Whiskymaker’s dinner

Det har etterhvert blitt ganske vanlig å arrangere «winemaker’s dinner», Adresseavisa sin vinklubb – Vinpuls (siden er for øyeblikket ikke helt frisk) – har for eksempel slike med jevne mellomrom. God vin til god mat er sjelden feil, og de fleste har fått med seg at det å få vinen til å funke med maten slik at begge løfter hverandre er en komplisert kunst. Øystein Sundes kokk serverte rødsprit til kjøtt og whitesprit til fisk, men selv om du holder deg til den gamle gode regelen rødvin til kjøtt og hvitvin til fisk kan du bomme kraftig. Likevel: Vin og mat. Litt… kjedelig?

Da er whiskymaker’s dinner selvsagt mye mer spennende. Whisky til mat er ofte en overraskende god kombinasjon (enda oftere en overaskende katastofal kombinasjon, det gjelder å treffe rett). Slike middager har blitt standard i forbindelse med whiskyfestivaler i Skottland. Jeg deltok på noen ved Aberlour i forbindelse med festivalen i Dufftown på tidlig 2000-tall når dette fortsatt var ganske nytt, men det har eksplodert, og Dufftownfestivalfarere kan gjerne velge mellom et ti-talls «whisky & food» arrangementer. Det samme later til å gjelde andre festivaler. Og bra er det, for dette er et spennende felt.

Dere kan dermed gå ut fra at det ikke var mye nøling fra min side når jeg ble invitert til å delta på whiskymaker’s dinner på Eld kvelden før Trondheim Whiskyfestival. Helt uforebeholdent entusiastisk var jeg faktisk ikke, jeg har nemlig spist på Eld en gang før, og da var opplevelsen ikke udelt positiv (6 retter, hvorav tre var himmelske, en var ‘meh’ og to var rent ut dårlige, og hovedretten var i sistnevnte kategori). Men jeg hadde jo håp om at den anledningen skulle være unntaket som bekreftet regelen (og det skal sies at vi den gangen var 50+ deltagere som alle skulle ha maten samtidig, alltid en utfordring, selv for de beste kjøkken).

Jeg møtte i alle fall opp glad og fornøyd. Vi samlet oss først nede i baren, der vi fikk en velkomstdrink bestående av (så vidt jeg fikk med meg) Glengoyne 18 år, Aperol, champagne, sukker, Angostura bitter og eplejuice. Som drink var den aldeles ok, men jeg ville vel kalle det sløsing med Glengoyne 18 år.

Velkomstdrinken
Velkomstdrinken

Når alle gjestene var ankommet fikk vi en liten omvisning på Eld før vi ble vist til bordet vårt. Endelig kunne jeg ta menyen i øyensyn:

eld_meny_web

Det jeg var mest skeptisk til av maten var kveita. Jeg spiser ikke fisk som ikke er varmebehandlet, og jeg liker det i alle fall ikke om jeg nå skulle være så uheldig å måtte spise det av høflighetshensyn. Når retten ankom var vi mest opptatt av presentasjonen, og jeg var ikke den eneste som dro fram kameraet:

Røkt kveite sashimi, frissé og paprikaketchup
Røkt kveite sashimi, frissé og paprikaketchup

Til min store overraskelse var sashimien slett ikke så verst, ikke verre enn at jeg spiste opp hver smitt og smule. Kombinasjonen med Kilchoman Machir Bay fungerte greit, men jeg fikk ikke inntrykk av at de løftet hverandre slik man gjerne skulle ønske. God mat, god whisky til, ikke noe krasj.

Glade middagsgjester
Glade middagsgjester

Neste rett var pent presentert, men ikke så spektakulært som den forrige:

Grillede sjøkrepshaler, rogn, vaniljemarinert fenikkel og hummerskum.
Grillede sjøkrepshaler, rogn, vaniljemarinert fenikkel og hummerskum.

Det gule på tallerkenen er forøvrig mangopuré eller noe slikt, det ble tydeligvis glemt på menyen. Dette var rett og slett skikkelig digg. Jeg hadde slikket tallerkenen om slikt hadde vært lov. Som det var skrapet jeg den ren.

 

IMG_9124

Her skjedde det også noe i kombinasjonen med whiskyen, maten fikk fram en tydeligere fruktighet i Glengoyne 12 år enn jeg klarte å finne ellers.

Så fikk vi en slags hvilerett restauranten hadde kalt «WhiskeySour». Det var en sitron- og basilikumsorbet toppet med et skum av Angostura bitter og sitron toppet med nok et lag skum, dette av Nikka From the Barrel og vanilje.

WhiskeySour
WhiskeySour

Sorbeten var simpelthen «to die for», skummet av Nikka og vanilje skulle jeg gjerne lært å lage. Det andre laget med skum kunne de droppet for min del, det gjorde smaksbildet unødvendig komplisert, men det var stor enighet rundt bordet om at dette var innovativt, og ikke minst godt.

Hovedretten var altså biff, og nå må jeg innrømme at jeg er alle profesjonelle kokkers mareritt, jeg er nemlig en av de særingene som vil ha biffen min gjennomstekt (det har en forklaring, men den er litt for lang til å ta her). I alle fall, her fikk vi jo alle maten som tilberedt uten mulighet for individuelle ordre, så jeg angrep kjøttet med forsiktighet.

Grillet entrecôte, glaserte delikatesseløk, sopp, potetpuré og whiskyglacé
Grillet entrecôte, glaserte delikatesseløk, sopp, potetpuré og whiskyglacé

Men kokken må ha truffet på den møreste kua i historien. Kjøttet formelig smeltet på tungen. Sausen var himmelsk. Resten av tilbehøret likeså. Også her mangler det noe på menyen, nemlig de crunchy pommes strips-aktige greiene på toppen. De ga en ekstra dimensjon til teksturen og ga den tyggemotstanden som kjøttet (heldigvis) ikke tilbød. Genialt, formelig. Kilchomanen fungerte aldeles utmerket til, og jeg ville slikke tallerkenen igjen (men klarte faktisk å motstå fristelsen denne gangen også).

Til osten fikk vi helt feil whisky etter min mening (her var det uenighet rundt bordet). Jeg synes den stakkars Mackmyraen druknet helt i roqueforten.

Roquefort Carle og tomatjam
Roquefort Carle og tomatjam

Jeg ville ha sødme og peat for å balansere mot osten. Noen hadde sherried Kilchoman igjen i glasset (utrolig nok), så jeg fikk en smak og synes det funket langt bedre. Spørsmålet var hva de hadde i baren. Kilchomanen var tom, og kelneren jeg pratet med hadde ikke oversikt, så hun gikk for å spørre noen andre. De kom tilbake med Johnny Walker Black Label. En blend! Det hadde aldri skjedd i Skottland! Men det hadde kanskje vært synd, for godeste Johnny fungerte aldeles utmerket til formålet, passe søt og med et lite kick av peat klarte han å møte den kraftige osten uten å bli overdøvet.

Variasjon på sjokolade
Variasjon på sjokolade

Desserten besto av sjokoladeis og bringebærsorbet samt diverse fancy tilbehør, blant annet bringebærcrisp. Det er ikke så mye å si annet enn «Oh nom nom». Og nå fikk vi endelig Glengoyne 18 år i sitt rette element, dette klarte den å leve opp til med stil.

Jeg må beklage billedkvaliteten, forresten. Belysningen var ikke akkurat ideell, og forsøkene våre på å bruke mobiler som «blits» var bare delvis vellykket.

Middagen, derimot, var helt og holdent vellykket.

Linkwood 1989-2002 Cadenhead 56,3 %

Fra en sherry hogshead, en av 264 flasker. En slant som har stått en stund, så det kan ha påvirket smak og lukt.

Nese: Aprikos, bakt eple (men ikke kanel). Med litt vann gir den fra seg et hint av røyk og nellik eller til og med anis.

Smak: Svak røyk, lynghonning, lyng, krydder (allspice og nellik) og fersken.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

Lesestoff til (lang)helga #1

Det skjer stadig noe i whiskyverdenen, og man kan ikke skrive blogginnlegg om alt. Derfor tenkte jeg å ha en (ganske) fast rutine på å gi dere noen lenker med lesestoff hver fredag, ting jeg har funnet i løpet av uka som jeg synes fortjener oppmerksomhet på en eller annen måte. Siden det er himmelsprett i morgen og vi tar langhelg (utvilsomt i selskap med store deler av den norske befolkning) kommer ukas innlegg på en onsdag. Til gjengjeld inneholder det noen lenker fra forrige uke også.

Japan: Suntory annonserte denne uka at det nå destilleres grainwhisky ved Hakushu, testingen og eksperimenteringsperiode for de nye fasilitetene (bygd i 2010) er offisielt over. Les mer på Nonjatta.

Islay: Intervju med Anthony Wills fra Kilchoman i The Herald.

Skottland: Intervju med Stewart Laing i forbindelse med oppsplittingen av Douglas Laing (og intervju med Fred fra arkivet).

London: Alice Lascelles er whiskyskribent i The Times og The Sunday Times og en av drivkreftene bak bladet Imbibe. Miss Whisky har intervjuet henne i sin Whisky Women-serie, og hun høres ut som en særdeles  trivelig dame.  Les intervjuet her: http://misswhisky.com/2013/05/03/alice-lascelles/

Og for de som ikke har fått det med seg ennå må vi ha inn en ølnyhet:

Monkey Brew fra Trondheim tok mange priser under NM i hjemmebrygging, blant annet den gjeveste: Beste øl totalt. Ølet vil dermed bli brygget i større skala av Nøgne Ø. Video og kort artikkel på Adressa.

 

En slags oversikt

Det ble lite blogging et par dager, siden jeg fikk det for meg at jeg skulle oppdatere listen over hva vi egentlig har i skapet. Den har ikke vært skikkelig oppdatert siden vi flyttet fra Oslo til Trondheim i 2003, så det var ikke overraskende mye nytt. Når jeg startet var det ganske nøyaktig 220 whiskyer i listen (hvorav noen flasker allerede markert som tømt). Nå har jeg gått gjennom mesteparten av skapet (det gjenstår en hylle med småflasker på 10-50 cl) og har lagt til 188 linjer. Det er en del whisky. Til gjengjeld er en god del av de som sto der fra før ikke lenger i skapet, så da må vi vel gå ut fra at de er drukket opp.

Siden husken vår ikke strekker seg detaljert tilbake til 2007ish holder jeg nå på å gå gjennom «Siste innkjøp»-tråden på NMWL-forumet for å plotte inn innkjøpsdatoer. Er man nerd så er man nerd. Ordnung muss sein.

Bowmore 100° Proof 57,1 %

På søndag var vi en tur hos opphavet, og der sto denne og lokket, så jeg benyttet sjansen til å skrive smaksnotater. Min mor var fornøyd med kjøpet, men klagde over at den er udrøy, det har jeg stor forståelse for.

Bowmore 100° Proof
Bowmore 100° Proof

Nese: Appelsinskall, einerbær, furunål, overraskende lite røyk. Først med en del vann kommer røyken smygende, og dessuten grønne epler og (røyka) kjøtt.

Smak: Varm torvrøyk, salt sjø, tjære, appelsin, krydder. Med en del vann kommer epler og krydderkake.

Poeng: 8 av 10, muligens fortjener den 8,5

Kommentar: Kommer definitivt til å kjøpe denne om jeg får sjansen.

Glengoyne

Glengoyneglass med Glengoyne, fra en tidligere smaking
Glengoyneglass med Glengoyne, fra en tidligere smaking

Som lovt kommer jeg nå tilbake til Glengoyne. Destilleriet har historie tilbake til 1833, men mer relevant er det at 170 år senere, altså i 2003 ble det kjøpt av Ian Macleod. Glengoynes standardtapning er ti år gammel og i anledning at den nå inneholder whisky destillert av de nåværende eierene er hele serien overhalt design og innholdsmessig.

Glengoyne er et høylandsdestilleri, men bare så vidt. Grensen mellom høyland og lavland er ikke veldig klart definert, men det sies at hos Glengoyne ligger destilleribygningene i høylandet, mens lagerhusene – som ligger på andre siden av veien – ligger i lavlandet.

Høylandsdestilleriet Glengoyne sett fra lavlandet
Høylandsdestilleriet Glengoyne sett fra lavlandet

Glengoyne er det eneste destilleriet som reklamerer med at malten deres er helt uten torvpreg. Målt i pmm (parts per million) har de fleste whiskyer, også de uten røykpreg, 1-2 ppm. De har derfor lenge markedsført seg med mottoet «The real taste of malt» som du kan se på glasset øverst.

glengoyne-3
Glengoyne wash still

I tillegg destillerer Glengoyne sakte. Det oppsto en diskusjon mellom Anthony Wills fra Kilchoman og Elisabeth Andersen som presenterte Glengoyne om hvem som destillerte saktest, og jeg tør ikke å si at noen vant. Uansett er poenget med en lang destillasjon at væsken får mye kontakt med kobberet i pannene, noe som igjen betyr at spriten som kommer ut blir renere, med mindre avfallsstoffer. Formen på pannene er viktig for å få til dette, hos Glengoyne er de ganske flate, med en relativt høy, smal hals. De har også en såkalt «reflux bowl», den runde formen på halsen, som også er med på å øke mengden sirkulasjon av væske og damp i panna før spriten til slutt kommer seg over knekken i svanehalsen og renner ut.

glengoyne-2
Glengoyne spirit still

På smakingen på To rom og kjøkken fikk vi to Glengoyne fra den nye serien servert. Den første var en Glengoyne 12 år, ny på markedet (før fantes også en 12 år, men den var på fatstyrke). Whiskyen har ligget på en blanding av bourbon- og sherryfat.

Glengoyne 12 år 43 %
Nese: Umiddelbart ethint av fusel, som forsvinner fort. Frukt, tropisk og sitrus og litt krydder.
Smak: Frukt, epler, pærer og fersken.

IMG_9100

Den neste tapningen var en Glengoyne 21 år gammel. 21-åringen har utelukkende ligget på first fill sherryfat, nærmere bestemt oloroso. Jeg likte særlig designen på emballasjen til 21-åringen. Den svarte boksen er taktil («fjærstrukturen» på alle boksene er preget i pappen) og visuelt lekker, men samtidig, siden det er (solid) papp, ikke tre, føler man ikke at man MÅ ta vare på den når flaska er tømt. De har truffet balansen mellom å gi luksusfølelse til emballasjen og følelsen av at mer penger er brukt på utseende enn innhold. Toppkarakter der.

Glengoyne 21 år 43 %
Nese: Mandler, tørket frukt, typisk sherrywhisky.
Smak: Tørr bitterhet, bitre mandler.
Kommentar: Et ganske forsiktig sherrymonster, dette. Ikke på noen måte oversherryet, ingen unoter av gummi og slikt som man gjerne får etter for mange år på fatet.

Og siden det å skrive slike innlegg har en tendens til å gjøre meg tørst: Et bonussmaksnotat, også det en Glengoyne, men en jeg hadde i skapet hjemme.

Glengoyne Single Cask for Oslo Whiskyfestival 2008, 11 år 56,5 %
Nese: Nypresset appelsinjuice, sitron, vanilje og koriander.
Smak: Kandisert appelsinskall, vanilje og korn.
Poeng: 8 av 10

Douglas Laing deles i to

Douglas Laing & Co ble etablert i 1948 av Fred Douglas Laing. I førti år har sønnene hans, Fred og Stewart drevet firmaet sammen, men nå når tredje generasjon er på vei inn i familiefirmet velger brødrene å komme framtidige familiefeider i forkant ved å dele selskapet i to. Fred skal drive Douglas Laing & Co videre, mens Stewart starter Hunter Laing & Co. Begge henter inn nye krefter, Freds datter Cara Laing skal bli «Head of Brands Marketing» for Douglas Laing & Co, mens Stewarts sønner Andrew og Scott skal inn i Hunter Laing & Co.

Whiskybeholdningen deles 50-50, og produktseriene deles også. Douglas Laing & Co beholder:

Single Malt: Provenance, Directors’ Cut, Premier Barrel

Single Grain: Clan Denny Grain

Blended Malt: Big Peat, Double Barrel,

Blended Scotch: King of Scots, McGibbons, Epicurean

Mens Hunter Laing & Co blant annet vil ha seriene Old Malt Cask og Old and Rare samt blenden Douglas Blend.

Kilder:

Jeg har vært på et par smakinger med Stewart, hvis motto har vært «Have malt, will travel» (og det er vel ingen grunn til å tro at han vil endre på det). Det er alltid en fornøyelig opplevelse, og så får man gjerne noe godt å drikke også… Begge brødrene har mange anekdoter å by på etter årevis i bransjen. Stewart forteller blant annet at faren holdt nøye oversikt over alle fatene han hadde kjøpt (de lå fortsatt lagret på destilleriet de var kjøpt hos), men han sørget desverre ikke for å overlevere denne oversikten til brødrene før han døde. De fikk fortsatt, om enn sjeldnere enn før, telefoner på tidlig totusentall fra destillerier som hadde funnet et fat med Douglas Laings navn på innerst på ett eller annet lagerhus og lurte på om de ville tappe det, kanskje? Det høres jo ut som et luksusproblem, og det er det forsåvidt på sett og vis også, men problemet er at innen brødrene engang fikk vite om disse fatene kunne de gjerne ha ligget på lager i 30, 40 eller 50 år. Så gammel whisky er ofte ikke god, og ofte har den tippet under 40 % og kan dermed ikke lenger tappes som whisky, samme hvordan den smaker.

Neste generasjon Laing er forresten slett ikke noen nybegynnere i bransjen. Cara Laing har jobbet hos både Morrison Bowmore, Jura og Dalmore (hun kan forresten finnes på Twitter som @WhiskyLaing). Andrew og Scott Laing har drevet Edition Spirits Ltd.

Med den typen kompetanse kan jeg ikke annet enn å si lykke til videre til både Douglas Laing & Co og Hunter Laing & Co, jeg regner med å drikke (utmerket) whisky fra begge selskaper i mange år framover.

Kilchoman

Som nevnt tidligere befant jeg meg fredag ettermiddag før whiskyfestivalen på en smaking ment for journalister. Som det var ble det en smaking for meg og noen av de ansatte ved To rom og kjøkken. Litt synd for trønderske avislesere, men jeg hadde det i alle fall trivelig. Vi fikk smake fire whiskyer, to fra Glengoyne – de kommer jeg tilbake til i et senere innlegg – og to fra Kilchoman.

Anthony Wills hadde tatt turen over fra Skottland i anledning festivalen. Han er Managing Director ved Kilchoman, eller daglig leder på godt norsk, men han var også med å starte destilleriet, så han bør vite hva han snakker om.

Kilchoman er et nesten nytt destilleri, det første helt nye destilleriet som er bygd på Islay på 124 år i følge dem selv. Destilleriet ble bygd i 2005, og spriten har dermed ikke rukket å få så veldig mange år på baken.

Det aller første fatet fylt med nysprit fra Kilchoman i 2005.
Det aller første fatet fylt med nysprit fra Kilchoman i 2005.

Kilchoman er bygd på området til Rockside Farm, med adresse Bruichladdich (altså stedet). Det er det vestligste destilleriet på Islay og ligger ikke langt fra vestkysten av øya, kun en kort spasertur fra Machir Bay som standardtapningen er oppkalt etter.

30 % av byggen Kilchoman bruker i produksjonen er dyrket og maltet ved destilleriet, resten kjøpes fra Port Ellen maltings. Malten tørkes med torvrøyk, som hos de fleste Islay-destillerier.

Mmmm, smokey!
Mmmm, smokey!

Egen malt og innkjøpt malt holdes separat i produksjonen, derfor har man kunnet lansere Kilchoman 100% Islay som jeg fikk smake på TWF, en whisky der alt fra kornet dyrkes til korken settes i flasken og den forsegles er utført på destilleriet. Det er jo en kul gimmick, men enda viktigere er resultatet en fabelaktig god whisky, som viser at folkene ved Kilchoman virkelig vet hva de driver med.

Produksjonen på Kilchoman er ikke stor. Årlig kapasitet ligger på i underkant av 100.000 liter. Til sammenligning har Ardbeg, som er sånn middels store, en kapasitet på det tidoble og Caol Ila, som er kjempen på Islay, en på 3,5 millioner liter. 20-30 tønner fylles på Kilchoman hver uke, og alt lagres ved destilleriet.

Stillsen er selvsagt tilsvarende små, og de har bare en av hver. Her spirit stillen.
Stillsen er selvsagt tilsvarende små, og de har bare en av hver. Her spirit stillen.

Fatene kjøpes fra Buffalo Trace i Kentucky og Miguel Martin i Spania. Hovedandelen av fatene som fylles er ex-bourbon (altså ex-Buffalo Trace).

Hysj! Whiskyen hviler. Og fatene jobber.
Hysj! Whiskyen hviler. Og fatene jobber.

Men så til poenget: Whiskyen.

Siden Kilchoman bare har destillert siden desember 2005 utvikler stilen deres seg fortsatt. Den nåværende standardtapningen heter Machir Bay, og lanseres i ny utgave hvert år. 2013-utgaven består av 4 og 5 år gammel whisky lagret på ex-bourbonfat, der 4-åringen har fått fire uker på oloroso sherryfat som avslutning.

Kilchoman Machir Bay 2013, 46 %

Nese: Torvrøyk, golden delicious epler, rosiner, eplepai med rosiner, sitron og fløte.

Smak: Kald røyk, slukket peis, epler.

Machir Bay har vunnet flere priser, noe som er vel fortjent. Til kun å være fire år er dette en utmerket dram.

Loch Gorm og Machir Bay med Anthony Wills i bakgrunnen.
Loch Gorm og Machir Bay i glass og i flaske, med Anthony Wills i bakgrunnen.

Den andre tapningen vi fikk servert var Loch Gorm. Dette er en tapning der alle fatene er first fill ex-sherry, noe som merkes godt.

Kilchoman Loch Gorm, destillert i 2007, tappet i 2013, 46 %

Nese: Smørkaramell, røyk i bakgrunnen.

Smak: Kald røyk, kull og ildsted. Marsipan. Åpner seg veldig med litt vann, det blir både mye mer røyk og mer av det meste annet, parfyme og blomster i tillegg til marsipanen.

Slett ingen dum måte å fordrive en fredag ettemiddag på.

Trondheim Whiskyfestival 2013 – del 2

I del 1 forlot vi vår heltinne (altså meg) fortapt i en Glengoyne Single Cask, her er episode to:

Den neste tapningen jeg var nysgjerrig på – såpass at jeg nesten hadde kjøpt en flaske på polet noen uker tidligere – var Bunnahabhain Toiteach, så jeg styrte bort til «Mackenzie» for å bonge ut en dram. Man skal jo ikke stikke under en stol at jeg er glad i en røykfylt dram nå og da, og jeg har smakt god røyket whisky fra Bunnahabhain før, tappet av uavhengige tappere. Etter å ha smakt konkluderte jeg med at dette var nok en grei hyttewhisky, ukomplisert med kaldt ildsted og kull både på lukt og smak.

The Naked Grouse sammen med sine søsken, fra venstre The Famous, The Black. The Naked og The Famous Sr.
The Naked Grouse sammen med sine søsken, fra venstre The Famous, The Black. The Naked og The Famous Sr.

Hos «Elchies» ble jeg fristet til å teste The Naked Grouse. Jeg har vel generelt ikke særlig sans for Famous Grouse som whisky, og burde etterhvert vite bedre, men blir lurt hver gang, siden markedsføringen deres er så sjarmerende, ikke minst reklamene (søk dem opp på YouTube) med den animerte rypa «Gilbert». Mange vil vel argumentere med at navnet på denne tapningen er misvisende, siden The Naked Grouse er en såkalt deluxe-utgave der maltkomponenten er tung av Macallan og Highland Park lagret på sherryfat, og sherryfat er jo egentlig kjent for å maskere snarere enn å avkle. Den har da også et rimelig tydelig sherrypreg (riktignok ikke nok til å overdøve at dette er en blend), og er i og for seg helt grei, men ikke akkurat noe jeg kommer til å kjøpe.

Hos «Drumbain» hadde jeg egentlig ikke tenkt å smake noe, men jeg måtte innom likevel for å hilse på Clare MacNaughton som sto i den baren. Og når jeg først sto der og skravlet falt det naturlig å ta en dram av Balvenie Portwood 21 år gammel, som egentlig er en knakende god dram, søt, men med tilstrekkelig dybde.

Clare snakker med en annen kunde og forsøker å ignorere at jeg står og tar bilder.
Clare snakker med en annen kunde og forsøker å ignorere at jeg står og tar bilder.

En sving innom «Carbost» igjen for å sjekke om Lagavulin DE i ny batch (1996-2012) var god – det var den – og så en litt mer utfyllende smak på Bowmore Tempest hos «Duntocher».

Bowmore Tempest
Bowmore Tempest

Tempest er 10 år og holder 55,1 %, jeg har notert et batchnummer L3831. Nese: Parfyme, blomster, røyk. Smak: Mer parfyme, neglelakkfjerner. Ut fra det skulle man jo ikke tro den var så veldig god, men det er rart med det, av og til kan smaken stemme selv om assosiasjonene skulle tilsi noe annet. Det gjorde de her. Poeng ga jeg ikke (det gir jeg som regel opp etter en fire-fem drammer), men jeg har skrevet «Nice!» i notatboken og det får holde.

Tiden begynte å løpe fra meg, og jeg hadde såpass mange bonger igjen at jeg fant ut jeg like gjerne kunne benytte dem for å få smakt en tapning jeg neppe ville overveie å kjøpe på grunn av prisen. Douglas Laing & Co har tappet en Laphroaig 1990 i sin Director’s Cut serie, den er 21 år og koster småpene 2300 kroner i Norge (om du får tak i den når den dukker opp på polet i mai). Det er uansett mer enn jeg pleier å være villig til å betale for whisky, men fire bonger kunne jeg gjerne spandere for å få meg en smak. Det er slett ingen dårlig Laphroaig, med en del fruktige toner bak den karakteristiske torvrøyken er den mindre endimensjonal enn mange av de tyngre røykwhiskyene.

Laphroaig 21 år Director's Cut, til venstre kan du skimte en Port Ellen, også tappet av Douglas Laing, det kostet 10 bonger (nesten 7000 for en flaske på polet) og kan ha vært himmelsk. Jeg droppet å smake på den.
Laphroaig 21 år Director’s Cut, til venstre kan du skimte en Port Ellen, også tappet av Douglas Laing, den kostet 10 bonger for en dram (nesten 7000 for en flaske på polet) og kan ha vært himmelsk. Jeg droppet å smake på den.

Jeg avsluttet festivalbesøket med en Ardbeg Alligator, siden det aldri er galt å avslutte med en Ardbeg. Det var det ikke denne gangen heller.

Jeg hadde en meget hyggelig festival, og heldigvis var jeg ikke den eneste. 250 besøkende betyr at arrangøren var fornøyd og 22. mars 2014 er booket inn som dato for neste års festival. Kanskje vi sees?