To tårn Caporal Nelson 6,5 % med tilhørende maltsprit

IMG_1519

Her har vi en kuriositet. Men vi starter med ølet, som er en singlehop (Nelson Sauvin) saison.

Nese: Det lukter saison, med litt ekstra tørt humlepreg og appelsinskall.

Smak: Frisk, veldig sitruspreget saison. En del appelsinskall, men også en blanding av appelsin-, klementin- og grapefruktjuice. Bak kan man ane malten, men den er litt fjern.

Kommentar: Friskt og godt på mange måter, men jeg synes maltølet drukner litt i all sitrusen, og så får jeg litt for mye appelsinskall og lette assosiasjoner mot muggen sitrusfrukt. Mulig jeg ville likt det bedre på verandaen i august enn i januar med Tor hvinende rundt husveggen.

Så har vi kuriositeten som visst har fått navnet General Nelson: Overkarbonert Caporal Nelson som har blitt destillert på en Holstein still (eid av Inderøy destilleri, Berg gård) og deretter lagret på 40-liters eks-bourbonfat fra 22. juni til 4. desember 2015. Noe over fem måneder på ganske lite fat, altså. Dette er batch 1 og den er på 40 %.

Nese: Råsprit og litt ginaktige krydder, et slags hint av røyk finner jeg faktisk også. Gin-likheten blir nesten bare mer påtagelig med vann, vanilje dukker opp, men er det humla som gir det krydderpreget på destillatet, mon tro? Etterhvert finner jeg appelsinskall på lukta.

Smak: Lett fruktig, men også ginaktig på en eller annen måte. Ung sprit, men med forholdsvis lite fusel. Det meste forsterkes med vann, jeg finner litt frisk appelsin sammen med ginkrydderet, og etterhvert appelsinskall også på smaken.

Kommentar: Definitivt ikke det dummeste eksperimentet jeg har vært borti. Jeg får assosiasjoner til fatlagret gin, som jeg ofte liker veldig godt, og også dette er moreish. Ungt er det, ok, men destillatet er såpass rent at det kanskje ikke gjør noe.

Bryggeren mener at de bør smakes sammen, så det er neste steg, og visst, jeg kan gi ham rett i det, de komplementerer definitivt hverandre. Det eneste er at ølet smaker litt tynt etter en slurk av spriten, og joda, det høres kanskje selvsagt ut, men det smaker rett og slett litt vann-aktig, jeg sitter og ønsker meg litt mer maltfylde, og det var jo forsåvidt det jeg etterlyste når jeg smakte ølet for seg selv, så helt inkonsekvent er jeg altså ikke.

Alt i alt håper jeg eksperimentet gjentas, og at jeg får smake resultatet igjen. Det hadde vært spennede å se hvordan spriten utvikler seg med lenger tid på fatet, men for min del er lenger lagring ikke en nødvendighet, jeg synes dette var godt drikkandes som det er.

Bokanmeldelse: HB – En destillert norgeshistorie av Torgrim Eggen, Jon Bertelsen og Rudi Høynes

hb

(Krysspostet til bokbloggen.)

Har det virkelig ikke vært skrevet bøker om norsk hjemmebrenningshistorie før? Vel, det var da i så fall på tide, og trioen bak HB: En destillert norgeshistorie er vel ikke den dårligste gjengen kandidater man kunne sett for seg til å føre verket ut i livet.*

Historien er ryddig bygd opp. Først får vi en presentasjon av de tre forfatterene, og da naturlig nok med fokus på deres forhold til de illegale dråpene. Deretter er det vekselsvis kapitler om «faget», hvordan brenning foregår, hva alkohol er, historien i Norge generelt rundt lovverk og forbudstid og så videre og kapitler om hjemmebrenningstradisjoner i de forskjellige landsdelene og til og med utenfor Norges grenser.

Hele boka er preget av anekdotiske bevis, så og si, ikke så rart kanskje, med tanke på jussen i det hele. Det som kan fremstilles som klare fakta gjør selvsagt det, men ellers er anekdoter slett ikke å forakte. Jeg likte særlig godt denne fra side 165, i kapittelet om Nord-Trøndelag: Kaillkjæft.

«På Inderøya for vi nesten kvar fredag til Verdal’n og kjøpt sprit», forteller Jørgen Nøvik. «Trøngt itj å ha no’n avtale på forhånd heller. Ein gang hadde vi gjort en avtale via et mellomledd, og avtalt å sko’ kjøp fæm liter. På Mela på Verdal’n, hærre. Va’ før vi hadde mobiltelefon. Så æ og kompisan kjørt dit, fann rett gate og ringt på døra. Ba om fæm liter heimert, fekk dunken og betalt 120 kroner literen. Æ trur prisen da va søttifem om man bare kjøpt en halvliter. Så for vi heim att, og da ringt det i telefon. Det va’ en ganske så sur heimertselger som lurt på kor det vart tå oss. Da hadde vi ringt på te naboan. Det si’ jo litt om kor my’ dæm breint i Verdal’n.»

Torgrim Eggen skriver jo bra (og at det hovedsakelig er han som fører pennen er det vel ikke så stor tvil om) så det hele blir både lettleselig og underholdende, også kapittelet om hva alkohol er som har undertittel «Et gørrkjedelig teknisk kapittel», men akkurat på det punktet kan man kanskje ikke ta en brennevinsnerd som meg på ordet. Det jeg savner er kanskje en litt mer kritisk tone når brennevinsproduksjonens mer negative sider diskuteres, det er lett å romantisere hjemmebrenning, men salg i stor stil til ungdomsskoleelever er fint lite romantisk. Ikke at temaet romantiseres, men det kunne kanskje vært tydeligere problematisert. Ikke at den kritiske tonen er helt fraværende, som når det bemerkes at Arbeiderbevegelsens edruskapsarbeid grunnet i helt praktiske, menneskelige tragedier og ikke i «forskrudde ideer om ‘synd'» (side 82).

At Myken er omtalt er artig, men her steiler nerden i meg på den eneste «faktafeilen» jeg bet meg merke i i hele boka, når det bemerkes at «Byggen i Norge er i verdensklasse, så utgangspunktet er slett ikke det verste.» For visst vil Myken gjerne bruke norsk bygg, på lang sikt har de til og med håp om lokal bygg, men til maltwhiskyproduksjon må byggen maltes og det finnes ikke (i skrivende stund) kommersielle malterier i Norge, og malten kjøpes fra det store utland. På den annen side kan man jo si at det at det var den eneste feilen jeg fant muligens er et kvalitetstegn (med forbehold om at jeg altså ikke er hjemmebrentekspert).

Helt til slutt finner vi, nokså vågalt kan man mene, et kapittel om hvordan du går fram om du vil teste å brenne selv. Det skal sies at det understekes at det ikke er ment som en oppfordring, og det er da også et svært interessant kapittel rent teknisk for oss nerder som boka ville vært fattigere uten. Jeg fikk selvsagt lyst til å forsøke mens jeg leste, heldigvis avtok den lysten ganske fort, jeg holder meg til (den litt mer lovlige) hjemmebrygginga, tror jeg nok (det hjelper jo at jeg gjerne drikker hjemmebrygget øl, men stiller meg tvilende til hjemmebrent sprit).

I det hele tatt føler jeg vel at et norsk brennevinsbibliotek ikke kan kalle seg komplett uten HB: En destillert norgeshistorie.

IMG_1516
Bache Gabrielsen har nok lite av skylda/æren for innholdet, men det er vanskelig å argumentere noe annet enn at det er et praktisk flaskeformat.

Jeg føler at denne bokanmeldelsen fortjener et medfølgende smaksnotat, og i festlig lag nylig kom vi – as you do – inn på hjemmebrenning og jeg fikk argumentert meg til en smaksprøve (ok, jeg trengte ikke å argumentere så hardt) som ble overlevert en knapp uke senere. Varene stammer fra Nord-Trøndelag, et stykke innover på kartet fra Stjørdal om jeg ikke husker helt feil. Jeg er usikker på om det overhodet er vannet ned noe, så jeg skal starte litt forsiktig.

Nese: Det lukter ganske rent og litt floralt, jeg får også et snev av karamellaktig sødme. Lukta endrer seg ikke nevneverdig med vann, men det blir mulig å stikke nesa ordentlig ned i glasset uten å skvette tilbake av spritstikket.

Smak: Jeg tar sjansen på full styrke. Den karamellaktige sødmen er her også, og det florale er mer fruktig på smaken. På ettersmaken er det mest sprit, men også et slags hint av pepper helt bak på tunga. Med en del vann tilsatt (og det trengs, vi startet nok ikke på 40 % akkurat) kommer det fram litt mer fusel, men det er slett ikke ubehagelig. Jeg får fortsatt pepperassosiasjoner og ellers litt svolvel og brent sukker og en del rufsete noter som det ikke helt er mulig å sette navn på, men jeg tenker «apotek».

Kommentar: Jeg kan si uten noe snev av tvil at det er den beste hjemmebrenten jeg noensinne har smakt. Nå har jeg hovedsakelig forsøkt å unngå heimert ved de fleste anledninger, men en og annen sup av høflighet og/eller nysgjerrighet har det jo blitt (også, skal det sies, etter at jeg hadde oppdaget at jeg likte maltwhisky-nysprit). Dette er første gang jeg tenker at dette faktisk er noe jeg kunne tenke meg å drikke mer av etter den første slurken. Når jeg etter litt vann, litt mer vann, enda litt mer vann og så videre kommer ned på en slags behagelig drikkestyrke er det et velkjent, litt røft preg over det hele, men det er mer sjarmerende røft enn «ugh, mener du at du drikker det her, er du helt desperat» røft. Alt i alt en særdeles positiv overraskelse.

Det neste blir vel at jeg finner ut at karsk er godt (altså, jeg liker IKKE kald kaffe og jeg synes alkoholdunsten fra varm kaffe med «knert» er ubehagelig, så det er en bratt læringskurve vi i så fall snakker om). Deretter begynner jeg vel å gå med skinnvest og hvite tennissokker og anlegger bart. Sjø.

Den som lever får se.

___________________
* For å unngå beskyldninger om skjult reklame skal det bemerkes at jeg er venn med Jon Bertelsen på Facebook og at jeg også er med i den Facebookgruppa forfatterene opprettet under researchperioden for å samle inn historier og annet materiale. Jeg bidro riktignok aldri med noe, siden jeg selv har hatt særdeles lite med hb/heimert å gjøre, til tross for at jeg tilbragte starten på tenåra på Hamar og vi deretter flyttet til Trondheim. Men jeg var et prektig barn og begynte ikke å drikke før jeg var på besøk på en vingård i Alsace (jeg var på ferie med en venninne, på besøk hos venner av mine foreldre og vertskapet vårt mente vi burde besøke en vingård, de trengte dessuten påfyll av en kasse eller to uansett) og fikk smake søt hvitvin sommeren før jeg fyllte 18. De få gangene jeg har fått smake heimert (jeg tror aldri jeg smakte hb på Hedmarken) har jeg ikke synes det var noe videre å skryte av. Men jeg har faktisk vært på fest på et samfunnshus i indre deler av Trøndelag der menyen besto av «Kaffe 30 kroner. Bare kaffe 10 kroner» (prisene har jeg funnet på, de husker jeg ikke, men formuleringen er korrekt). Fra Hedmarken er min beste historie fra konfirmasjonsleir på Elverum. Vi skulle vært på midnattsmesse, men det var fler av oss som ikke synes det var verdens beste idé, så jeg og noen venninner stakk tilbake til skolen vi var innkvartert på (jeg sa jeg var prektig, men det får da være grenser). Det hadde også noen av gutta gjort og de trakk fram en plastflaske med blankt innhold på andre siden av klasserommet og begynte å tøffe seg. Vi var vel begrenset interessert – eller imponert – men når en av dem fyllte et plastglass til randen med ufortynnet vare og tømte det i en slurk uten å virke videre berørt kunne jeg ikke dy meg for å spørre hvor sterke de derre greiene de hadde var. «Åh, det er ren seksognitti, ja!» «Enten så tror du jeg er dum, eller så har du blitt lurt,» svarte jeg og ga opp den samtalen.

Og jeg har altså kjøpt boka helt selv for egne penger. Og jeg får ingen økonomisk eller annen belønning dersom boka blir en bestselger, ikke engang ære og berømmelse.

Butterbeer

Dette er vel et produkt som krever en forklaring om du er så uheldig at du ikke har lest (eller sett) Harry Potter. Butterbeer er en drikk som opptrer i J. K. Rowlings bøker (og i filmene), og som selvsagt har blitt gjenskapt for salg ved Warner Bros Studio Tour: The Making of Harry Potter i Leavsden utenfor London og i The Wizarding World of Harry Potter i Florida. Det vil si, gjenskapt og gjenskapt…

IMG_0001

I bøkene serveres drikken både kald fra flaske og varm «in steaming tankards», men begge beskrives som ha en «warming» effekt. Det er mulig Rowling baserte ideen, eller i alle fall (ubevisst) fikk navnet fra en drikk fra Tudor-tiden, «Buttered beer», en drikk lagd av øl, sukker, egg, muskat, nellik og smør, gjenskapt blant annet av Heston Blumenthal. Når hun ble spurt av bladet Bon Appetit i 2002 hva butterbeer smakte som sa Rowling «I made it up. I imagine it to taste a little bit like less sickly butterscotch.» Det er dessuten rimelig å anta at drikken i bøkene inneholder alkohol, om enn ikke mye siden det selges til barn, for hus-alvene (the house elves) kan bli beruset av butterbeer.

Det som serveres på Warner Bros Studios er en slags «soda float», der det først tappes en slags brus i glasset som toppes med en softis-lignende substans. Og man kan selvsagt velge å betale ekstra for å få det servert i en suvenirkopp. Hvilket vi selvsagt gjorde. Du vet at «fan» er en forkortelse av «fanatiker», sant?

IMG_0006Nese: Vaniljeiskrem og karamellsaus.

Smak: «Skummet» smaker vaniljeis og karamell, «brusen» smaker også karamell, men er overraskende forfriskende. Et forsøk på å drikke brusen for seg selv og ikke gjennom skummet avslører at den rett og slett ikke smaker så mye i det hele tatt, litt utvannet brus med karamellsmak, kanskje.

Kommentar: Som pakke på sett og vis ganske godt, og langt mindre kvalmende søtt enn jeg hadde ventet. Jeg hadde ikke noe problem med å drikke opp min «tankard» sammen med burgeren til lunsj. Dattera, derimot, var ikke fullt så overbevist. Først sa hun nam, deretter bestemte hun seg for at hun likte skummet, men ikke brusen, og hentet seg en skje for å spise bare skummet, men når vi var klar til å gå hadde hun ikke spist halvparten en gang, så, vel, det må kvalifisere som en stemme for «ikke drikkelig» fra henne.

IMG_0007

The Norse Cask Gin Project Aged Gin 11 år 66,6 %

Gin produsert på pot stills av kobber med mer enn femten urter. Lagret i eks-bourbonfat i over 10 år, og deretter seks måneder på fat som hadde holdt Port Ellen fra 1979. Tappet for WhiskyOwner.com, kjøpt i København for nærmere ti år siden.

IMG_8306

Nese: Furunål, einertre, urtehage, fuktig bourbonfat (som å stikke nesa i et bung-hole). Jo mer vann, jo mer einer, men også sitronpai, vanilje og røsslyng.

Smak: For mye sprit på full styrke, men det smaker einer, kalk, aske og vanilje. Med litt vann får jeg mye krydder av alle slag; koriander, spisskumen, kanel, laubærblad og pepper. Men også røde bær og mer aske.

Kommentar: Det er umiskjennelig gin, men med en helt annen dybde enn noe annet jeg har smakt med «gin» på etiketten. Man KAN sikkert bruke den til gin tonic (som sagt er det umiskjennlig gin), men det ville nærmest vært blasfemi.

Barekstens fatlagret gin fra Det norske brenneri 46 %

IMG_8305

Nese: Enebær og urter, timian og rosmarin. Og kystflora, om det gir mening? Det er dessuten hint av vanilje her, formodentlig fra fatet. Jeg prøver med et par dråper vann og får sitrus, sitron og einernåler.

Smak: Avrundet og litt såpeaktig (men ikke nødvendigvis negativt) ginsmak, enebær og urter her også. Litt lavendel, synes jeg det smaker. Litt svart pepper på ettersmaken gir et godt kick. Den får nesten mer kick med et par dråper vann, litt chili-preg, rett og slett.

Kommentar: Fatet hadde kunnet få ta mer plass, føler jeg. Men det er en god gin, med bare et lite hint av den avrundingen som fatlagring gir.

Myken Arctic Dry Gin 47,3 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Myken er øyeblikkelig klar til å lansere sitt første produkt. Det vil si, om du svinger innom kroa Emaus på Lovund i kveld kan du få deg en dram allerede nå. Ikke helt tilfeldigvis er også Roar Larsen på Lovund, han skal nemlig snakke om Myken destilleri på Sommeråpent som begynner nå klokka 21.30.

Og gjett hva jeg fikk i posten i dag?

myken_ginNese: Fin og ren ginlukt, einerbær, einertre, lett karve, furunål og koriander. Litt agurkaktig også, jeg må visst sammenligne med en Hendricks. Tydeligere, mer såpete koriander med et par dråper vann.

Smak: Ganske lett, litt sitrus, men mer mot appelsinskall enn mot sitron. Ganske såpete koriander, noe einerbær og einer…kvist? Nå har jeg aldri forsøkt å tygge på en einerkvist, skal jeg innrømme, men jeg innbiller meg at det smaker sånn.

Kommentar: Jeg kan ikke umiddelbart se noen grunn til at ikke denne skulle kunne skli rett inn på alle barhyller i hele Norge. Jeg liker den i alle fall, og det er da morsommere å skilte med en norsk gin enn en run-of-the-mill utenlandsk en? Her skal den i alle fall inn i barskapet så fort den blir tilgjengelig på polet en gang i høst.

Etter en kjapp tur bort i skapet etter Hendricks (en av mine favoritter, forøvrig) kan jeg konstantere, at, jo, det er en del likheter, særlig på nesa. Krydderene er litt mer utpregede på Myken, men jeg synes begge lukter agurk. Og begge har såpeaktig koriander på smaken, men Hendricks heller mer mot sitron og syrin. Adnams First Rate (som jeg også liker veldig godt) har en helt annen stil, med et mer ekstremt krydderpreg.

PS: Whiskysaga har skrevet om Mykens gin i dag, og har blant annet bilder av flaska samt litt mer detaljer om hvilke krydder som er brukt.

Tarongino 7 %

Denne flasken ble med på en polbestilling sammen med en rekke sidere, rett og slett fordi jeg ble nysgjerrig. Hva er Tarongino, egentlig? Produsentens nettside er bare delvis hjelpsom, selv med oversettelse.

NO es un vino de uva. NO es un licor. NO es una cerveza. NO es un refresco.

Entonces, …¿Qué es Tarongino?

es PASIÓN es BELLEZA es DISFRUTAR

es ENTUSIASMO es SEDUCCIÓN

es DIVERSIÓN es COMPARTIR

es OPTIMISMO es LIBERTAD

SÍ es VIDA.

Tarongino es Único, como TÚ

Med Googles hjelp kan vi derfor få forklart at: «Det er ikke en vin. Det er ikke en likør. Det er ikke en øl. Det er ikke en brus. Så … Hva er Tarongino? Det er lidenskap, det er skjønnhet, det er å nyte, det er forførelsen. Det er entusiasme. Det er moro, det er å dele, det er frihet, det er optimisme, det er livet. Tarongino er unik, som du.»

Og da kan man jo lure på om de egentlig selv vet hva det er. Men det er altså gjæret appelsinsaft, en slags sider laget av appelsinjuice, med andre ord. Og det finnes det vel ikke noe ord for, så da er det kanskje ikke så rart de strever.

IMG_6494

Nese: Umiskjennelig sitrus, både appelsin, sitron og klementiner. Litt assosiasjoner til toalettrens med sitronduft, desverre.

Smak: Ganske syrlig, sitron og umoden appelsin. Litt rengjøringsmiddel her også, men mindre enn på lukta.

Kommentar: Lukta balanserer på en veldig tynn line mellom sitrusduft og «offentlig toalett der noen har brukt ekstra mye duftfrisker for å overdøve den inngrodde lukta av piss», og faller dessverre for ofte ned på feil side. Ikke heeelt venner med den. Smaken er egentlig ganske god, men blir i sitronsureste laget sånn helt for seg selv, og den klarer i alle fall ikke å veie opp for lukta. Jeg må dessuten huske å ikke snuse inn samtidig som jeg tar en slurk, anstrengende i lengden. Litt skuffende, jeg hadde håpet på en ny, stor greie, her. Det er det ikke, for det er rett og slett ikke drikkelig.

Kjøpt på Vinmonopolet (bestillingsutvalget).

Adnams First Rate Finest Cut Gin 48 %

Nese: Granskudd og einer. Sisselrot, koriander og lett sitrus. Currypreget, koriander, kardemomme og spisskumen, blir tydeligere med et par dråper vann.

Smak: Curry! Koriander, kardemomme og spisskumen, granskudd og einer, noe parfymert, muligens fersk ingefær.

Kommentar: Så ekstremt krydderpreget at det er vanskelig å gjøre noe annet enn å smatte og smake og forsøke å identifisere alt. Det smaker som om de har helt halve innholdet i krydderskapet rett i flaska. Klassisk gin er det vel kanskje ikke, men gin er det (einerbærene er i aller høyeste grad til stede, men mer dominerende på lukt enn på smak), og jeg synes det er kjempegodt. Kan bli en ny favoritt.

Hooch 4%

For alle som vokste opp på 90-tallet og opplevde flommen av drikkevarer som kom til Norge som følge av EØS-avtalen og importmonopolets oppløsning har på ett eller annet tidspunkt kommet ut for Hooper’s Hooch. Dette var en av de første rusbrusene som slo igjennom i verden og dette på samme tid som at Norge åpnet for import av alskens produkter.

På kort tid ble Hooper’s Hooch, som da holdt 5%, en markedsleder og i Storbritannia sto de for 70% av markedet når de solgte som værst. Konkurransen ble etterhvert hard og Hooper’s Hooch fikk kritikk for at markedsføringen skal ha siktet seg inn på mindreårige. Et resultat var at de endret på flaska, etiketten og markedsføringen og kjørte en relansering i 1997 med mål om å kapre det voksne og mer kalorisensitive markedet (de reduserte kaloriinnholdet) – men det var for sent da markedet for rusbrus hadde blitt sterkt redusert og i 2003 ble produktlinja fjernet fra markedet.

I 2012 lisenserte det britiske markedsføringsselskapet Global Brands rettighetene til Hooper’s og Hooch og relanserte det i en litt svakere utgave – 4%. Hovedsaklig er vel dette for å kapre nostalgikerne blandt 90-tallsungdomen, en rimelig stor gruppe.

HoochAMLFarge: Lys, uklar, bleik gulfarge.

Nese: Søtlig sitronsaft.

Smak: Søt sitronsaft med kullsyre og en liten bismak som ikke akkurat er behagelig. Det er litt som om det er noe essens som ikke helt er løst opp i drikken – emmen, bitter og karamellaktig.

Konklusjon: En klassisk rusbrus fra 90-tallet, selv om den ikke sparker like hardt.

Innkjøpt: Mega Valentinlyst, Trondheim

Spirit of Hven Organic Oak Matured Aqua Vitae 40 %

Batch Bav 2, flaske nummer 840. Denne akevitten er fatlagret både før og etter destillasjon i Spirit of Hvens potstills, noe som etter sigende gir den ekstra dybde.

hven_akevitt

Nese: Lukter mer som Underberg enn som akevitt. Veldig urtete, og mye søtlige urter også. Rosmarin, basilikum og karve. Antydning til karamell og kaffedrops. Eika er også tydelig.

Smak: Karve og sitron, men også sødme. Tørt høy. Salt på ettersmaken.

Kommentar: Ganske spesiell, og ganske god, men også en smule ubalansert. Jeg føler at lukta særlig spriker litt. Likevel, slett ingen dum dram.