. Det vil si at om du av en eller annen grunn ikke kan drikke (du er gravid, sjåfør, på vakt osv.) er det ikke tidspunktet for å velge å sette seg ned for å skrive smaksnotater. Er det din eneste sjanse i livet til å smake noe spennende, smak likevel, men spytt (om du ikke har vært forutseende nok til å ha en sampleflaske eller to i veska for å spare drammen til senere).
Om anledningen byr seg til å smake noe spennende under ikke-ideelle forhold takker jeg sjelden nei (unntaket er siste punkt, men jeg har ikke førerkort uansett, så det er heldigvis aldri noen grunn til å takke nei fordi jeg skal kjøre).
Valg av glass
For å få mest mulig ut av en dram er luktesansen viktig. Fysiologiens tale er klar: Tunga er nesten ubrukelig i smakssammenheng. Vi «smaker» egentlig bare fem forskjellige ting (søtt, salt, surt, bittert og umami), resten av smaksopplevelsen er det nesa som står for (Fun fact: Du har sikkert blitt fortalt at du smaker de forskjellige smakene på forskjellige steder på tunga. Det er en myte). Derfor er det lurt å gi nesa mulighet til å gjøre jobben sin. Når det er snakk om brennevin gjør nesa jobben sin best med et skikkelig nosingglass. Et nosingglass er laget for å ta 2-4 cl brennevin (evt. med tilsatt vann), og har tulipanform. Utover det er det utallige varianter og personlig preferanse vil avgjøre hva du bør bruke.
Siden glasset påvirker smaksopplevelsen etterstreber jeg å benytte omtrent samme type glass hver gang jeg skriver smaksnotater. Dette er ikke 100 % gjennomførbart i praksis – av og til smaker jeg jo whisky utenfor hjemmets fire vegger også, og jeg er ikke fanatisk nok å gå med medbragt whiskyglass i veska – men i hovedsak er det denne glasstypen jeg benytter:
Dette er kjøpt hos Glenmorangie, men det ligner svært på de såkalte ‘culinaglassene’
Når jeg ikke har fokus på smaksnotater, men bare skal nyte en god whisky liker jeg Glencairn-glassene. Jeg synes blant annet at de ligger bedre i hånden enn glass med tynn stett. Glencairn-glassene ser slik ut:
Jeg har også en mini-versjon av Glencairn-glasset som gjør nytte som reiseglass:
Ved siden av det normale glasset for å vise størrelsen.
Se gjerne artikkelen om glass på whiskywiki også, der er det lenker til nettbutikker og tester av glass.
Vannmugge
Det er essensielt å ha noe å helle vann fra som gir deg god kontroll på mengden. Vi har blant annet denne miniatyrmuggen fra Bowmore som vi bruker til daglig fordi den er lett å helle svært moderate mengder fra:
Skal man være veldig sparsommelig på antallet dråper er en pipette et greit hjelpemiddel. Har du ikke noe slikt er det to ting som kan hjelpe: Teskje eller sugerør. Ha vann i et vanlig glass og hent små mengder med teskje, eller putt et sugerør nedi, hold fingeren over toppen og løft vannet over i whiskyglasset. Reguler mengden ved å regulere hvor langt nedi vannglasset du putter sugerøret. Begge deler er også fine nødløsninger på bar, nesten alle barer har enten sugerør eller teskje tilgjengelig, de fleste begge deler.
Temperatur
Ideell temperatur for whisky er som for rødvin: Litt under det de fleste har som romtemperatur i Norge. Både på høyere og lavere temperaturer vil du kunne forflate smaksbildet.
Når det er sagt er det sjelden jeg tar så mye hensyn til dette i praksis. Helst skulle whiskyen vår stått i vinskap, kanskje, men det har vi ikke plass til (og vi har prioritert å bruke pengene på whisky snarere enn skap å ha den i). Men det kan være greit å ha i mente når du smaker.
Dette med temperatur er forøvrig hvorfor det ikke anbefales å ha is i whiskyen. Det forflater smaksbildet (i tillegg til å vanne ut litt ukontrollert, selvsagt). Unntaket er whisky som er designet for å drikkes med is, for eksempel Bruichladdich Rocks. Da bør man kanskje ha to glass til smaksnotatskrivingen, ett tulipanformet der man tilsetter vann og en tumbler der man har i et par isklumper.
Vann
Etter min erfaring – dette er vel også herskende flertallsmening blant whiskyentusiaster – gir de aller, aller fleste whiskyer fra seg litt mer lukt og smak dersom du har i litt vann. Man sier at de «åpner» seg. Men det varierer veldig hvor mye vann som trengs, av og til er en dråpe eller to nok, av og til trengs like deler vann som whisky. Dette er selvsagt også avhengig av opprinnelig alkoholstyrke (samt en haug andre faktorer).
I alle fall: Når jeg smaker en whisky første gang begynner jeg alltid med å lukte (forsiktig) og smake den «bar», altså uten å tilsette vann. Det er litt som å salte maten, det er som regel lurt å smake først… Deretter begynner jeg forsiktig, med noen dråper og så øker jeg på til jeg når noe jeg mener er rett mengde. Og hva er så «rett mengde». For smaksnotatshensyn hender det at rett mengde å avslutte på er såkalt «nosingstyrke»: 20 % abv. På denne styrken kan du stikke nesa godt ned i glasset og trekke inn dype drag uten at du bedøver luktesansen. Men som regel er rett mengde såpass at whiskyen får åpnet seg og blir behagelig å drikke, altså uten ubehagelig alkoholstikk. Her er det selvsagt individuelt hva man mener er «ubehagelig alkoholstikk» og det kan også avhenge av dagsform, så her må du bare prøve deg fram selv.
Av og til ender jeg med å vanne ut for mye, slik at whiskyen ikke lenger smaker godt. Da er trikset (om du har mer whisky tilgjengelig) å helle en dram i et nytt glass og bruke den utvannede drammen som ‘vann’ til den nye. Å helle ny whisky oppi den som er for utvannet funker ikke så bra, av en eller annen grunn som muligens en kjemiker kan forklare.
Neste gang jeg skal drikke samme whisky husker jeg som regel ca hvor mye vann som skal til, i alle fall for de vanligste kosedrammen, og da slenger jeg bare oppi passe mye (eller lar være, om jeg kom fram til at den ikke trengte noe). Skal jeg skrive (nytt) smaksnotat på noe jeg har drukket mange ganger før behandler jeg det som en ukjent whisky.
Avslutningsvis om vann: Husk å også ha et glass vann til å drikke fra under smakingen, både for å rense ganen og for å hydrere…
Notatbok
Ingen nødvendighet for å smake whisky, men helt klart litt kjekt å ha om du skal skrive smaksnotater. Det kan også være greit å notere hva du har smakt når og om det var godt, vondt eller intetsigende selv om du ikke skal skrive noe skikkelig smaksnotat, i alle fall om du har teflonhjerne sånn som meg. Det finnes utallige elektroniske alternativ, fra det enkle word- eller notatblokkdokumentet på pc’en til relativt avanserte apper på smarttelefonen. Finn en løsning som passer deg (løsningen som passer deg kan gjerne være å stole på hukommelsen, opp til deg).
Selve smakingen
Du sitter klar med drammen i glasset, vannmuggen klar og notatboken åpen, hva gjør du nå? Vel, det er jo ikke så mye hokus pokus, egentlig.
Se på whiskyen. Fargen er relevant dersom det står «ikke fargejustert» på etiketten, ellers kan du i grunn se bort fra fargen (selv om hvor mørk produsenten velger å farge den kan være en indikasjon på hvordan de vil at den skal smake). Derimot kan det være interessant å helle på glasset og så se på hvordan whiskyen som henger igjen på siden oppfører seg når du retter det opp igjen. Dråpene som renner ned og lager «streker» sier noe om viskositeten til whiskyen. Disse strekene kalles gjerne legs, altså ben, og hurtigrennende, tynne ben indikerer en ung whisky, sakterennende, tykke ben en eldre whisky. Mange ben kan bety høyere alkoholstyrke. Dette kan du selvsagt lese ut fra etiketten på flaska, men det kan være nyttig å gjøre seg kjent med hvordan bena arter seg for å kunne briefe på blindsmakinger i framtiden.
Lukt på whiskyen. Ikke stikk nesa for langt ned i glasset, i alle fall ikke på første sniff. Start med å vifte glasset under nesa en gang eller to, og nærm deg etter hvert som du kjenner hvor mye alkoholstikk som finnes. Alkoholdamp er tyngre enn luft, så sniff nær toppen av åpningen når du heller på glasset, så «renner» alkoholdampen ut i bunnen av åpningen og bommer på nesa di. Forsøk å beskrive hva du lukter, det blir litt lettere med trening. Er dere flere sammen vil du sannsynligvis oppdage at om noen ande sier «Sitron!» så kjenner du også umiddelbart sitronlukt. Det er i sånne tilfeller vanskelig å vite om det bare var det at hjernen din lette etter rett assosiasjon for å sette ord på noe den allerede har luktet eller om den «legger til» en lukt fordi den ble foreslått. Hjernen er en artig sak. Du kan også more deg med å lukte på ting huset; sitronen i kjøleskapet, vaniljesukkeret, rosmarinen i vinduskarmen og se om du finner igjen noe av det samme i whiskyen.
Smak på whiskyen. Henger smaken sammen med lukta? Hvilke andre fasetter finnes på smaken? Prøv å ta en slurk og rulle den rundt i munnen, se om du får fram andre smaker på den måten. Du kan også trekke inn litt luft «gjennom» whiskyen (gjennom tenna) slik man gjerne gjør med vin. Av og til tilfører det noe ekstra, ofte ikke.
Tilsett litt vann, start med en dråpe eller to, og gjenta: Lukt og smak. Tilsett mer vann og gjenta, og så videre til du treffer noe du synes virker som optimal vannmengde eller til du har tilsatt for mye om du vil teste grensene.
Vurdering
Smakte det godt? Luktet det godt? Var lukta kompleks eller enkel? Vurdering er svært subjektivt, men for din egen del kan det som sagt være nyttig å i det minste gi en enkel god/vond/intetsigende-vurdering. Bli gjerne mer avansert om du vil. Mange bruker en variant av Parker-skalaen (som gir 50 poeng for «oppmøtet» så å si), andre gir poeng fra 0-100 eller 0-10 og bruker hele spennet. Selv har jeg kommet fram til at 0-10, av og til med halvpoeng, holder i massevis for min gane. Jeg husker ikke sensorisk godt nok til å si om denne var 1 poeng bedre enn den jeg drakk i går (langt mindre i fjor) på en 0-100-skala. Her på bloggen har jeg til og med droppet poeng helt og forsøker heller å gi en vettug vurdering i kommentaren. Dette er et slags eksperiment, kanskje går jeg tilbake til poengvurdering senere (mer om det i en annen post, tror jeg nok, det er litt utenfor fokus her).
Nyt resten av drammen
Om den kan nytes, da, og om det er noe igjen (selv har jeg som regel drukket opp to centiliter innen jeg er ferdig med notatene og utvanningsprosessen, så fremt det ikke var en ekstremt ukomplisert dram). Om det smakte fælt: Hell det ut. Livet er for kort til å drikke vond whisky.
Variasjoner
Innimellom er det nyttig å smake whiskyer opp mot hverandre. Da bør de helst ha noe felles. To tapninger fra samme destilleri med forskjellig alder eller forskjellig fatbruk, f.eks. Eller to tungt røykfylte whiskyer. Da blir kanskje fokuset for smakingen like mye hvordan de to er like og forskjellige som hvor god/dårlig den enkelte er, men det er jo også ok.
Dagsform er viktig. En whisky kan smake himmelsk en dag, litt «eh» neste, avhengig av hva du har spist og drukket rett før. Noen foretrekker derfor å «kalibrere» ganen ved alltid å drikke en referansewhisky før de smaker på noe de skal vurdere. Som referansewhisky bør du ha noe som er lett tilgjengelig og som du er godt kjent med. Du kan eventuelt ha to-tre forskjellige referansewhiskyer i forskjellige stiler (med/uten røyk osv). Dette har ikke jeg gjort, delvis fordi det uansett bare er mulig når jeg sitter hjemme for å smake, det kan være langt vanskeligere på bar eller på besøk hos venner. Men det er altså et slags hjelpemiddel du kan vurdere.
_________________
* Jo, det finnes en gal måte å drikke whisky på: Misbruk av alkohol. Hvis du er bekymret for eget forbruk – eller forbruket til noen du kjenner – søk hjelp.
Dette bildet tok jeg av menyen under Bryggerifestivalen. Her er det en stavefeil, men det er da et opplagt navn på et brygg fra Ila? Værsågod, idéen er gratis. Først til mølla, og så videre.
Hogshead nummer 2934, destillert 1. juni 1989, tappet 20. april 2012.
