Mortlach 1990 14 år Signatory miniatyr 43 %

Sherry butt nummer 4404, destillert 13.06.1990, tappet 28.07.2004.

mortlach1990Nese: Litt røff til å begynne med, litt fusel, vanilje, anis.

Smak: Et hint av røyk, kongen av danmark, sødme, kandissukker. Vann får fram en besk smak som overdøver sødmen.

Kommentar: Klart best uten vann. Men uansett ingen grunn til å gråte bitre tårer over at dette bare var en femcentiliter. En helt grei dram, men ikke mer.

Mortlach 10 år Old Malt Cask Cigar Malt 50 %

Ex-sherry butt. L5218

Nese: Sitrongress, pære, vaskemiddel med sitronduft. Mye vann demper det syrlige og åpner for mer sødme og et slags fruktgrøtpreg.

Smak: Hint av røyk og kald stein. Sødme under. Vann trekker fram sitron også her, og jeg får også noe krydder, litt pepperkakeaktig.

Kommentar: Nesa og smaken hører ikke umiddelbart sammen, men litt vann hjelper på. Den beste i kveld, uten tvil.

Mortlach 23 år 1972 Rare Malts 59,4 %

Nese: Sprit. Med ganske mye vann får jeg frem rosiner og krydder, samt grønt treverk.

Smak: Sødme og bitterhet som sloss om plassen. (Mye) vann demper bitterheten til et behagelig nivå, og sødmen manifesterer seg som tørket frukt og vanilje.

Kommentar: Denne sparker fra seg hardere enn man skulle ventet av en 23-åring, og virker ikke helt som den er ferdigmodnet, rett og slett.

Mortlach 22 år Liquid Library 47,9 %

Ex-bourbon fat, destilert 1989, tappet 2011 av The Whisky Agency.

(Bilde kommer, telefonen sluttet å samarbeide og jeg orker ikke dra fram det ordentlige kameraet akkurat nå.)

Nese: Støvete kjøkkenskap. Vann åpner for noe mer vegetalsk og et hint av sitrus.

Smak: Det første jeg tenker er «hvit geitost», selv om det høres helt sykt ut. Det kommer frem mer kornpreg med vann, så da får vi altså ost og kjeks.

Kommentar: Sære greier. Jeg skjønner at dette fatet har blitt solgt til en uavhengig tapper om det er solgt i ferdigmodnet tilstand, for dette passer neppe inn i profilen Diageo er ute etter fra Mortlach.

Mortlach 16 år Flora & Fauna 43 %

Vi avslutter kvelden med klassikeren.

mortlach16ff

Nese: Sherry, rosiner, tørkede røde bær.

Smak: Sherry, treverk, kull, lær.

Kommentar: Dette har jeg rett og slett vokst fra. Jeg synes Mortlach 16 var godt før i tiden, men nå tenker jeg at de burde tappet den på 8 år, så kanskje den hadde vært drikkelig. Ok, å kalle det udrikkelig er kanskje å overdrive, og jeg synes lukta er god, om enn litt enkel, men dette er ikke noe jeg kommer til å helle meg en dram av for å kose meg, det kan jeg love.

Mortlach 1988, tappet 2002 Cadenhead 58,7 %

mortlach1988Nese: Ganske lukket, et hint av melkesjokolade og pæredrops. Med vann blir det syrlige preget tydeligere.

Smak: Klassisk sherrypreg, litt flis. Umodent treverk, tørket aprikos,

Kommentar: Det er litt for mye treverk på denne til at den treffer helt. Samtidig er det noe ved den, og jeg blir sittende og smatte og lete etter flere ord som kan beskrive smak og lukt. Tror den må få en ny sjanse en annen kveld.

Mortlach 1993, tappet 2005 Whisky Galore 46 %

mortlach1993Nese: Sitrus, vanilje og stikkelsbær. Etterhvert krydderkake, og noe jeg mener er laubærblad.

Smak: Smaken er en overraskelse med tanke på lukta. Jeg får et snev av røyk på denne, tørt krydderpreg og fyldig sødme. Med vann kommer et hint av sitrus.

Kommentar: Denne stiller i en annen klasse enn tapningen fra Berry’s Own. Her er det lag på lag med både lukt og smak. Snadder.

Mortlach 1996, tappet 2006 Berry’s Own Selection 46 %

mortlach1996Nese: Vanilje og eik. Kornpreget blir tydeligere med litt vann.

Smak: Sødme, vanilje, litt appelsinskall og malt.

Kommentar: Det er hyggelig med en Mortlach innimellom som har ligget på noe annet enn sherryfat. Når det er sagt er denne kneppet for kjedelig og har dessuten en litt ubehagelig binote av spy som kommer og går på lukta som ødelegger helhetsinntrykket.

Laphroaig 10 år Old Malt Cask Cigar Malt 50 %

laphroaig_omc1I kveld smaker jeg såvidt på denne. Den lukter røyk og litt surt, og smaker vassent med litt røykpreg. Jeg tror den var bedre før. «Før hva?» sier du, kanskje? Før korka tok kvelden:

laphroaig_omc2Dette er andre gang vi opplever dette med en OMC 20 cl. Sprekken har nok egentlig oppstått når vi har skrudd på korken, men ikke blitt merkbar før etter en stund i skapet, og innen vi har oppdaget det har all alkoholen fordampet, og sikkert mye annet også.

Begge gangene har det vært lite igjen i flaska, så det er ikke katastrofe, men irriterende er det i alle fall. Saft med whiskysmak er ikke godt, resten av denne går i vasken.

Bokanmeldelse: Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund

whisky_bluesDet er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.

Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.

Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.

Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.

Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.

For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen.* Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.

Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.

For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.

I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.

Artikkel om boka i Kristianstadsbladet.

(Innlegget er krysspostet til bokbloggen min.)

________________________

* Dette kommer det mer om i whiskyskoleserien, i mellomtiden kan du lese mer på whiskywiki.