Nese: Plomme i madeira, mørk sjokolade, appelsinmarmelade. Mer eik med vann, men også krydder som nesten river i nesa. Chili? Appelsin i bakgrunnen.
Smak: Heftigere spritpreg enn ventet fra nesa, plomme i madeira, eik, rosiner. Vann henter fram mer eik og eikebitterhet.
Kommentar: Dette må vel være sherryfat, jeg får neppe noen poeng for å konstantere det. Relativt heftig alkoholprosent, men jeg foretrakk både smak og lukt uten vann. Enten ikke veldig gammel eller ikke veldig aktivt fat, siden det ikke er noe hint av gummi. Men vi går for ikke veldig gammel, tror jeg. Speyside? Kan det være nok en Glendronach?
Fasit: Ok, helt på jordet var det vel på en måte ikke, siden jeg var i Speyside, men 32 år gammel Glenlivet fra hogshead (altså nesten sikkert bourbon) var vel ikke akkurat heeeeelt det jeg resonerte meg fram til, kan du si. Akk ja. Burde skjønt det på mangelen av gummi og tilstedeværelsen av bitterhet at vi snakket om gammel bourbon. Bedre lykke neste gang.
Ukas blogg/nettside: Turen er kommet til den siste aktive whiskybloggen på norsk som jeg vet om. (Har jeg gått glipp av noen? TIPS MEG!) Rune Morten skriver smaksnotater (sjekk arkivet), men tipser også om nyheter, både i form av nye tapninger og smakinger, sistnevnte særlig i Bergen, siden det er der han holder til.
Jeg fikk fem samples av Leif Olav til 40-årsdagen, merket med elektrikertape og med fasit skjult bak tape av samme farge. Clever.
Nese: Nektarin og litt rengjøringsmiddel, et hint av melkesjokolade. Veldig tydelig vanilje med vann, mer fruktighet og rengjøringsmiddelet forsvinner helt.
Smak: Sprit, litt epler. Vann åpner for litt krydder og eik.
Kommentar: Helt midt på treet, lukten er god, men enkel, smaken er lettdrikkelig kosedram uten de store høydepunktene. Hva det er? Se det. Jeg tipper skotsk, noe får meg til å tenke Bruichladdich, men jeg er sikkert på jordet som vanlig.
Og på jordet var jeg altså, men i det minste på ett jorde av rett nasjonalitet.
Nese: Fersken, vanilje, eik. Etter litt tid i glasset: Oscar Syltes brus med pæresmak.
Smak: Vanilje, fersken, fløte og kardemomme.
Kommentar: Sånn passe godt. Det er verdt å sjekke batchnummerene på Nadurraen, vi har drukket en annen batch tidligere som hadde en helt annen smaksprofil.
Batch 0712U. Jeg ble forventningsfull av teksten på dagens luke, som bærer teksten «Smoked malt»:
Derfor ble jeg litt overrasket når luken inneholdt Nadurra. Det er ikke noe å utsette på Nadurraen, altså, det er normalt en knakandes god dram, men spesielt røyka kan man vel ikke akkurat kalle dem. Jeg mistenker at det har vært en liten snafu i pakkingen, når jeg ser tilbake er f.eks. luke 2 – Talisker – omtalt som «lightly malted». Nåja.
Vær obs om du skal kjøpe Nadurra, forresten, at det er to utgaver. En er fatstyrke (som denne), en er 48 %. Begge er gode, men det er jo en forskjell.
Nese: Epler og fersken. Vann henter fram krydder og eik, men fruktigheten er der i fullt monn fortsatt.
Smak: Frukt, med et hint av pepper. Med vann får jeg mer eikepreg, og en vegetalsk tone.
Kommentar: Jeg er egentlig litt for forkjølet til å yte den rettferdighet, men det er godt.
Nå skal jeg prøve å kverke forkjølelsen med en Octomore eller noe: Maltwhisky, det beste som ikke hjelper mot forkjølelse.
Det har blitt tradisjon i NMWL Trondheim at septembermøtet inneholder noen litt mer eksklusive tapninger. Vi startet med tre (?) år på rad med Rare Malts tapninger, og når de rett og slett ble for dyre og for vanskelige å få tak i gikk vi over til andre ting. I år hadde styret først annonsert «skatter fra skapet», men så blitt så befippet over septemberslippet på polet at vi til slutt fikk servert bare to fra skapet og fire fra slippet. Men jeg hørte ingen klager…
The Glenlivet, Douglas Laing Director’s Cut, 35 år, 55, 3 %
Destillert juni 1977, tappet juni 2012, DL Ref 8574. Nese: Gin, dvs. einerbær og litt rå sprit. Frisk frukt, litt sitron. Smak: Bitter, maltsødme og grønne epler. Kommentar: Lukta er ok, men den er for bitter på smaken. Jeg tilsetter mye vann, men det blir ikke bedre og jeg drikker faktisk ikke opp drammen.
Isle of Arran Single Cask no 387, 50,5 %
Destillert 19. mars 1997, tappet 5. mars 2013 Nese: Frukt, litt fersken? Vanilje, appelsinmarmelade og kandisert appelsinskall. Smak: Frukt, lyng, hint av honning. Kommentar: Godt. Mye bedre en Glenliveten og ikke halvparten så dyr engang.
Imperial 17 år, Dougas Laing Director’s Cut, 53,3 %
Destillert oktober 1995, tappet februar 2013, DL Ref 9527. Nese: Stikkelsbær, kald stein, sødme og aske. Smak: Maltsødme, røde bær, sitrus, aske, pepper. Kommentar: Trenger mye vann, men blir god med passe mengde.
Banff 36 år, Cadenhead Small Batch 49,8 %
Destillert 1976, tappet 2013, bourbon hogshead, 192 flasker Nese: Aske og kull, ristet kokosnøtt, tørket aprikos. Smak: Kull, sødme, forkullede spareribs som noen har glemt på grillen. Hermetisk fersken. Kommentar: Får litt mer kick med litt vann, blir ganske god med litt mer. Er nesten verdt prisen (2800 kroner).
Tomatin 32 år, Douglas Laing Old & Rare, 55,7 %
Destillert 1975, tappet 2008, bourbon cask Nese: Sitronvoks, bonevoks? Vegetasjon. Mye! (Klarer ikke sette ord på alt.) Røde druer, sukkertøy (kongen av danmark?). Smak: Lime, urter, sitronmelisse og noe annet. Solbær og solbærblader på ettersmaken. Kommentar: Spesiell. Smaker på en måte ikke whisky. Men god, veldig god. Jeg måtte ha påfyll. Desverre var dette en av de fra skapet og den er ikke tilgjengelig lenger. Kommer jeg over en flaske er det mulig jeg må kjøpe en, tross at innkjøpsprisen til laget var 2500 kroner.
Caol Ila 22 år, Cadenhead, 46 % Nese: Røyk! Smak: Kull og ildsted, sødme i bakgrunnen. Kommentar: Ikke veldig kompleks. God, for all del, men litt kjedelig, særlig i dagens selskap.
Baby got legs
I tillegg til det oppsatte programmet måtte jeg få med meg denne, som var blitt åpnet på et tidligere møte:
Laphroaig 18 år, Douglas Laing Old Malt Cask 46,6 %
Destillert desember 1993, tappet desember 2011, DL Ref 7992. Nese: Røyk, sødme, rødkittost (Le Vieux Pané). Smak: Også ost og røyk. Kommentar: Knallgod.
Ok, så blir det kanskje hver 14. dag snarere enn hver uke. Vi får se.
Norge: Den største nyheten siden sist er selvsagt at Peder Andresens drøm om trøndersk maltwhisky endelig bærer frukt. Peder har jobbet med dette i over 11 år, og jeg har blant annet fått lukte på et prøvedestillat han hadde fått gjort for noen år siden for å «teste malten» og sett bilder av de forskjellige stillsene han vurderte, men det har gått treigt å komme videre. Derfor er det særdeles gledelig at han nå har fått til et samarbeid med Klostergården. Den første spriten ble altså lagt på fat forrige uke, så nå er det bare å glede seg. Les mer i Trønder-Avisa.
Skottland: Glenlivet lanserer Alpha, whiskyverdenens svar på Spøkelseskladden, eller noe sånt. Flasken er svart og har bare den juridisk påkrevde info.
Merknad: En tidligere versjon av dette innlegget omtalte Buran whisky som konkurs. Dette medfører ikke riktighet og bygger på en misforståelse. Drikkelig beklager på det sterkeste feilen.
