Stikkord: Whisky-Meet

(Jeg kommer tilbake til denne artikkelen og lenker til smaksnotater for de forskjellige whiskyene etterhvert som jeg får publisert dem.)

Av familiære og økonomiske årsaker ankom jeg Bergen først fredag 31. januar, dagen for Whisky-Meets offisielle åpning. Når jeg leser om hva blant andre Thomas og Tone Øhrbom bedrev på torsdag tenker jeg at det muligens må prioriteres annerledes neste år. Vi får se.

Jeg kom til Grand Terminus rundt 11 og fikk sjekke inn med en gang (Oh, joy!). Etter å ha dumpet bagasjen gikk jeg meg en tur i Bergens gater, med et obligatorisk besøk på polet i Valkendorfsgaten, der jeg imponerende nok klarte å motstå fristelsen til å fylle kofferten med øl og whisky. Etter lunsj på Litteraturhuset ruslet jeg tilbake til hotellet for å forberede meg til festivalåpning. Da hadde plakatene som skulle vise hvor på Terminus arrangementet fant sted kommet opp, og jeg innså at jeg hadde fått det hotellrommet som var desidert nærmest. Praktisk.

Fredag hadde jeg billett til to masterclasses, men jeg benyttet timen før den første til å smake på de tre whiskyene jeg hadde sett meg ut til leksjon tre i whiskyskolen. Deretter rakk jeg en kjapp smak på årets Whisky-Meet tapning, en 25 år gammel Macallan tappet av Adelphi, og en kjapp smak på en Clynelish fra Douglas Laing & Cos nye serie Old Patricular (som jeg har en tendens til å kall Old Peculiar, er jeg redd) før jeg fant veien til Bull for å høre Mark Watt snakke om Cadenheadtapninger. Jeg kjenner Mark fra utallige Dufftownfestivaler, men har ikke vært på smaking med ham siden han begynte å jobbe for Cadenhead i 2012. Samme hva han serverer er det alltid artig å være på smakingene hans. Mark er en særdeles trivelig fyr og han har en ganske uhøytidelig stil, men besitter massive mengder kunnskap alderen tatt i betraktning. På den annen side gjør det jo ikke noe om det vi får i glasset er godt også, og han hadde med seg en lekker lineup av seks whiskyer, to fra «den vanlige» serien på 46 % og fire fra «small batch» serien på fatstyrke.

• Cadenheads Dailuaine 16 år 46%
• Cadenheads Small Batch Aberlour 23 år 54,9 %
• Cadenheads Small Batch Cragganmore 24 år 57,5 %
• Cadenheads Small Batch Clynelish 17 år 57,3 %
• Cadenheads Small Batch Tomatin 1968 35 år 44,1 %
• Cadenheads Bowmore 46 %

Etter at Mark hadde skravlet ferdig var det på tide å drikke litt vann, så jeg rakk bare såvidt å smake på en irsk whiskey, en Teeling Vintage Reserve fra 1991 som hadde fått sauternefatfinish. Og så var det bare å finne konferanserommet Bull igjen for å få en oversikt over Bunnahabhains nåværende range. Jeg har smakt de fleste før, men det er som regel interessant å få dem servert sånn på rekke og rad, og jeg regnet med at Kirstie McCallum hadde tatt med seg noe litt utenom det vanlige også. Antagelsen min var korrekt, vi fikk nemlig smake 40-åringen, noe som bokstavelig talt var verdt billettprisen alene (en helflaske av denne tapningen går for rundt 20.000 kroner). Men det var en interessant masterclass ellers også, Kirstie McCallum er Doktor McCallum og har jobbet fem år som blender for Burns Stewart før hun for to år siden begynte som Brand Ambassador, så hun kan sine saker.

Konkurransemenneske som jeg er var det også artig at jeg og sidemannen (som jeg aldri fikk hilst ordentlig på, noe som i ettertid forekommer meg overdrevet sløvt) vant den litt uhøytidelige duftutfordringen Kirstie hadde med seg. Vi fikk ett sett kjemisk framstilte essenser av dufter man kan finne i whisky generelt og Bunnhabhain spesielt og fikk i oppdrag å plassere rett «prøve» på rett bilde. Makkeren min og jeg jobbet systematisk ved å ta annen hver. Når vi var ferdige med første runde hadde vi riktignok fire «prøver» på vanilje, men litt omrokkering senere var vi klar til å rekke opp hånda og få sjekket mot fasiten, og siden vi hadde alle rett og altså var først fikk vi hvert vårt Glencairnglass med Bunnahabhain-logo og lammeullskjerf i Bunnahabhain-tartan. Slett ingen dårlig premie, selv om jeg helst av alt skulle beholdt duftsettet, må jeg innrømme.

Etter at vi hadde luktet oss ferdig fikk vi smake på:

• Bunnahabhain 12 år 46,3 %
• Bunnahabhain 18 år 46,3 %
• Bunnahabhain 25 år 46,3 %
• Bunnahabhain Toiteach 46 %
• Bunnahabhain 40 år 41,7 %

Kirstie hadde mye på hjertet og vi hadde mye å spørre om så innen vi var ferdige var det ikke lenge igjen til festivalen stengte for dagen klokken ni. Jeg hadde ikke kjøpt billetter til kveldens store avslutning, «The Ultimate Whiskypedia» med Dave Broom, på forhånd, fordi jeg jeg av erfaring vet at nå klokka nærmer seg ti om kvelden kan det være at jeg bare vil gå og legge meg. Særlig etter noen timer whiskydrikking. Småbarnsforeldre og sånt, vet dere. Men nå var jeg slett ikke klar for å avslutte kvelden og siden de fortsatt solgte billetter kjøpte jeg meg en.

Om de fortsatt burde ha solgt billetter er en annen sak, det viste seg i alle fall å være fler som ville inn enn det var satt opp plasser til.

Heldigvis er arrangørene profesjonelle nok til å håndtere slikt. Jeg havnet på bakerste rad sammen med noen av gutta fra Cask Norway, og når vi kom hadde vi bare stoler å sitte på, men vips dukket det opp både bord, glass og whisky.

Som du kan se på bildet over var flaskene pakket inn i aluminiumsfolie, en klassiker når man vil servere noe blindt. Og blindsmaking var hva vi fikk. Det er i utgangspunktet alltid gøy å få ting blindt, og det er kanskje ekstra gøy når innholdet i glassene var såpass uventet som her. Dave Broom er en av whiskyverdenens superkjendiser og er blant annet kjent for å være glad i (og kunne mye om) japansk whisky, likevel tror jeg ikke jeg var alene om å være uforberedt på å ikke få en eneste skotsk whisky på denne smakingen, som tross alt IKKE handlet om japansk. Dave selv sa at «if there’s a theme, it’s the importance of the local», og akkurat det kan man nok ikke krangle på. Lista var som følger:

• Chichibu Chibidaru
• Mackmyra Ægirs Bior
• Stauning Young Rye
• Clairemont Agricole Rum 10 år
• Nikka Coffey Grain
• Balcones True Blue (corn whiskey) 18 mnd.

Så, hva synes jeg? Vel, masterclassen var definitivt verdt pengene for å høre Dave Broom, men spriten? Not so much. Den varierte fra udrikkelig (men med mulig potensiale) til helt ok.

Jeg snakket med enkelte dagen etter som var misfornøyd med forholdet mellom prisen på masterclassen og prisen på spriten vi fikk servert, men for å være ærlig kan jeg ikke si det gjorde meg noe. Jeg hadde selvsagt synes det var hyggelig om en av dem hadde vært av «Hello whisky, will you marry me?» kvalitet (etter min smak, altså), men jeg går ikke på smaking, særlig ikke denne typen smaking, for å få servert dyr whisky. Prisen (800 kroner) hang nok mer sammen med at Dave Broom lever av å snakke om whisky, i motsetning til Mark Watt og Kirstie McCallum (400 kroner per smaking) som lever av å selge whisky. Det er en vesensforskjell der, og den kan det være lurt å ha i bakhodet når man velger hvilke masterclasses man skal gå på. My two cents.

Når Dave var ferdigsnakket var jeg ferdig. Egentlig skulle jeg gjerne benket meg til i baren og snakket med gamle og nye bekjentskaper til langt på natt (muligheten var der), men jeg er irriterende avhengig av søvn, så jeg bysselallet.