Glenburgie 1985 29 år Cadenhead’s Single Cask 55,3 %

Fra et eks-bourbon hogshead.

Nese: Sedertre, litt krydderaktig, eik, epler. Med vann mer frukt, men også litt menthol og urter.

Smak: Rosmarin og dill. Jo lenger ut på ettersmaken, jo mer dill. Noe eik, noe tørket frukt. Fortsatt mye dill med vann. Noe friskere frukt, litt søte epler eller noe sånt.

Kommentar: Vel, den var spesiell. Spesiell, men god. Liker du ikke dill tror jeg du skal slite med denne, men jeg synes det var fantastisk.

Four Roses Single Barrel 50 %

Warehouse: ME, barrel no: 9-1D

Nese: Ganske lett, jeg hadde nær sagt luftig, eikepreg. Litt blomstrete, men det kan muligens være navnet som får meg til å tenke i de baner. Tørket ananas og litt møbelpolish. Med vann blir blomstene tydeligere, syrin og jasmin skulle jeg mene. I tillegg melkesjokolade og vaniljesukker.

Smak: Røffere på smaken, en del eik og eikebitterhet, noen toner av mørk sjokolade og et tørt vaniljepreg. Også med vann blir det i overkant med fatpreg for meg, og noen fruktige toner (av eple?) kan ikke helt redde den.

Kommentar: Til bourbon å være var det jo ikke så verst. Ikke direkte udrikkelig, og ganske god lukt. Men det blir for mye eik, altså.

Takk til Stian for smaksprøven.

Karuizawa 1981 tappet for La Maison du Whisky 56,6 %

Tappet i 2011, modnet på et sherryfat med fatnummer 7924.

Nese: Portvin eller sherry, noe eik, noe mørk sjokolade og tørkede tranebær. Gummien dukker opp på nesa også med vann.

Smak: Sherry og roser, men også brent gummi og bitter eik. Med vann forsvinner sherryen og jeg sitter igjen med overdrevet fatpreg i form av brent gummi og bitterhet, kanskje noe 90 % + sjokolade (som ikke er særlig godt).

Kommentar: Når den på ca 20 balanserte på grensa til overeika burde det jo ikke komme som noen overraskelse at en som er ti år eldre plasserer seg solid på feil side av den samme grensa. Helt udrikkelig.

Takk til Håvard for smaksprøven.

 

Karuizawa 1990 tappet for Speciality Drinks 56,1 %

Tappet 2012, modnet på et sherryfat med fatnummer 679.

Nese: Karamell, melkesjokolade og plomme i madeira. Nøtter og tørket frukt. Vann henter fram eik og tobakk, og et blomsterpreg som får meg til å tenke på kandiserte fioler. Mørk sjokolade og nøtteknekk. Det er rene godtebutikken.

Smak: Tydelig preg av eik, varme toner av karamell og sjokolade, og tørket frukt. Det sitter igjen bittertoner fra eika i munnen når jeg har svelget. Med vann smaker det brent sukker og litt tobakk, dessuten ser jeg plutselig for meg kandisert appelsin.

Kommentar: Utvilsomt noe av det bedre jeg har smakt fra Japan. Et øyeblikk der før jeg hadde i vann vippet smaken på grensen til overeika, men den reddet seg elegant inn igjen og med vann blir det en sånn dram som du bare har lyst til å kose med i timesvis, det dukker stadig opp nye smaker og lukter.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Eiktyrne Småfat Cognacfat nr 1045 3 år 51 %

Nese: Einerbær og urter, ganske gin-aktig i grunnen. Tydelig eikepreg, noe salt karamell. Mer av alt med vann.

Smak: Det starter med einer og glir over i en underlig cognac-greie, tydelig fatpreg i alle fall. Vann forsterker det litt røffe cognacpreget. Maltsødme balanserer den noe ekstreme tørrheten som fatet har produsert.

Kommentar: Litt sånn «men er det whisky?» over denne, men samtidig er det slett ikke vondt, snarere tvert i mot. Jeg sier det smaker cognac, og det minner virkelig om «ekte» cognac, det vil si brut, med et tørt fatpreg som sjelden gjør seg fullt så gjeldende på andre spritsorter. Samtidig er det altså malt i bunnen her som motvirker tørrheten og gjør det hele langt mer innbydende. Hadde cognac smakt som dette hadde jeg vært langt større fan, for å si det slik. Sannsynligvis den beste norske whiskytapningen jeg har smakt så langt (ok, det er ikke så mange av dem, men noen har det jo blitt etterhvert).

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.

Glenlivet Coupar Angus 15 år 57,9 %

Dette er en offisiell (ikke uavhengig) enkeltfatstapning for Skandinavia. Den ble sluppet i mai i fjor, men jeg har ikke kommet så langt som til å smake den før nå. Fatet var en sherry butt (fat nummer 9940), som ga 564 flasker. Delt på hele Skandinavia er jo ikke det så mange på hver.

Nese: Mye sprit på full styrke, kanskje ikke så overraskende. Tydelig maltpreg og en eim av eik. Etter litt tid i glasset vanilje og tørket frukt. Med vann finner jeg honning og bakte epler, hermetiske pærer og fersken.

Smak: Varm vaniljesaus, eplekake og eik. Den blir litt nøtte- og knekkaktig med vann, men det er vanilje og frukt der fortsatt, noen litt umodne bananer og et lett dryss av krydder.

Kommentar: Trenger definitivt vann. Absolutt ikke noe dumt fat dette. Ikke utpreget sherrypreg, det er neppe first-fill, men i mine øyne er det bare bra. Prisen er noe stiv, nesten 2000 kroner enten den kjøpes i Norge eller Sverige (den er fortsatt tilgjengelig begge steder), men skal du først brenne et par lapper på en flaske whisky kan du gjøre langt dårligere kjøp. Jeg tar gjerne litt til.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.

 

Glen Spey 2002 12 år Chieftain’s 43 %

Sluttlagret på Pedro Ximenes sherryfat, destillert august 2002, tappet juli 2015, fat nummer 91341.

Nese: Hermetisk fersken, fløtekaramell og eik. Eika blir tydeligere med vann, og noe grønt treverk dukker også opp.

Smak: Multer og tyttebær, litt eikebitterhet og litt lær. Med vann smaker den egentlig bare enda mer tyttebær.

Kommentar: De tyttebæra er virkelig påfallende. Det gjør denne tapningen interessant, om ikke annet. Ganske godt er det også, og det fra noen som egentlig ikke liker tyttebær. Slett ikke det dummeste jeg smakte på festivalen.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.

Glen Grant 1995 19 år Berry’s 46 %

Fat nummer 85139, tappet i 2014.

Nese: Tropisk frukt og godteri. Med vann går det mer mot sitrus, sitron og appelsin, og kanskje grønne epler.

Smak: Malt, lett sitrus. Litt bitter etterhvert, appelsinskall.

Kommentar: God, men kanskje litt for kjedelig til å forsvare prisen.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2017.

Longmorn 1996 van Wees The Ultimate CS 57,7 %

Tappet 2013, fat nummer 72323.

Nese: Toffee, kanel, røsslyng og eik. Sedertre, brunt sukker og tørket aprikos. Noe mer fruktig og blomstrete med vann, ellers mye av det samme.

Smak: En del bitterhet, eik, vaniljetoner og toffee. Kaffetoner med vann, og mørk sjokolade, men fortsatt mye bitterhet.

Kommentar: Det lukter som verdens heftigste dessert, så bitterheten på smaken kommer som et sjokk. Den dempes noe med vann og blir sittende igjen som bitter, mørk sjokolade, noe som balanserer bedre med nesa, men likevel oppleves whiskyen som litt sprikende. God, forsåvidt, og fantastisk nese, men litt ubalansert.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Braes of Glenlivet 1989 Speciality Drinks 54,9 %

Braes of Glenlivet er også kjent som Braeval. Denne ble tappet i 2012 fra fat nummer 689015.

Nese: Sukkerbrød, sitron, fløtekaramell. Mer sitrus og kanskje også sitrongress med vann, malt og maltstøv, litt plastelina.

Smak: Tydelig malt og litt grønn bygg også, en unote jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Den forsvinner dessverre ikke med vann, det kommer et blaff  det jeg svelger som av rengjøringsmiddel, litt som når noen har vasket kaffekanna med Zalo og ikke skylt tilstrekkelig. Ellers kommer det til sitrus med vann, særlig sitron.

Kommentar: Oppleves alt for sterk på full styrke. Unoten ødelegger noe som ellers er en ganske god dram av det «lettere» slaget, og jeg har ikke lyst til å drikke opp.

Takk til Håvard for smaksprøven.